For fire år siden startet ZERO Forum for fossilfri plast, etter initiativ fra organisasjonens teknologiansvarlige Marius Gjerset. Flere ganger i året samler Gjerset om lag 40 bransjefolk som drøfter hvordan utslippene fra plastens verdikjede kan kuttes. Også for plast ligger klimaløsningen i en kombinasjon av politiske krav og reguleringer, innkjøps- og forbrukermakt – og ny forskning og kunnskap, mener Gjerset.
– Rundt regnet sier vi at det trengs to liter olje for å fremstille en kilo plast. Det slippes ut om lag fem kilo CO2 på en kilo plast – to kilo som følger av produksjonen av plasten, tre kilo CO2 slippes ut når plasten brennes etter bruk. For noen typer plast kan tallet være 4,5 – og for andre 5,5 – men røft regnet sier vi at det dreier seg om fem kilo i gjennomsnitt, sier Marius Gjerset.
Artikkelen er hentet fra en rapport utgitt av Norsk klimastiftelse. Artiklene i rapporten er også publisert enkeltvis på en egen temaside.
– Mye av plasten som produseres går til ulike former for emballasje, men plast brukes også i en rekke industrier og bransjer. Det produseres nå mer enn 300 millioner tonn plast per år i verden. Dette betyr at vi får fem kilo CO2-utslipp ganger 300 millioner – noe som innebærer over halvannen milliard tonn CO2 hvert år på grunn av verdens forbruk av plast. Utslippene fra plastens verdikjede tilsvarer dermed om lag utslippene fra luftfarten. Flytrafikken bidrar med rundt 800 millioner tonn CO2 hvert år. I tillegg kommer den såkalte vanndampeffekten fra fly som gjør at vi ender på rundt 1,5 milliarder tonn CO2-ekvivalenter for luftfarten, forklarer Gjerset.
– Folk i Vest-Europa og USA bruker mest plast, veldig grovt regnet 100 kilo plast per person i løpet av året. Om folk i Asia og Afrika skulle brukt like mye, ville vi hatt et enda mye, mye større problem med plasten.
– Grovt regnet går 6 prosent av petroleumen som produseres årlig i verden til plastproduksjon. Til sammen utgjør alt dette tallenes tale når det gjelder plast og klimagassutslipp.
Marius Gjerset er teknologiansvarlig i ZERO der han arbeider mye med blant annet utslippsfrie maritime løsninger (ferger m.m.), utslippsfrie og fornybare busser og kollektivtrafikk, og fossilfri plast og materialer. Gjerset har tidligere vært ansatt i Statoil der han arbeidet med CO2-håndteringsteknologier fra gasskraft. Marius Gjerset er sivilingeniør fra NTNU innen energi og miljø.
– ZERO har fokus på å få gjort noe med de 300 millioner tonn plast per år og de 1,5 milliarder tonn CO2 denne plasten medfører. Med treffsikre politiske virkemidler er det fullt mulig å kutte utslippene fra plastens verdikjede betraktelig, sier Marius Gjerset.
– All fossil plast kan erstattes av fornybar plast
– På 1950-tallet ble legoklossene som ble solgt i Norge produsert av fornybar plast som kom fra norsk skog. Hvorfor produserer vi per i dag så mye plast av olje og gass når det også kan lages av fornybare råstoffer?
– Å lage plast fra petroleumsressurser er svært rimelig om vi ikke regner inn omkostningene knyttet til miljø og klima. Det finnes tusenvis av typer plast fra fossil olje og gass, men heldigvis kan plast laget av fossil olje erstattes med plast fra fornybart materiale. Teknologien finnes og dette er praktisk sett fullt mulig for mange typer plast, mens for noen typer trengs det forsknings- og utviklingsarbeid for å lage helt fornybare løsninger. Utfordringen er at fornybar plast er noe dyrere enn å fremstille enn plast fra fossile råstoff, derfor blir plast fra fornybare råstoffer svært lite brukt.
– Vi kan lage fornybar plast med samme byggesteiner som de som finnes i fossil olje. Mange typer fornybar plast kan lages fra etanol. Etanol kan lages fra alle mulige slags råstoff, for eksempel rester fra sukkerindustrien, trevirke og tømmerstokker. Av etanol kan du fremstille etylen, og da er du rett inn i plastverdikjeden med eksakt samme egenskaper som fra fossilt råstoff. Verre er det ikke.
– Som regel kan plastprodusenter bruke samme maskinpark til å lage plast fra fornybare råstoffer som de bruker til å lage plast fra fossile råstoffer. Produsentene av for eksempel emballasje trenger dermed ikke å investere i nye maskiner for å bytte fra fossilt til fornybart råstoff. Skiftet til fornybare løsninger vil dermed kunne gå relativt raskt for mange av plastprodusentene.
– Polyetylen – eller PE-plast – er den plasttypen som brukes mest og som forbrukere har mest kontakt med i form av emballasje som plastposer. PE er en av de typene plast som kan lages med samme egenskaper fra fornybart råstoff, og er av de meste brukte typene fornybar plast i dag. TINE, for eksempel, har skiftet til fornybar PE i sine kartonger, både for korken og for plastbelegget på innsiden og har nå kartonger av 100 prosent fornybart materiale. Tine har tatt en viktig foregangsrolle ved å ta i bruk fornybar plast i store volum.
– En annen type plast hvor det brukes mye fornybart råstoff i dag, er PET. PET brukes i brusflasker som jo trenger spesielle egenskaper for å holde på kullsyren i mineralvann og øl. Coca-Cola har brukt fornybare løsninger for dette i flere år med sin PlantBottle-løsning. Fornybart råstoff og resirkulert råstoff står til sammen for om lag halvparten av råstoffet i disse flaskene. PET står for PolyEtylenTereftalat og er fremstilt av en blanding av to stoffer, det ene av de to kan lages av fornybart materiale i dag. Det foregår nå et utviklingsarbeid for å lage slik type plast fra 100 prosent fossilfritt råstoff.
– Nok areal til å gå over til fornybar plast
– Hvis vi skal gå over til fossilfri plast som bioplast – vil det være nok areal til å dekke behovet eller risikerer vi at dette går ut over areal som kan utnyttes til produksjon av mat?
– Ja, det er nok areal og biomasse i verden til at vi både kan produsere fornybare materialer som plast, og produsere nok mat til verdens befolkning. Råstoff til fornybar plastproduksjon kan komme fra mange ulike typer biomasse som for eksempel rester fra landbruksproduksjon og rester fra skogsdrift, for å nevne noe. For å produsere nok råstoff til å dekke produksjonskapasiteten på de produksjonsanleggene for fornybar plast som finnes i 2017, trengtes det under 0,02 prosent av globalt landbruksareal.
– Ved å erstatte dagens bruk av fossilt råstoff til plast med 50 prosent resirkulert materiale og 50 prosent fornybare råstoff – det vil si noe over 150 millioner tonn fornybar plast – trenger vi ifølge en utregning fra bransjeorganisasjonen European Bioplastics 1,24 prosent av dagens landbruksareal.
– Dessuten; i verden finnes det store dyrkbare områder som per i dag ikke benyttes til matproduksjon. I tillegg brukes store areal til ineffektiv matproduksjon som for eksempel kvegdrift. Og samlet sett brukes mye areal i dag til å dyrke mat som kastes. Det er derfor store areal i verden som kan og må brukes til å produsere fornybar energi og råstoff som kan erstatte fossil energi – og som dermed kan bli et helt nødvendig bidrag til å kutte klimagassutslipp og løse klimautfordringen.
– Tilbake til dette med prisforskjellene. En av innvendingene mot fornybar plast er prisen – at det blir for dyrt å erstatte det fossile råstoffet med fornybart. Hvor mye dyrere er plast fra fornybare kilder sammenlignet med plast fra olje og gass?
– Priser på fornybart råstoff til plast er generelt dyrere enn fossilt råstoff. Prisforskjellene mellom fornybar og fossil plast varierer mellom ulike type plast. Fornybar PE-plast er rundt 50 prosent dyrere enn fossil PE-plast. For sluttproduktet kan kostnadene både være høyere og lavere enn dette, det vil avhenge av volum og transportkostnader. Fossil plast har per i dag dessverre ingen miljøavgifter. Med en miljøavgift vil prisforskjellen mellom fossil og fornybar plast minke betraktelig, sier Gjerset.
– Andelen ny fossil plast må ned
– For å nå målene i Paris-avtalen må all produksjon og aktivitet som innebærer utslipp, endres. Hvordan skal vi få dette til i praksis når det gjelder plast?
– Myndighetene må stille krav til produsentene og bruke avgiftssystemet slik at det blir lønnsomt å skifte til fossilfri plast og materialer. Per i dag er det ingen miljøavgifter på å bruke fossilt råstoff til plast, eller andre politiske virkemidler som bidrar til omlegging til fossilfri løsninger. Dette er et stort hull i klimapolitikken, hvor det trengs mye ny politikk.
– Svært mye plast er produsert for å vare lenge, denne plasten kan brukes om igjen og om igjen før den kan leveres til plastgjenvinning. Men på verdensbasis resirkuleres bare rundt 5 prosent av plastavfallet, i Norge 30 prosent. Produsentene av emballasje i Norge er i dag pålagt å sørge for at minst 30 prosent av plastemballasjen blir samlet inn og resirkulert. Denne prosentandelen må økes ved nye krav, slik at plastavfall som går til resirkulering blir mye høyere. Vi trenger også et krav om bruk av både resirkulert og fornybart råstoff til emballasje og andre produkter i Norge.
– 30 prosent resirkulering var en god start da miljøavtalen om det ble inngått på 1990-tallet. Nå er denne helt utdatert og bør økes betydelig, i tråd med nye EU-mål for sirkulær økonomi om 75 prosent resirkulering av emballasjeavfall innen 2030. Produsentansvar må utvides til ikke bare å gjelde emballasje, men absolutt alle typer plastprodukter. Produsentansvaret må også innebære krav om bruk av resirkulert og fossilfri råstoff for plasten. Samlet vil dette gi en stor og nødvendig nedgang i bruken av nytt fossilt råstoff til produksjon av plast.
– Dette er et hovedspor å følge når vi skal kutte i CO2-utslippene fra plast både i Norge og internasjonalt. Økte krav til plastprodusentene vil drive utviklingen for nye og bedre systemer for innsamling, sortering og gjenvinning av plast. Slike krav vil også få fart på utviklingen av verdikjeder for nye fornybare råstoff og prosesser til produksjon av plast. Mye arbeid gjenstår på dette også i Norge, sier Marius Gjerset.
Produsentansvar og krav til fossilfri plast
– Kan 75 prosent av plasten rent praktisk resirkuleres og gjenvinnes til nye produkter?
– Ja, men det betinger at all plast som ender i plastgjenvinning produseres slik at den kan gjenvinnes. Skal vi få til langt større gjenvinning nasjonalt og internasjonalt, må dette være et ufravikelig krav som stilles til samtlige plastprodusenter. Men kravet må ikke bare gjelde at det kan resirkuleres – kravet må være at det skal gjenvinnes. Og som sagt; det må bli krav til gjenvinning for alle typer plastprodukter, ikke bare emballasje som i dag. For eksempel er det ikke gjenvinning av hardplast fra husholdningene i Norge i dag fordi dette ikke er omfattet av dagens produsentansvarsordning.
– Så jobber ZERO for å få på plass et krav om at alle som bruker plast enten må bruke resirkulert plast eller ny fornybar plast for en gradvis økende andel av forbruket, sier Gjerset.
– Plast er et slitesterkt og nyttig materiale som trengs også i framtiden, men for å kutte CO2-utslipp må vi bytte ut råstoffet til plasten. På sikt bør det stilles krav om at all ny plast som produseres skal komme fra fornybare råstoffer. Norge har gradvis redusert bruken av fossil oljefyring og innført forbud fra 2020. Vi kan gjøre det samme med plast: Over tid redusere forbruket og etter hvert innføre forbud mot å bruke nytt fossilt råstoff til å lage plast. Innen 2030 bør det ikke være lov til å importere, produsere eller bruke ny plast som er fremstilt av fossile kilder som olje eller gass.
Nedbrytbar plast løser ikke hovedproblemene
– Så er det viktig å huske på at vi ved å gå fra fossil plast til fornybar plast ikke løser problemene vi har med plast i havet. Fornybar plast vil være et like stort problem i magen på hvaler som fossil plast. Både plast som er laget for å resirkuleres, og plast som er laget for å brytes ned, forårsaker store problemer når dette havner i magen til dyr i havet.
Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.
Våre støttespillere:
– Mange tror feilaktig at vi løser problemet om plasten er nedbrytbar, om den kan løse seg opp ganske fort. Men så enkelt er det ikke. For å ta det som fungerer først: nedbrytbar plast er genialt når det brukes til formål der de nedbrytbare egenskapene gir plasten en bedre egenskap, som til matavfallet til industrielle kompostanlegg. Der havner denne nedbrytbare plasten i sitt rette miljø – den er produsert for å brytes ned under høy temperatur. Denne plasten er med andre ord nedbrytbar under riktige betingelser.
– Men i naturen og sjøen – der det mangler luft og varme – vil også nedbrytbar plast bruke mye lenger tid på å brytes ned. Da kan også nedbrytbar plast ende i magen på hvaler og andre skapninger som dermed sulter, lider eller dør. Dessuten: Det varierer sterkt mellom ulike typer plast og produkter hvor nedbrytbar såkalt nedbrytbar plast er.
– Derfor er det et feil spor å kreve at allplast skal være nedbrytbar. Med et slikt krav ville vi ødelegge for de viktige miljøløsningene med sirkulær materialbruk med resirkulering. Vi må huske at det kreves mye energi og utslipp å lage ny plast – også den fornybare plasten. Å lage ny plast av innsamlet gammel plast gir betydelig lavere utslipp og energibruk enn å lage nytt. Så all plast som kan resirkuleres til ny plast vil gi en god miljøgevinst.
– Med å innføre og øke kravene til bruk av resirkulert råstoff for produsentene, vil det øke verdien på plastavfall og innsamlet plast. Det vil være et effektivt virkemiddel som kan redusere mengden plastavfall som ender i havnet og naturen betraktelig. Får vi dette til internasjonalt vil det både kutte CO2-utslippene fra plastens verdikjede og minske mengden plastavfall på avveie betraktelig.
– Plast fra fossile kilder må bli dyrere
– Det brukes mer nokså unødvendig plast per i dag enn for få år siden; brusprodusenter pakker inn fire og fire bokser i plast, mange kjeks og andre varer legges i to lag plast, folk bytter ut ekte juletre med plasttrær, plastleker kjøpes inn og byttes ut i høyt tempo, for å nevne noe. Hvordan kan vi kutte behovet for plast?
– Plast må gjøres dyrere ved å innføre en avgift på fossil plast. Krav til produsentene om økt gjenvinning og krav om fossilfri materialbruk vil også bidra til å redusere unødvendig bruk av plast. I tillegg kan det gjerne innføres forbud mot åpenbart unødvendig plastbruk.
– Så må vi huske på at de produktene som har vært omtalt i diskusjonen om unødvendige engangsprodukter, slik som sugerør og bestikk – utgjør en svært liten andel av plastvolumet. Å forby slike produkter er ikke i nærheten av å være en tilstrekkelig løsning på plastproblemet. Spørsmål som også må drøftes er hva vi får i stedet og hvordan vi kan sikre at dette er mer miljøvennlig. Krav om bruk av fossilfri plast og krav om gjenvinning er etter min og ZEROs oppfatning en riktig vei å gå også for slike produkter.
– I dag brukes det stadig mer plast i byggebransjen, til isolasjon, taktekking, maling, lakk og lim, til gulvbelegg og takrenner og mye, mye mer. Kan alt dette lages av fornybar plast? Hva skal til for å erstatte fossilt med fornybart i byggsektoren?
– Ja! Produsentansvar og krav til fossilfri løsninger i alle byggeprosjekter vil gi et raskt skifte til fornybar materialbruk i byggebransjen. Dette ansvaret må politikerne som regulatorisk myndighet og det offentlige som stor innkjøper og byggherre ta.
– Plast er et lett og slitesterkt materiale og er nyttig når for eksempel biler skal gjøres lettere for å kunne bruke mindre energi. Er løsningen også her fornybar plast?
– Ja! Om lag 10 prosent av verdens plastbruk skjer i dag i bilbransjen – inne i kjøretøyene. Nå kan mye av dette skiftes ut med fornybare løsninger. BMW lager per nå karosseriet til elbilen i3 av karbonfiber. Om det vil vinne fram mot aluminium eller annet lettmetall, får vi se. Både energien i produksjonsprosessen og materialene må være fornybare.
Innkjøpsmakt og etterspørsel er viktig
– Stat, fylke og kommune er store innkjøpere – hvordan kan dette utnyttes?
– Det er viktig at innkjøpere – små og store – etterspør fossilfri plast. Med offentlige innkjøp på rundt 600 milliarder kroner i året er det veldig viktig med gode miljøkrav og miljøvekting i alle offentlige anskaffelser. Siden mai i fjor er alle offentlige innkjøp pålagt å fremme klimavennlige løsninger og minimere miljøbelastningen der det er relevant. Det må stilles krav til alle innkjøp av plastprodukter, i tillegg kan man bruke en form for miljøbonus slik at fossilfrie plastløsninger vinner fram i anbudene. Vi har fått til noen slike anbud i Norge som blant annet har bidratt til å få på plass de første søppeldunkene i fossilfri plast. Men her har svenskene kommet lenger. I Sverige er det for eksempel mange matvareprodusenter som etterspør emballasje fra fornybare kilder, der har vi også flere eksempler på at det er stilt krav til fossilfri plast i offentlige anbud. Dette kan kopieres av andre, og vi ser nå en større interesse og utvikling på dette også i Norge.
– IKEA selger årlig 1,4 milliarder matemballasjeposer, det tilsvarer 75000 fat med olje hvert år. Disse lages nå av fornybar plast. Dette er et eksempel på at innkjøper kan bidra til at det skapes et marked for utslippsfri plast.
– Fortsatt er det flere av de store plastprodusentene i verden som sitter på gjerdet for å skifte til fornybart råstoff. Braskem var først ute av de store. I 2011 etablerte selskapet en stor fabrikk sør i Brasil, den produserer fornybar PE-plast utelukkende basert på fornybare råstoffer. Dette er ikke komplisert, alle andre kan lage tilsvarende. Etterspørselen og bruken må nå opp for å få flere produsenter til å bytte fra fossil til fornybar plast.
– Vi ser nå en positiv utvikling med økt interesse og investeringer fra flere produsenter. En bedre politikk på dette vil bidra til å forsere denne utviklingen, sier Marius Gjerset.
Plastpolitikk og oljenæringen
– Spencer Dale, sjeføkonom i oljeselskapet BP, har anslått at politikk knyttet til forbud mot særlig engangsplast anslagsvis kan komme til å minske etterspørselen etter råolje med om lag to millioner fat per dag i 2040. Hvordan tror du lovgiveres kamp mot plastavfall kombinert med behovet for å kutte CO2-utslipp fra hele plastens verdikjede kan påvirke økonomien til oljenæringen?
– Når om lag 6 prosent av petroleumsbruken i verden per i dag går til plastproduksjon, vil det selvsagt påvirke oljeprisen når vi får en stor nedgang i bruken av nytt fossilt råstoff til plast- og materialproduksjon. Utviklingen mot mer fornybar plast vil også påvirke de langsiktige forventningene til petroleumsetterspørselen. Dette kommer jo i tillegg til at behovet for fossilt drivstoff i transportsektoren vil synke i takt med innfasingen av elbiler.
– IEA har anslått atøkt etterspørsel fra petrokjemisk industrivil kompensere for sviktende etterspørsel etter fossilt drivstoff. Flere store oljeselskaper investerer i petrokjemi og plast. DNBs daværende oljeanalytiker Torbjørn Kjus sa i et intervju i artikkelen «Plastsug i Asia løfter Statoil» i 2017 at «når stadig flere mennesker kommer opp i middelklassen globalt, tyder det meste på at plastetterspørselen bare vil øke». Hvor lenge vil etterspørselen etter fossil plast øke?
– Her har IEA og Kjus gjort den klassiske tabben å ikke skjønne at teknologiskift til fornybare råstoff vil komme også for petrokjemisk industri og endre helt på dagens bilde med stor fossil avhengighet. Fornybart råstoff til kjemisk industri er stort allerede. Borregaard er et godt eksempel i Norge på biobasert industri som lager en stor mengde av produkter og råstoff til kjemisk industri fra fornybare råvarer. Fornybart råstoff i kjemisk industri i verden øker mye og potensialet for å erstatte fossilt råstoff er stort. Når vi får på plass politiske virkemidler som gjør det lønnsomt og krav til å skifte til fossilfrie løsninger, så er jeg sikker på at mye er gjort i løpet av ti år – så mye at det ikke lenger vil hete petrokjemi. Store aktører som Lego og IKEA har klare mål om en full overgang til fossilfrie materialer innen 2030.
Forretningsmuligheter i Norge
– Når fossil plast må erstattes med fornybar plast for å kutte CO2 – på veien fra fossil plast til fornybar plast – finnes det noen forretningsmuligheter for Norge?
– Ja, trevirke er i dag allerede råstoff for noen typer plast, som til brilleinnfatninger. Borregaard har dette i sin portefølje. Treforedlingsindustrien i Norge og Skandinavia kan produsere mye råstoff til fornybar plastproduksjon, og interessen er stor for å få dette til. Det finnes også flere interessenter som ønsker å få på plass gjenvinningsindustri her til lands. Også her trenger vi at politikerne tar i bruk nye virkemidler som øker etterspørselen som gir både grønnere løsninger og nye grønne forretningsmuligheter.
