Enova er spydspissen i statens energieffektiviseringsarbeid. Hovedmålet deres er å bidra til at Norge når klimamålene. Det skal de gjøre ved å støtte teknologiutvikling og å introdusere nye løsninger i markedet. Det er et langsiktig arbeid, men det er spesielt aktuelt nå midt i energikrisen, sier Leistad:

Øyvind Leistad: – Enova sitt mandat er å bidra til klimamålene, både i et 2030-perspektiv og et 2050-perspektiv. Det vi gjør, er å støtte teknologiutvikling og å introdusere nye løsninger i markedet.

Vi snakker med:

Øyvind Leistad er markedsdirektør i Enova.

Så med vårt mandat kan vi påvirke noe her vi står nå. Vi kan også utnytte krisen til å løse problemer på lengre sikt, det er først da vi ser de store resultatene. Men vi merker jo nå at høye energipriser gir press på forsyningskilder, og da øker interessen for våre virkemidler.

Energi og Klima: – Hvordan da?

– Blant annet fra private husholdninger som er interesserte i å investere i energioppgradering, der strømmer det på med henvendelser. Vi merker det for så vidt også fra næringslivet, selv om det er litt annerledes.

– Hva mener du annerledes, litt mindre impulsive og mer trege?

– Heller at det ikke alltid er så enkelt hvis du driver næringsvirksomhet. Du kan ikke kaste rundt på en gjødselfabrikk over natten. Det er lange verdikjeder og lange levetider og noen har kanskje en strategi om å ri det av, andre har et mer akutt behov.

– Hvilke tiltak konkret er det dere får flest forespørsler om i krisetider?

– Nå har jo den ene krisen avløst den andre de siste årene, så hvis vi kan se tilbake helt fra pandemien, så har vi spesielt fått henvendelser fra næringslivet, om all vår næringsrettede aktivitet. Mange fryktet jo at nær sagt alle verdikjeder og all produksjon ville få seg en knekk, det har jo gått overraskende godt i mange av dem likevel. Men mange har også benyttet anledningen til å ikke bare opprettholde planer om klimaomstilling, men også forsterke dem. Det har på mange måter vært oppløftende. Og det er ikke egentlig slik at enkeltnæringer skiller seg ut i noen retning heller.

Olje, gass, prosessindustri og transport

– Men hvor ser dere det største potensialet for utslippskutt ligger i dag, innenfor det som er dekket av mandatet deres?

– Utenom olje og gass er det prosessindustri og transport som er de store utslippssektorene i Norge. Da er det vel naturlig at vi retter blikket dit. Der ser vi fortsatt muligheter for å ta raske kutt ved å ta i bruk tilgjengelig teknologi. I prosessindustri handler det først og fremst om å kutte i olje- og gassbruk, som energikilder og innsatsfaktorer. Der gjør vi en del.

Likedan for transport – der jobber vi med el-kjøretøy på veiene, og batterielektrisk drift til sjøs. Så har vi mer langsiktig innsats også på både prosessindustri og transport, som ikke bare handler om elektrifisering, men også hydrogen, ammoniakk, alternative drivstoff. Og ikke minst om å få lagt om kjerneprosessene i industrien, igjen så de kan få kvittet seg med kull og andre fossile innsatsfaktorer.

Vi jobber altså todelt – noe handler om markedsintroduksjon av teknologi og produkter som er tilgjengelig i dag, men som vi ser behov for å gi en puff så vi får akselerert innføringen av dem. Men i tillegg til det jobber vi også med å utvikle nye teknologier.

Nytt temanotat

Dette intervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat om energieffektivisering. Les hele notatet her.

– Hvor har Enova-midler hatt størst effekt?

– Jeg vil si at på batterielektrisk drift til sjøs har vi truffet ganske bra. Godt hjulpet av norske fylkeskommuner som har jobbet for å elektrifisere fergene. Nå er jo delvis elektrifisering mer eller mindre standard i flere båtsegmenter i Norge.

Det andre jeg vil trekke frem, er innføringen av passivhus som bygningsstandard. Det ble hjulpet frem av Enova-støtte i tidligere år. Varmepumper er jo ikke eksotisk teknologi lenger i Norge, det er en gjengs løsning, og et marked som er selvgående. Vi støtter ikke luft-luft varmepumper lenger, for slik er jo logikken bak støtteordningene våre. Men vi gir fortsatt støtte til standardheving og den nyeste teknologien.

– Hvordan fordeler dere innsatsen på de ulike mandatområdene i kroner, og hvor er pengene mest effektive?

– Det står i avtalen med staten at vi skal prioritere nullutslipp, og vi kunne kuttet mye utslipp i 2030 ved å bare gjøre ting litt bedre. Men vi har som nevnt ett delmål om å bidra til omstilling til 2030-målene, og ett til 2050. Vi prøver å ha en balansert innsats, samtidig er vi veldig opptatt av å opprettholde trykket på teknologiutvikling og det langsiktige. Vi prøver med andre ord å prioritere slik at det vi gjør mot 2030, også har effekt i 2031 og utover.

Spisset mandat

– Ja. «Teknologiutvikling og markedsintroduksjon» som det heter i mandatet. Flere steder. Hvorfor ble mandatet deres dreid i den retningen?

– Det har jo ligget der siden Enovas opprinnelse. Men det er tydelig skjerpet i den nye avtalen, og samtidig som Enova er blitt underlagt Klima- og miljødepartementet som eier og oppdragsgiver. Det henger sammen med at man også skal styrke virkemidlene i kjølvannet av Enova, som CO₂-avgift og regulering. For eksempel på skip – først stimulerer Enova til å ta i bruk ny utslippsreduserende teknologi. Når det markedet er blitt modent, forsvinner støtten, og da kan det settes krav til utslipp.

Det er de store, tunge virkemidlene som skatter og regulering som skal skape resultater på lang sikt, og det er ganske tydelig uttalt i vårt mandat. Og i politikken ellers. Arbeidet er også bedre koordinert nå, knyttet til først å hjelpe med å få tatt i bruk ny teknologi, og så jobbe med rammebetingelsene som gjelder for markedet generelt.

– Må satse der det kan ha betydning

– Når dere velger satsingsområder, regner dere på hvor mye kutt det vil utløse, eller hvordan prioriterer dere?

– Vi må jo se på potensialet. Når vi går i gang med mer og mer elektrifisering, tar vi utgangspunkt i de store utslippene tungtransporten har. Klarer vi å introdusere ny teknologi på det feltet, kan vi ta større og mindre deler utslipp. Den typen beregninger gjør vi, for vi må jo jobbe med å introdusere teknologi der den kan ha betydning.

Om beregningene slår til i virkeligheten eller ikke, og tidsperspektivet, avhenger av andre virkemidler. Vil man trappe opp CO₂-avgiften? Er det vilje til å innføre reguleringer? På et tidspunkt møter vi også den vanlige utskiftningstakten. Altså hvor lenge den gamle teknologien brukes før den skiftes ut uansett. Vi gjør vurderinger sektor for sektor og område for område og vurderer når Enova må runde av innsatsen. Dette må vi også gjøre, for å ha kapasitet til å ta tak i andre områder.

Sånn har det vært på flere områder, nå har vi for eksempel hatt mye innsats på nærskipsfarten, så vil vi fokusere mer på deep sea og internasjonal skipsfart. På et tidspunkt vil det muligens skje noe på luftfarten, og da må vi være der. Vi må hele tiden ta tak i nye områder, og trekke oss ut der markedene blir etablerte, så vi evner å ta tak i nye områder.

– Krever en liten og fleksibel organisasjon

– Det står jo også i avtalen at Enova skal være en liten og fleksibel organisasjon og «prioritere innsatsen der muligheten for å påvirke utviklingen er størst.” Er det også litt av grunnen til at støtten stopper når markedene er etablert? Sånn at dere ikke henger igjen med større og større saksbehandlingsbyrder for å holde gamle de støtteordningene i gang?

– Skal du være liten og effektiv, kan du ikke ha et bredt mandat. Det er en grunn til at Enova skal satse i skjæringspunktet mellom sen teknologiutvikling og markedsintroduksjon. Når du har lovende teknologi, men det er tungt å komme i gang, skal Enova hjelpe med å få den over kneiken, hjelpe i starten av markedsutviklingen.

Det er veldig sentralt i rollen vår. Skulle vi begynt med forskning, skulle vi begynt å administrere evigvarende subsidier, ville vi ese ut, bli bredere, og samtidig miste evnen til å snu oss rundt så raskt som vi bør.

– Norges viktigste bidrag kan bli flytende havvind og grønn skipsfart

– Så hvilke teknologier er det dere støtter i dag, som dere tror vil bidra til størst kutt i fremtiden?

– Det som har størst betydning globalt, er å få gjort noe med prosessindustrien som bruker kull og fossile innsatsfaktorer. Det finnes alternativer, men dette er store industrier med tunge aktører som har investert utrolig mye i eksisterende prosesser. Og utfordringen er at dette er effektive prosesser som er utviklet over 100 år. Det er tungt å snu. Men klarer vi det, vil det ha mye å si for utslippene globalt.

Det andre er strøm som erstatning for fossilt drivstoff. Det krever mer fornybar produksjon, og der er det mye på gang i verden. Her må Norge bygge på sine fortrinn og de ressursene vi har. Og da er det jo flytende havvind jeg tenker på spesielt. Det, sammen med grønn skipsfart, kan være Norges bidrag til verden. Her har vi komparative fortrinn, de er koblet til hverandre – og vi kan ta kutt som virkelig monner.