Joe Biden har begynt forberedelsene til å lede USA ut av koronakrisen og inn igjen i Paris-avtalen. Sjefredaktør Anders Bjartnes kaller Bidens valgseier et «vippepunkt i klimakampen».

Men hva vil valget av demokraten Biden bety for retningen på det internasjonale klimasamarbeidet? Vi har spurt tidligere utenriksminister Espen Barth Eide.

Vi snakker med:

Espen Barth Eide er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og nestleder i energi- og miljøkomiteen. Han var utenriksminister 2012–2013 i Jens Stoltenbergs andre regjering.

Energi og Klima: – Hvor mye kan vi vente at USA snur nå? Og hva betyr det for resten av verden?

Espen Barth Eide: – Det utgjør jo en nesten 180 graders omdreining. Vi kjenner Biden som sterkt engasjert i klimapolitikken fra Obama-administrasjonen. Det var Obama, Biden og daværende utenriksminister John Kerry som først og fremst fikk gjennom Paris-avtalen fra amerikansk side. Bidraget deres var ekstremt viktig, det var takket være dem og samarbeidet de stelte i stand med Frankrike og Kina som ble avgjørende for avtalen.

Når vi får USA tilbake i Paris-avtalen, med de forpliktelsene som følger, er det en helomvending for USAs del. Det er enormt viktig. Men dette betyr så mye mer enn det også.

– Vil etablere USA som leder i klimateknologi

– Hvordan da?

– I de årene demokratene har vært i opposisjon, har det vært jobbet mye med å utvikle ulike varianter av Green New Deal. Disse er mer eller mindre radikale avhengig av hvem som står bak, men det de har til felles, er at de setter klima i sentrum for en ny satsing på innovasjon, industriutvikling og økonomisk omstilling. Dette er initiativ som åpner for høyere ambisjoner i klimaforhandlingene.

Men kanskje viktigere, de tar sikte på å etablere USA som en leder i teknologiutviklingen som skal hjelpe oss å erstatte den gamle, fossildrevne og lineære økonomien. I Bidens signaturplan, The Biden Plan For a Clean Energy Revolution and Environmental Justice, kommer nettopp dette klart til uttrykk. Dette er ekstremt viktig fordi USA i seg selv er en veldig stor økonomi. Og de er en viktig standardsetter internasjonalt.

– Og i mellomtiden har også EU fått sin Green Deal, EUs grønne giv?

– Som i seg selv er inspirert av Green New Deal. Den oppstod som idé i den amerikanske Kongressen, har smittet til Europa, og er nå på vei tilbake til USA.

Den smitteeffekten er viktig: De siste ukene har både Japan og Sør-Korea bekreftet at de satser på netto nullutslipp innen 2050, som EU gjør. I FN sa Xi Jinping at Kina også skulle bli karbonnøytrale – riktignok i 2060, men likevel. Dette betyr at når Biden er på plass og får begynt å gjennomføre planene sine, vil alle de ledende industrilandene i verden jobbe mot en felles agenda: En omstilling mot en mer sirkulær økonomi og mer fornybar energi. Det vil bli den nye normalen.

– Like åpenbart som demokrati og menneskerettigheter

– Hva hadde vært normalen hvis Trump hadde vunnet?

– Da ville han fortsatt sin nedsnakking av Paris, han ville demonstrert sin manglende interesse for klima og internasjonal klimapolitikk. Og vi ville endt opp med en verden som hadde beveget seg fremover i to ulike hastigheter – en for USA, og en for Europa og det østlige Asia.

Derfor er valget av Biden det viktigste som har skjedd for både verdensøkonomien og klimasamarbeidet siden Europas grønne giv. Dette setter en internasjonal standard: For vestlige land vil en mer bærekraftig politikk bli et like åpenbart ideal man jobber for, på samme måte som man jobber for demokrati og menneskerettigheter. At det allerede nå har spredd seg til Asia, er også enormt viktig – fordi den globale økonomien etter hvert har et tyngdepunkt der.

Skal ikke lønne seg å være slapp på utslipp

– Hva betyr dette for diskusjonene i EU om å etablere en karbonskatt ved grensen?

– Dette er en idé som er ganske populær på deler av USAs venstreside, og som også en del fagforeninger der er positive til. En «carbon adjustment fee» er også noe som nevnes i Bidens klimaplan.

Det kan bety at det å «straffe» land som ikke har et fungerende karbonprissystem hjemme også kan bli en del av en ny normal. Det vil ha en spredningseffekt: Utviklingsland som søker å kapitalisere på slappe utslippskrav, vil i framtida få større vansker med å eksportere billige varer til både USA og Europa under et slikt system. Gevinsten for unnasluntrere vil bli nøytralisert.

– Hvis WTO går med på det, da.

– Det vil selvsagt bli tøffe diskusjoner der. Det vil selvsagt påvirke internasjonal handelspolitikk kraftig. Det vil ikke bli gjort over natten. Men vi må huske på at selv om mange er opptatt av frihandelsprinsippet, er dette aldri helt uavkortet. Akkurat som vi har regler mot sosial dumping og barnearbeid, vil vi også kunne iverksette regler mot uakseptabel utslippspolitikk. Og med en sånn felles kraft øker sjansen for at vi kan få etablert en klimaklubb. Det vil bli rasjonelt også for de minst engasjerte å bli med i klubben – fordi det er bedre å kunne kreve inn skatten hjemme fremfor at andre stater skal få ta den inntekten.

– Vi må ta vare på de som rammes av grønn omstilling

– Samtidig frykter folk allerede neste Trumpianer som kommer til makten. Hva må vi gjøre for å sikre at tiltakene får kritisk masse, at de ikke kan saboteres med et pennestrøk av neste administrasjon?

– Det er en reell problemstilling, ikke bare i USA, men i mange andre land. Tydelig klimapolitikk vil møte motkrefter, og de må man igjen møte med klokskap. Det betyr ikke at man ikke skal føre en tydelig klimapolitikk, men at vi først og fremst må ta vare på alle dem som rammes av omstillingen.

Dette er også sentralt i dokumentene jeg har lest om grønn omstilling i USA: Environmental justice som det heter i tittelen på Bidens klimaplan, handler nettopp om fordelingspolitikk. Man må unngå tabben med å la de som før levde av å grave opp kull og pumpe opp olje og gass seile sin egen sjø og bli sure på verden. De folkene, de miljøene, de må også få være med på omstillingen og nyte godt av den. Hvis ikke, får du ikke folkelig oppslutning, og da kommer den trumpistiske revansjen.

Samtidig må vi erkjenne at dette krever tøffe grep. Teknologiskiftet skjer, enten vi vil eller ikke. Det å gå fra kull til ren energi handler ikke bare om å slutte med fossilt, men å starte med noe nytt. Disse nye, grønnere industriene er også en del av Green New Deal. Det skal skapes nye jobber, ny verdiskapning og vekst av det som går opp også.

– Vi trenger en aktiv stat nå

– Men alt dette innebærer en mer aktivistisk stat, og det er mange republikanere skeptiske til? Mitt Romney, en av de få republikanerne som rykket ut tidlig og gratulerte Biden, har for eksempel siden uttrykt skepsis til at Biden har fått noe mandat til verken en Green New Deal eller kutt i olje- og gassproduksjon.

– Det kommer til å kreve mer aktiv nærings- og industripolitikk, ja. Spesielt i et land der man i senere år har hatt en mer passiv stat. Men dette følger jo bare en av de store trendene i internasjonal økonomi, at staten er tilbake igjen. Washington-konsensusen er død og begravet.

Tenk på Mariana Mazzucatos «The Entrepreneurial State», om en aktiv, innovativ stat. For USAs del blir det en retur til både Roosevelt og New Deal, men også til den mer aktive rollen staten hadde under Den kalde krigen på 1950- og 1960- og 1970-tallet. Da staten våget å satse på forskning og innovasjon. Da den brukte store midler på grunnforskning og anvendt forskning, og privat sektor fulgte med investeringer. Det var slik mange av de virkelig revolusjonerende teknologiene som har preget de siste tiårene, ble til – moderne medisin, transistorer, internett, for å nevne noe.

En slik stat trenger vi nå – ikke for å vinne rom- og atomvåpenkappløpet denne gangen, men for å drive frem en nødvendig omstilling av økonomi og samfunnsliv. En retningsgivende industri- og utviklingspolitikk. Det er selvsagt kjempekrevende, men det er utrolig inspirerende at dette står så sentralt i amerikansk politikk nå.

Som tidligere utenriksminister kunne jeg holdt et totimers foredrag om Iran-avtalen, om USAs forhold til NATO og EU, og alt dette vil selvsagt endre seg også. Men jeg tror oppriktig at den aller største endringen handler om USAs klimapolitikk og de omfattende endringene det vil innebære for økonomi og samfunnsliv. Og så håper jeg selvsagt at min gode venn John Kerry får en rolle i dette. Han ville blitt en utmerket sjef for klimapolitikken, selv om mange andre gode navn nok er på listen. Jay Inslee er også blitt nevnt.

– Fossilalderen kan gå enda raskere mot slutten

– Hva bør vi være obs på i Norge når dette skjer? Hvis EU og USA koordinerer en karbonskatt ved grensen, for eksempel?

– Akkurat det vil vi måtte forberede oss på. Det rekker vi nok – det skjer ikke over natten. Og uansett: Blir den utformet slik jeg tror, vil det ikke ramme norske produkter. Da vil den bare komme til anvendelse på land som ikke har karbonprising, og vi har jo det. Vi må bare være med på det, og følge samme standard. Ellers blir vi et land som høyutslippsland dumper sine varer på.

Men det andre, og kanskje viktigere, er jo at dette kan føre til at fossilalderen går enda litt raskere mot slutten. Dersom alle verdens vekstøkonomier nå skrur opp farten på avkarboniseringen, vil det få betydning for markedet for fossile energikilder. Det vil nok fortsatt være behov for noen petroleumsprodukter som er viktige i andre industriprosesser. Så får vi se hvordan det går med naturgass og blå hydrogen via karbonfangst og -lagring. Men megatrenden er klar: verden vil gå fra fossil til fornybar energi, og det enda raskere etter dette.

Det er en historisk sett nokså unik situasjon. Det handler både om de materielle konsekvensene, men også den psykologiske effekten. Dette blir en ny normal. Og det er en normal som næringslivet allerede er kjent med, er forberedt på, og venter på. Dermed blir dette argumentet med at «hvorfor skal vi redde verden når ingen andre gjør noe» om mulig enda mer meningsløst nå. Nå handler det om å henge med på ferden, og ikke henge igjen i den fossile og lineære økonomien. Om den ikke er «fake news», så er den i hvert fall «yesterday’s news». Akkurat som Donald Trump.