Det nye målet for klimafinansiering erstatter dagens mål på minst 100 milliarder dollar årlig.

Forhandlingene var konfliktfylte. Møtet skulle egentlig vært avsluttet fredag, men trakk i langdrag. Det var tydelig at mange utviklingsland var sterkt misfornøyde både med utkastene underveis og det endelige utfallet.

India ba om ordet kort etter at presidenten for COP29 hadde klubbet gjennom avgjørelsen, og tok et kraftfullt oppgjør med både innholdet i beslutningen og prosessen. Det nye målet er «avgrunnsdypt svakt» og vil ikke løse noe for utviklingslandene, sa Indias representant Chandni Raina.

EU forsvarte beslutningen. Målet er realistisk og oppnåelig, og vil forbedre tilgangen på finansiering, mente EUs forhandlingsleder Wopke Hoekstra.

Å komme til enighet under COP29 var avgjørende for å holde målet om å begrense global oppvarming til 1,5 grader i live, sa FNs generalsekretær Antonio Guterres i en kommentar til utfallet. «Jeg hadde håpet på et mer ambisiøst utfall både på finans og utslippskutt,» skrev Guterres på X, men la til at enigheten legger et grunnlag som det kan bygges videre på.

• Les kommentar fra Svein Tveitdal: For lite, for seint

Hovedpunktene i det nye klimafinansieringsmålet

Hvem skal betale? Beslutningen på toppmøtet forutsetter at industrilandene – hovedsakelig vestlige land – fører an for å trappe opp klimafinansiering fra dagens nivå på noe over 100 milliarder dollar slik at det nye målet på minst 300 milliarder dollar nås innen 2035. Samtidig «inviteres» utviklingsland til å bidra på frivillig basis. Industrilandene, som EU og USA, har i forhandlingene gått inn for at ressurssterke land som Kina og Saudi-Arabia også skal bidra mer til klimafinansiering. Disse landene er formelt sett fortsatt utviklingsland.

Hvor skal pengene komme fra? Ifølge beslutningen fra et vidt mangfold av kilder: Offentlig og privat kapital, bilateral og multilateral, inkludert «alternative kilder». Sammensetningen av de ulike typene midler spesifiseres ikke nærmere. Utviklingsland hadde ønsket seg en så høy andel direkte offentlig støtte som mulig,

Hvem skal motta finansiering? Bortsett fra det vide begrepet «utviklingsland», nevnes gruppen av minst utviklede land og små øystater spesielt flere steder i teksten.

Ber om oppskalering: I tillegg til målet på 300 milliarder dollar ber toppmøtet «alle aktører» om å samarbeide for å skalere opp finansiering til utviklingsland til minst 1300 milliarder dollar per år «fra alle offentlige og private kilder» innen 2035. Dette er det «ytre laget» i målet som de rike landene hadde gått inn for i samtalene før toppmøtet.

En uavhengig ekspertgruppe har på oppdrag av klimatoppmøtene vurdert behovet for finansiering frem mot 2035. 1300 milliarder dollar er hva utviklingslandene utenom Kina vil trenge av finansiering utenfra i 2035, ifølge ekspertgruppens rapport.

Veikart til Belem: De som var misfornøyd med utfallet, kan kanskje håpe på resultater fra beslutningen om et «Baku to Belem roadmap to 1,3T». Ambisjonen om 1300 milliarder dollar innen 2035 skal det altså arbeides videre med frem mot neste års toppmøte COP30 i Belem i Brasil. I denne delen av beslutningen nevnes også gavebistand (grants) og finansiering på spesielt gunstige vilkår, som er noe utviklingslandene hele tiden har krevd i forhandlingene.

Vil du gå dypere? Les hele teksten om det nye klimafinansmålet.

Avviste oppfølging av vedtakene fra Dubai

COP-presidenten, Mukhtar Babajev fra Aserbajdsjan, gikk på et nederlag i en annen viktig sak på dagsordenen: Oppfølgingen av vedtakene om den globale gjennomgangen av Parisavtalen fra fjorårets klimatoppmøte i Dubai.

En sentral formulering i beslutningen fra Dubai var at landene ble bedt om å bidra til en «omstilling vekk fra fossil energi». I Baku har Saudi-Arabia og andre forsøkt å forhindre at denne formuleringen ble gjentatt. I forslaget til vedtak vises det til fjorårets beslutning, men verken «omstilling vekk fra» eller målet om tredobling av fornybar energi innen 2030 er tatt inn i teksten.

Under det avsluttende plenumsmøtet tok delegater fra Chile, Maldivene og Sveits ordet på vegne av forhandlingsgrupper de er medlem av, og kritiserte forslaget. Chile kalte det mangelfullt, og mente det ikke reflekterte konsensus. Babajev forsøkte ikke å presse gjennom et vedtak, og saken ble utsatt til neste års toppmøte i Brasil.

Enighet om kvotesystem og bilateralt kvote-samarbeid

Toppmøtet vedtok reglene for samarbeid om utslippskutt under artikkel 6 i Parisavtalen. Dermed er både reglene for bilateralt samarbeid mellom land (artikkel 6.2) og FNs nye kvotesystem (artikkel 6.4) på plass.

Norge har allerede inngått avtaler med flere land om samarbeid om utslippskutt under artikkel 6.2. Land kan samarbeide ved at ett land finansierer tiltak som kutter utslipp i et annet. Så kan landet som betaler, trekke disse utslippskuttene fra i sitt regnskap.

Kvotesystemet vil være åpent både for land og private aktører. De som kjøper kreditter fra et prosjekt, kan trekke disse fra i sitt utslippsregnskap.

• Energi og Klima vil komme tilbake med en bredere presentasjon av resultatene fra klimatoppmøtet i Baku senere.