– I første omgang vil det bli større utslippsreduksjoner fra kraftsektoren, drevet av karbonprisen og kullutfasingsplanen i Tyskland. Det blir også spennende å se hvordan fornybarmålet i EU vil sette fart på fornybarutviklingen, sier Sørhus.

Jahn Olsen peker på at høyere CO₂-pris kan styrke utbyggingen av usubsidiert vind- og solkraft. Slike prosjekter er ofte finansiert ved power purchase agreements (PPA), der utbyggeren inngår en avtale om salg av strømmen til private selskaper.

– En høyere karbonpris vil lede til høyere strømpris. Da er det ganske sannsynlig at de vil få litt høyere pris i PPA-ene, og det igjen kan lede til at vi ser flere prosjekter bli satt i gang i løpet av året, sier Olsen. Særlig i Tyskland og Spania er dette aktuelt.

Det store bildet: Etter hvert som det blir mindre utslipp igjen i kraftsektoren, må utslippene også i industrien begynne å falle. Olsen mener det blir nødvendig med statsstøtte til teknologiutvikling, slik vindkraft har nytt godt av i flere tiår, for å få dette til. Land som Tyskland og Frankrike har begynt å sette av budsjettmidler til hydrogenbaserte løsninger.

– For øyeblikket er det ingen teknologier som kan gjøres i stor nok skala og til en rimelig nok pris for at industrier som stål og sement skal kunne redusere utslippene sine nok. I løpet av de neste la oss si 3-5 årene er det nok fortsatt strømsektoren som må stå for mesteparten av utslippskuttene mens de andre teknologiene som industrien trenger, får støtte og blir stablet på beina, sier han.

Både BloombergNEF og Refinitiv forventer en sterk økning av CO₂-prisene helt mot slutten av 2020-tallet. Det reflekterer at det blir nødvendig med store utslippskutt i industrien rundt det tidspunktet, og kuttene vil støttes av en høyere karbonpris.

Sørhus fremholder at EUs politikere nå har angitt retningen for de som skal ta store investeringsbeslutninger: 2030-målet er en etappe på veien til en karbonnøytral økonomi i 2050.

– Det gir mer sikkerhet for investeringer, sier hun.

Prisen på utslipp i EUs kvotemarked har vært høy før, men så falt til lave nivåer. Hva kan slå beina under prognosene og likevel gi en svakere prisutvikling? Jahn Olsen peker på den generelle økonomiske utviklingen – dårligere økonomi gir lavere kvotepris. Risikofaktorer er nye tilbakeslag med korona-nedstengninger samt fortsatt usikkerhet rundt brexit.

– Alt som har med policy og generell retning å gjøre, er positivt for karbonprisen nå, mens de negative risikoene gjelder mer økonomien som helhet.

Hvor er konfliktene? De tunge klimapolitiske beslutningene har blitt tatt tross motstand fra kullavhengige land som Polen og Tsjekkia, som har store omstillingsprosesser foran seg. Både Sørhus og Olsen ser tegn til at også disse landene kommer etter. Her spiller EUs virkemidler inn, fremholder Sørhus.

– Gjenreisingsfondet, fondet for rettferdig omstilling og moderniseringsfondet forutsetter alle at finansiering til kraftsektoren ikke kan gå til kullkraftverk, sier Sørhus.

– Risikoen på policyfronten er egentlig mest om det kommer veldig motstand fra Polen eller Ungarn og landene som er litt mer skeptiske. Men selv retorikken i de landene har forandret seg. Polen vil nå lage sin egen hydrogenstrategi, og de begynner å snakke om kjernekraft og fornybar energi i mye større grad enn de gjorde for få år siden, sier Olsen.

Hva skjer videre? EU-kommisjonen arbeider med flere reformforslag som vil påvirke kvotemarkedet, knyttet til det skjerpede 2030-målet. Forslagene er ventet innen juni i år. På dagsordenen står bl.a. raskere årlig reduksjon av taket på antall kvoter i markedet og utvidelse av markedet til flere sektorer, som skipsfart og transport.

Sørhus tror EUs beslutningstakere vil være forsiktig med å gjøre raske, store endringer i markedet. Selv om skipsfart antakelig blir inkludert etter hvert, kan det ta flere år før det skjer fullt ut.

– EU ETS er et ganske komplisert system, og har slitt lenge med overskudd av kvoter. Det spørs om en ønsker å tukle mye med systemet nå som en endelig har fått det til å funke, sier hun.