Saksøkernes Plan A er å overbevise tingretten om at Grunnlovens §112 kan gjøre vedtakene om utvinningstillatelse i 23. konsesjonsrunde ugyldig. Dette fordi saksøker mener at §112 inneholder en grense for hva som er lov å gjøre til skade for miljøet og at denne grensen er brutt gjennom tildelingen. Dette er miljøorganisasjonenes hovedargument for at vedtaket er ugyldig.

Tolkningen av §112

Dette ble grundig utdypet i hovedinnlegget torsdag, hvor saksøker går dypt inn i bestemmelsen for å argumentere for innholdet i §112 og hvilken rettslig betydning det bør ha.

Det første spørsmålet dommeren i saken må ta stilling til, er saksøkers tolkning av §112.  Dersom saksøker vinner fram i at §112 inneholder en slik grense, blir dermed spørsmålet om den er overtrådt. Faktagrunnlaget for at grensen skal være brutt er grovt sett argumenter om klimapåvirkning og sårbarhet i iskantsonen. Bevisførselen gjennom ekspertvitnenes innlegg har vært inne på dette, og disse faktagrunnlagene blir også nøye gjennomgått i hovedinnlegget. Svært mye er gjenreferert i hovedinnleggene, både torsdag og fredag. Også samfunnsøkonomisk lønnsomhet ble igjen tatt opp, i tilfelle grensen i §112 avhenger av en avveining mellom miljøskader og økonomisk effekt.

For de spesielt interesserte kan det også nevnes at det i tillegg ble anført at vedtaket bygger på feil faktum og at dette utgjør et selvstendig materielt ugyldighetsgrunnlag. Det går vi ikke nærmere inn på her.

Plan B

Dersom dommeren skulle komme til at det enten ikke finnes en slik grense i §112, eller at den ikke er brutt, har saksøkerne en plan B. Fredag gikk advokat Emanuel Feinberg og advokat Cathrine Hambro også gjennom sakens subisidiære påstand, altså et alternativ dersom hovedpåstanden ikke skulle føre fram. Dette dreier seg om prosessen rundt selve vedtaket, og at det er gjort feil som må føre til at vedtaket av den grunn er ugyldig.

Her er det mye å ta av og relativt komplisert juss. For det første er det uenighet om hva slags regler som gjelder for saksbehandlingen, siden det jo er regelverket feilene skal vurderes ut fra. Saksøker mener dette fremgår både av petroleumslovens regler om utvinningstillatelser og petroleumslovens system i større betydning, Grunnloven §112, forvaltningslovens §17 og forvaltningsrettslige prinsipper. Staten på sin side konsentrerer seg om de konkrete reglene for akkurat det vedtaket som er fattet – nemlig utvinningstillatelser etter petroleumslovens §3-3 og §3-5.

Feinberg tok allerede torsdag en liten tur innom juridisk teori i kommentatorutgaven til petroleumsloven for å argumentere for at både forvaltningslovens §17, forvaltningsrettslige prinsipper og flere av de petroleumsrettslige reglene må være en del av vurderingen når det kommer til ugyldighet av vedtak om utvinningstillatelse på grunn av saksbehandlingsfeil.

Feil og mangler

I vitneforklaringene fra Mads Greåker og Knut Einar Rosendahl onsdag ble det pekt på feil og mangler med konsekvensutredningen i forkant av at utvinningstillatelsene ble gitt. De forsøkte også å vise at feilene har fulgt med i prosessen videre. Dette har også en slagside til regjeringsadvokatens innledningsforedrag som avdramatiserte eventuelle feil på et tidligere stadium i prosessen, som ubetydelige. Feinberg viste på torsdag til forarbeidene til petroleumsloven §3-1 som argument for betydningen av konsekvensutredning og hvorfor vurderinger her er en del av saken videre. Derfor holder det ikke å bare konsentrere seg om saksbehandlingsregler for selve utvinningstillatelsene, hvis det er feil i konsekvensutredningene må dette også få betydning, mente han.

Feinberg bemerket videre at da utvinningstillatelsene for 23. konsesjonsrunde ble sendt på høring, ble det kun bedt om supplerende informasjon i tillegg til den som allerede var en del av prosessen. Dette var nok for å ytterligere understreke poenget om at feil og mangler i ett ledd av prosessen følger med videre.

Fredag ble det også argumentert for at grunnlovsbestemmelsens funksjon om å beskytte viktige rettigheter får betydning for at man kan stille strenge(re) krav til saksbehandling. Dermed kan §112 brukes til å supplere og forsterke kravene til saksbehandlingen. Dette gjelder både hensynet til miljøet og at de hensyn som skal veies opp mot miljøet må utredes godt.

Dernest blir det et spørsmål om hva saksbehandlingsfeil inneholder. Kort sagt mener saksøker at det dreier det som om enten forhold som ikke er utredet godt nok, eller begrunnet godt nok. Her pekes det på at utredningen har mangler når det gjelder klimapåvirkningen vedtaket gir nasjonalt og globalt og manglende utredninger av de lokale miljøeffektene på sårbare områder. Det ble også særlig fokusert på Greåker og Rosendahls vitnemål om mangelfull utredning av den samfunnsøkonomiske lønnsomheten i prosjektet.

Ugyldighet?

Til slutt blir det et spørsmål om disse angivelige feilene fører til ugyldighet. Altså om de har hatt eller sannsynligvis hadde en innvirkning på vedtaket om utvinningstillatelsene. Svaret til saksøker er et klart ja. Feinberg argumenterte for at det gjelder alle feilene i sum. Han pekte videre på at det kom særlig til syne i åpningen av Barentshavet Sør-Øst. Hvis Stortinget hadde fått andre økonomiske tall, og en annen betoning av klimapåvirkningen, så kunne det blitt et annet utfall, uttalte han. Han sa videre at det var vanskelig å tenke seg at man ville åpnet om Stortinget hadde fått informasjon om at dette kunne føre til milliardunderskudd. Poenget med at feil forplanter seg videre inn i prosessen til de konkrete utvinningstillatelsene, gjør at disse har saksbehandlingsfeil, mente han.

Dersom det er slik at plan B blir tatt i bruk, kommer utfallet av rettssaken til å gi viktige avklaringer på hvilke krav som kan stilles til saksbehandlingen ved tildeling av utvinningstillatelser.