Hver uke plukker redaksjonen i Energi og Klima ut fem saker fra det internasjonale nyhetsbildet i uken som er gått. Her er mine utvalgte.

Nederland går for ledertrøyen: Den nye nederlandske regjeringen presenterte sin regjeringsavtale på tirsdag, med et visst ambisjonsnivå i klimapolitikken: De vil kutte klimautslipp med 49 prosent i forhold til 1990-nivået innen 2030, vesentlig strengere enn EUs krav. Dette skal de gjøre blant annet ved å fase ut all kullkraft, og dermed også stenge tre kullkraftverk som åpnet i 2017, stanse salg av nye fossilbiler og bruke CCS for å oppnå de største kuttene – de skal fange 20 millioner tonn CO₂ årlig fra industri, alt innen 2030. I tillegg vil de jobbe for en minstepris på CO₂ og en egen klimalov inspirert av britene. Slikt får man skryt av: Ifølge Energy Post er dette tilstrekkelig til å utrope Nederland til å føre an i europeisk klimapolitikk. Bellona jubler for de høye CCS-ambisjonene. IEEFA-kommentator Gerard Wynn skriver at planene om å legge ned kullkraftverk som har vært operative i to år viser at det finnes ingen trygge investeringer i kullkraft. Ikke alle er imidlertid like begeistrede for regjeringsavtalen: Greenpeace tror ikke tiltakene er tilstrekkelige til å nå 1,5-gradersmålet, og er blant annet skeptiske til planene om å gjøre seg avhengig av CCS. (Hvis du ikke er så stiv i nederlandsk, kan du heller lese nltimes.nl sin gjennomgang av innvendingene).

Uansett gjenstår det å se om Nederland klarer å levere. I nabolandet Tyskland kan de i alle fall skrive under på at ambisjoner alene ikke er nok: En ny rapport advarer mot at landet kan bomme vesentlig på utslippsmålene for 2020. Fortsatt avhengighet av kull gjør at utslippene vil være redusert med bare mellom 31,7 og 32,5 prosent fra 1990-nivået, et stykke unna målet på 40 prosent. Det tyske miljødepartementet karakteriserer dette som en potensiell katastrofe for Tysklands internasjonale rykte som klimaleder.

Grønn vekst etter Brexit: Det er ikke bare Nederland som har ambisjoner: Den etterlengtede britiske miljøplanen The Clean Growth Strategy, er endelig ute, og den leverer på mange måter som forventet: Økt satsing på elbiler og fornybar energi, tiltak for å fremme energiøkonomisering, og noe mer kontroversielt, videre satsing på kjernekraft. Planen er blitt utsatt flere ganger: Først på grunn av Brexit, siden da Theresa May skrev ut nyvalg tidligere i år. Sent kan likevel være godt, skal vi tro The Guardian: “De voksne har endelig vunnet” erklærer de, men også britene må finne seg i kritikk: Energy Voice har snakket med representanter for energisektoren som mener May-regjeringen ikke går langt nok. I mellomtiden viser lokale myndigheter i Oxford at det ikke bare er regjeringen i London som legger premissene i klimapolitikken: De vil erklære sentrum av byen en nullutslippssone. Fra 2020 skal fossildrevne kjøretøy være bannlyst i deler av byen, i 2035 skal forbudet gjelde hele byen. En nullutslipssone har ligget i forslagsbunken i Oxfordshire county i flere år, men ble tidligere avfeid av bystyret i Oxford. Etter at Verdens helseorganisasjon avslørte at Oxford var blant de britiske byene med dårligst luftkvalitet, ble det imidlertid enighet om tiltaket.

Kamp mot kull I: Dette er ikke eneste nyheten om Storbritannia denne uken: Sammen med Canada har britene annonsert en global allianse for å fase ut kullkraft over hele planeten, og utfordrer andre land til å melde seg på under COP23-forhandlingene som starter i Bonn i november. Storbritannia har kuttet sine CO₂-utslipp med totalt 36 prosent fra 1990-2016, først og fremst takket være kraftig reduksjon i bruk av kull til elektrisk kraftproduksjon. Canadas andel av kull i kraftproduksjonen er allerede lav, 59 prosent av elektrisitetsmiksen kommer fra vannkraft. Canadas utslipp har ikke sunket på langt nær så dramatisk som britenes, blant annet takket være en økt satsing på oljesand de siste årene, men landet kan skryte av verdens første fullskalaanlegg for karbonfangst og -lagring. Det er uklart hvilke land de sikter til når de inviterer andre til å bli med, slik Nederland brisker seg kan de være en naturlig kandidat. Men, som Climate Home påpeker, kan det være både politisk og teknisk vanskelig for mange utviklingsland å kaste seg på. Deriblant India, som i følge egne planer ser for seg å holde liv i egne kullkraftverk i årtier (se side 99 i dette dokumentet)

Kamp mot kull II: Apropos Indias kullsatsing: Et indisk prosjekt for å bygge en av verdens største kullgruver i Queensland, Australia, møter massiv motstand. Sist lørdag ble det holdt demonstrasjoner 40 steder i Australia mot den foreslåtte Carmichael-gruven, meningsmålinger viser at flertallet av australiere er mot byggingen, og fra før er det kjent at Australias største banker er kjølige, om ikke direkte negative til å bidra til å lånefinansiere utbyggingen. Denne uken annonserte dessuten banken Westpac at de nekter å refinansiere et eksisterende lån til prosjektet. Den trange fødselen for Carmichael-gruven er i ferd med å bli en hodepine for gruveselskapet Adani, eid av Gautam Adani, en indisk industrimagnat som skal ha tette bånd med Indias statsminister Narendra Modi. Ifølge Adani er India er ikke selvforsynt med kull, og selv om India har store kullreserver, er de av tekniske årsaker avhengige av import. Om de skal få mer av kullet sitt fra Australia, ser imidlertid akkurat nå heller komplisert ut.

Kamp mot kull III: Til slutt til landet med presidenten som vil gjøre kull greit igjen: Den amerikanske industrimagnaten og eks-politikeren Michael Bloomberg gir 64 millioner dollar – drøyt en halv milliard kroner til arbeid mot amerikansk kullkraft, blant annet til miljøorganisasjonen Sierra Club sitt prosjekt “Beyond Coal”. Gaven, som Bloomberg har gitt gjennom sitt veldedige stiftelse Bloomberg Philanthropies, kom dagen etter at USAs føderale miljømyndigheter begynte arbeidet med å avvikle en rekke klimatiltak rettet mot kraftsektoren som ble innført under tidligere president Obama, ifølge miljøminister Scott Pruitt for å hjelpe kullindustrien på fote igjen. Noe Bloomberg omtaler som “en av de dårligste ideene” som noensinne er klekket ut i Washington, “og det sier en hel del”, ifølge Bloomberg.com. Michael Bloomberg var tidligere borgermester for det republikanske partiet i New York, og er en uttalt kritiker av President Donald Trump.