Energidepartementet er en av verstingene, men hevder det bestreber seg på å lage utfyllende høringsnotater. En gjennomgang som Energi og Klima har gjort, viser at dette i svært liten grad har skjedd med den store energi- og klimalovpakken «Fit for 55.»

EU-lover blir norsk lov med en viss forsinkelse gjennom EØS-avtalen. Energi og Klima har gått igjennom alle høringene i forbindelse med «Fit for 55.»

Sommeren 2021 la EU-kommisjonen frem sin mest omfattende lovpakke noen gang. Et stort antall nye lover eller endringer av eksisterende regler, skal sørge for at EU når målet om 55 prosent utslippskutt i 2030 (Fit for 55), målt i forhold til 1990-nivå.

Alt var stemplet EØS-relevant fra EUs side, og lovpakken er vedtatt i EU.

Tidlig inn, men i hva?

Norge har som mål å komme tidlig inn og kunne påvirke lovarbeidet i EU. Problemet er at nordmenn flest ikke vet hva de skal påvirke. Eller sagt rett ut: Dersom du ikke er godt bevandret i juridisk, teknisk engelsk, så vil du forstå lite av å lese et forslag til EU-lov og kunne gjøre deg opp en oppfatning av hvordan dette vil påvirke din hverdag.

Mye tyder på at jo mer kontroversiell en EU-lov er, jo mindre forklarer departementene om hva det konkret inneholder. Et slikt eksempel er Fornybardirektivet fra 2023.

Dette er flere ganger blitt kritisert fra ulike organisasjoner, blant annet KS, Samfunnsbedriftene og LO-forbundet Industri Energi (nå Forbundet Styrke), men praksisen fortsetter. 

Høringer i blinde

Hele ti forslag til EU-lover om klima og energi (Fit for 55) ble sendt på høring i Norge i siste halvår 2021.

Ni av disse under Solberg-regjeringen.

Ingen av disse hadde et såkalt høringsnotat, der departementet beskrev de mulige konsekvensene lovene ville eller kunne få for Norge. Altså konkret hvilke endringer dette vil få for forbrukerne eller for ulike sektorer i næringslivet. For eksempel krav til energisparing i bygg, økt satsing på fornybar energi, eller krav til industrien eller transportsektoren om kutt av utslipp.

LO-forbundet Industri og Energi (nå Forbundet Styrke) skrev for eksempel i en av sine uttalelser om Fit for 55  «at for mange høringsinstanser er det svært vanskelig å ta stilling til komplekse direktiver og forordninger som sendes ut på engelsk uten en gjennomgang og spesifikk forklaring på norsk hva endringene medfører for Norge.»

De ti lovene ble sendt på høring fra Samferdselsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Finansdepartementet og Energidepartementet.

I 2022 kom forslag om skjerping av EUs energi- og klimapolitikk som følge av energikrisen og krigen i Ukraina. Dette var flere forslag på energiområdet i det som ble kalt «Repower EU.» Målet var å redusere avhengigheten av russisk gass gjennom sparing av energi og skifte til fornybar.

Tre slike oppdaterte direktiver, fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet, sendte Energidepartementet på høring.

Heller ikke nå fulgte det med noe notat som forklarte hva disse skjerpingene vil bety, bare lenke til lovteksten.

For sent, for sent

Den norske regjeringen vil ofte vise til at vurderingen av EØS-relevans først gjøres når loven er vedtatt i EU.

Det vil si når Europaparlamentet og Ministerrådet (medlemslandene) har forhandlet seg ferdig. I den prosessen er Norge eksterne lobbyister på linje med norske bedrifter som Statkraft og Equinor eller organisasjoner som Fornybar Norge eller LO. Men når regjeringen ikke slår fast at en lov er EØS-relevant før den er vedtatt, eller ikke lager høringsnotater, vil det stort sett bare være store, tunge organisasjoner eller våre største bedrifter som har mulighet til å påvirke.

De er representert i Brussel.

Organisasjonen Samfunnsbedriftene er blant dem som ved flere anledninger har påpekt dette i sine høringer.

Men hva så når loven er vedtatt i EU?

Vedtatte lover

I 2024 er det innenfor energiområdet sendt fire vedtatte lover med EØS-relevans på høring. Metanforordningen om utslipp av metangass, to som gjelder hydrogen, lavkarbongass og gassmarked, og 2023-versjonen av fornybardirektivet. Det siste er kanskje et av de mest omstridte EU-direktivene som kommer, men der er det bare lenket til lovteksten. For de tre andre direktivene er konsekvenser forklart i høringsnotat.

Norge krangler fortsatt med EU og det krangles internt i regjeringen om forrige versjon av fornybardirektivet fra 2018.

I 2023-versjonen kommer blant annet reglene for hurtigere konsesjonsbehandling av utbygging av vindkraft på land. I debatten er det reist spørsmål om dette kan være i strid med den kommunale vetoretten mot vindkraft. Erfaringer fra Sverige og signaler fra KS tyder ikke på det.

KS kritiserte i sin høringsuttalelse den manglende forklaringen i høringen av fornybardirektivet av 2023.

«Dette gjør det krevende å vurdere konsekvensene av regelverket, og hvordan det vil slå ut for norske kommuner,» skriver KS.

Samfunnsbedriftene var en annen organisasjon som rettet samme type kritikk.

Kritikk preller av

Eldring-utvalget, som i april la frem sin innstilling, var tydelige på at både i organisasjonslivet, hos myndigheter og blant folk flest, så mangler det kunnskap om EØS.

Utvalget viste også til at kritikken av mangelfulle høringer ikke er ny. Energidepartementet fikk i 2020 kritikk for at det i høringene av den vedtatte «strømdelen» av Ren energi-pakken bare la ut den engelskspråklige lovteksten. Kritikken gikk på «at norske myndigheters egne vurderinger av regelverket eller spesifikke problemstillinger ikke inngikk i høringen.»

Ofte forsvarer regjeringen seg med at det først er når lovteksten er vedtatt i EU at man gjør den reelle vurderingen av EØS-relevans.

Tilstreber å lage notater

Energi og Klima ba Energidepartementet om en nærmere forklaring på hvorfor man i noen tilfeller forklarer EU-lover gjennom et høringsnotat og i andre tilfeller ikke. Vi viste til hvordan departementet behandlet det vedtatte fornybardirektivet fra 2023 og metanforordningen ulikt.

Energidepartementets kommunikasjonsavdeling svarte følgende i en e-post:

«Energidepartementet tilstreber å lage utfyllende notater på saker vi sender ut på høring. Det kan være ulike grunner til at dette ikke alltid skjer, både knyttet til ressursbruk og prioriteringer.»

Departementet viser til at noen ganger haster det med å få norske reaksjoner som man kan ta med videre i prosessen i EU.