Hun pekte på at hvis man derimot skal tenke seg at staten kan foreta seg tiltak etter paragrafens tredje ledd som faktisk kan kompensere for miljøskadene, så vil miljørettighetene etter første ledd ikke være brutt. Det kan for eksempel være karbonfangst og -lagring. Men, poengterte Hambro, dette viste de sakkyndiges vitnemål at ikke var mulig, da slike tiltak ikke finnes.

Viktige forarbeider

Deretter gikk hun dypt inn i forarbeidene til grunnlovsendringene. Menneskerettighetsutvalgets mandat i forkant av grunnlovsendringen i 2014 ble brukt som argument for at rett til en viss miljøkvalitet er en grunnleggende menneskerettighet. Dette nevnes for å kunne linke Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som tolkningsmoment når grensen for rettighetene i §112 skal avgjøres.

Hun pekte på at menneskerettighetsutvalget drøftet den gamle miljøparagrafens i Grunnloven §110 b som er tilnærmet identisk bortsett fra tredje ledd. Der viser hun til at utvalget drøfter om det gamle tredje leddet som også inneholdt en tiltaksplikt som kan ha svekket de to første leddene – uten at det var lovgivers mening. Utvalget vurderte om de skulle fjerne tredje ledd av denne årsak, men landet likevel på å beholde tredje ledd og skjerpe det, siden en fjerning av tredje ledd kunne forstås som en svekkelse av en tiltaksplikt. Også dette skal støtte oppunder at det faktisk eksisterer rettigheter i første og andre ledd.

Videre viste Hambro til ulike forarbeider fra Stortinget. Hennes første poeng er at det ikke er noen reservasjoner om at miljø er tatt med i menneskerettighetskapittelet. Hun utleder også av forarbeidene at det er på det rene at domstolene kan prøve om vedtak er i strid mot Grunnloven.

Konsekvenser av grunnlovfesting

Hun gikk deretter inn i selve stortingsdebatten om grunnlovsendringene. Svært mange sitater fra stortingsrepresentantene, særlig fra Michael Tetzschner (H), ble brukt til å belyse at Stortinget var klar over hva grunnlovfesting innebar. Hun tok opp at Tetzschner siterte tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith i stortingssalen på at grunnlovfesting griper inn i maktbalansen mellom domstolene og folkevalgte. Stefan Heggelund (H) ble sitert på at han sa i debatten at han ikke ville stemme for at noen økonomiske, sosiale eller kulturelle rettigheter skulle grunnlovsfestes fordi det vil gi for mye makt til domstolen.

Hambro viste til at han i likhet med resten av Stortinget, utenom representantene fra Fremskrittspartiet, likevel stemte for miljøparagrafen §112. Dette bruker saksøker som et klart argument for at Stortinget har hatt dette oppe til diskusjon, og likevel vedtatt §112 slik den står i dag. Det må ifølge Hambro dermed bety at §112 faktisk inneholder rettigheter som kan brukes til å forby miljøskadelige vedtak, og at det var dette lovgiver la opp til. Det at Stortinget gjennom sin utforming av paragrafen valgte å ikke definere hvor grensen skulle gå, må bety at det er opp til domstolen å vurdere dette, ifølge Hambro. Dette er også årsaken til at saksøker har kommet med et så omfattende bevistilbud til retten når det gjelder klima- og miljøkonsekvenser av vedtaket.

Hambro tok også en liten sving innom juridisk litteratur i form av uttalelser fra teoretikerne Hans Chr. Bugge, Carl August Fleischer og masteroppgaven til Gøran Thengs for å støtte opp under at §112s innhold går så langt som saksøker mener.

Petroleumsloven

Et annet viktig tema for saksøker under torsdagens hovedinnlegg var saksbehandlingsprosessen etter petroleumsloven. Advokat Emanuel Feinberg fokuserte særlig på ett hovedpoeng: Etter at utvinningstillatelsene er gitt, er det lite staten kan gjøre for å trekke dem tilbake. Målet med å få fram dette er ifølge Feinberg å vise retten hvilken betydning nettopp utvinningstillatelsene har. Saksbehandlingsprosessen skal også belyse hvorfor det er selve vedtaket om utvinningstillatelsene som de har valgt å angripe, fremfor andre ledd i prosessen. Poenget til saksøker er at det er her vurderingen om ugyldighet må tas. For å understreke dette gikk han gjennom en rekke av petroleumslovens bestemmelser.

Feinberg viste særlig til at et senere beslutningsstadium som gjelder godkjenning av plan for utbygging og drift (PUD) etter petroleumslovens §4-2 gir begrenset handlingsrom til å trekke i bremsen. – Etter sin ordlyd kan man få inntrykk at dette gir staten vid adgang til å hindre utvinning på senere stadier. Hvis man ser dette i sammenheng, er ikke det tilfellet, sa han. Feinberg pekte på at staten formelt kan avslå eller godkjenne planen, men at det må gjøres på lovlig grunnlag som går på om selve planen oppfyller kravene. Siden oljeselskapene også får en del rettigheter i en utvinningstillatelse er det begrenset adgang til å trekke den tilbake hvis man for eksempel skulle ombestemme seg av hensyn til klimaet.

Til å støtte opp under dette argumentet viste han til tidligere olje- og energiminister Marit Arnstads uttalelser i et foredrag om olje og makt, hvor hun sa at svært mange både på Stortinget og i miljøbevegelsen blir forledet til å tro at det er et stort handlingsrom når det kommer til PUD-vedtak. Det ble også vist til kommentatorutgaven for petroleumsloven, samt masteroppgave skrevet av Jon Vegard Lervåg.