EU lanserte sin første hydrogenstrategi i 2020. Hovedmålet var å øke produksjonen fra nesten null til 10 millioner tonn grønt hydrogen innen 2030 drevet av fornybar strøm (40 GW elektrolysekapasitet). Allerede i 2024 var produksjonsmålet omtrent en million tonn.

Rent hydrogen er avgjørende for å kutte utslipp i sektorer som er vanskelig å elektrifisere. Ifølge EUs strategi skulle grønt hydrogen skape industri og arbeidsplasser, samt kutte utslipp i sektorer som stål, kjemikalier og tungtransport. Hydrogen kan også brukes til energilagring for å sikre balanse i et varierende strømsystem basert på økning fra sol- og vindkraft.

I Brussel var forventningene til denne kindereggteknologien store, og motforestillingene små. Interesseorganisasjoner og bedrifter kaptes om å posisjonere seg i det nye grønne industrieventyret. To år senere – etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 – ble hydrogenmålet doblet til 20 millioner tonn rent hydrogen i 2030 hvorav halvparten skulle importeres fra land utenfor EU.

Realitetssjekk

I 2024 ligger EU an til å produsere omtrent 0,3 millioner tonn grønt hydrogen, knapt en tredjedel av målet satt i 2020. Foreløpig importeres ingenting fra land utenfor EU. Produksjonen skjer hovedsakelig i Sør-Europa i land med billig fornybar energi. Blant de viktigste brukerne så langt er oljeindustriens raffinerier, som så smått har begynt å erstatte grått hydrogen laget av naturgass med grønt hydrogen i fossil drivstoffproduksjon.

I den oppdaterte versjonen av EUs fornybardirektiv, som er en del av Klar-for-55 pakken for å nå minst 55 prosent kutt i klimagassutslipp innen 2030, skal 42 prosent av hydrogen som brukes i industrien være grønt og ikke grått. I tillegg skal grønt hydrogen produsere 1 prosent drivstoff som brukes til transport. Dette er bindende mål som vil utgjøre kun en liten andel av hovedmålene satt av EU – og selv de kan bli vanskelige å nå.

Ingen av EUs medlemsland har foreløpig innlemmet endringene av fornybardirektivet i nasjonal lovgivning (frist mai 2025), og det er opp til dem å finne ut hvordan målene skal nås og hva som skjer hvis ikke industrien leverer.

Andre deler av Klar-for-55 pakken kan også stimulere etterspørselen etter grønt hydrogen, som EUs kvotedirektiv, karbontollen og forordningene for alternativ drivstoffinfrastruktur, luftfart og skipsfart. Tar vi med disse, kan målet/behovet komme opp i 3 til 6 millioner tonn innen 2030 ifølge EU-kommisjonens egne eksperter.

Selv om usikkerheten er stor, styrer EU i praksis mot maksimum en fjerdedel av målet på 20 millioner tonn rent hydrogen i 2030.

Kriser og mye ‘Møllers tran’ i Brussel

Så hvordan havnet EU der? EUs hydrogenstrategi ble til under pandemien, som en del av EUs grønne giv lansert av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen i 2019. Den baserte seg på ideen om ‘grønn’ industriell vekst i Europa som skulle kople økonomisk vekst fra utslipp og annen ressursbruk. Her passet rent hydrogen rett inn.

Frans Timmermans, von der Leyens visepresident og sjef for EUs grønne giv, solgte budskapet kraftfullt og seilte opp som EUs grønne fyrtårn. En rekke store industri- og energiselskaper i interesseorganisasjonen Hydrogen Europe klarte å overbevise kommisjonstoppene om et ambisiøst hydrogenmål.

Hydrogenproduksjon i Europa kunne skape vekst og arbeidsplasser etter pandemien og var samtidig sett på som vesentlig for å nå EUs klimamål for 2030 og særlig netto null i 2050, som ble lovfestet i 2021. Samtidig presset elektrolyse-, sol- og vindkraftindustrien på for at EU skulle prioritere grønt hydrogen basert på fornybar energi.

Målet om 10 millioner tonn grønn hydrogenproduksjon reflekterte disse interessene og ble satt politisk uten skikkelig konsekvensvurdering, kvalitetssikring eller konsultasjon. Skeptiske industriledere og eksperter, som mente at målet var urealistisk, turte ikke å si ifra i frykt for å komme på kant med det grønnindustrielle politiske trykket fra toppen.

De som advarte, men ikke nådde fram, var EU-kommisjonens egne ekspertbyråkrater, som mente at tre millioner tonn i 2030 var mer realistisk. Noen medlemsland presset også på for et ambisiøst mål, som Tyskland og Nederland, hvor behovet for grønt hydrogen er stort for å kutte utslipp fra industrien.

En lignende dynamikk gjentok seg da EU-kommisjonen plusset på import av 10 millioner tonn rent hydrogen etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Men omstendighetene og begrunnelsen var forståelig nok en helt annen – å frigjøre EU fra import av russisk gass for å håndtere en akutt energikrise i Europa. Det ble også klart at EU-landene ikke ville ha tilstrekkelig fornybar energi til å produsere hydrogenet selv.

Håp i hengende snøre?

Selv om grønt hydrogen ikke har tatt av som håpet i Brussel, skjer det ting på finansieringsfronten. EU har opprettet en egen hydrogenbank for å subsidiere grønn hydrogenproduksjon. Banken finansieres av EUs Innovasjonsfond gjennom kvoteinntekter.

I den første auksjonsrunden ble subsidiesatsen satt mye lavere enn forventet. Det ble tolket som et tegn på at det fantes kunder som var villige til å betale en høy pris for grønt hydrogen. Syv produksjonsprosjekter fikk tilslag, ett er trukket tilbake og ingen har foreløpig tatt endelig investeringsbeslutning.

• Les også: Uten hydrogen flytter europeisk industri ut – men mange tilbakeslag for tysk hydrogensatsing

Formålet med finansieringsordningen er å få mest mulig produksjon til lavest mulig støttesats. En mulig ulempe er at tilslag går til dem som gir de laveste budene og ikke nødvendigvis til de landene som trenger hydrogen mest for å kutte utslipp. Prosjektene som fikk tilslag, var fra Finland, Norge, Spania og Portugal, som har relativt billig fornybar energi, og ikke de tunge industrilandene i Europa, som Tyskland og Nederland. En annen ulempe er at støtte gjennom hydrogenbanken utelukker tilleggsstøtte fra flere andre EU-fond, som kunne gitt bedre lønnsomhet.

‘Grønn’ teknologikamp globalt

Økt subsidiekonkurranse til ‘grønn’ industri fra land som USA og Kina gjør det ikke lettere for EU å stimulere tilbud og etterspørsel etter hydrogen for å nå sine mål. Hydrogenbanken var et svar på USAs subsidiepakke Inflation Reduction Act (IRA), som gir skattelette til bedrifter som investerer i ‘grønn’ teknologi. Som Energi og Klima tidligere har påpekt er imidlertid støtten fra EU til hydrogen høyere enn det IRA tilbyr.

I tillegg har ikke USA-IRA kommet opp med en klar avgrensning av hva som kan støttes. EU brukte mer enn to år på å definere grønt hydrogen som del av ‘fornybart drivstoff (gass eller flytende) som ikke har biologisk opphav’ – såkalte RFNBOs. Men på lengre sikt kan USA bli en sterk konkurrent til EU fordi landet har stor tilgang på billig kraft.

• EU-korrespondenten: Les alle saker fra Energi og Klimas korrespondent i Brussel

Kina har omtrent 60 prosent av den globale kapasiteten til å produsere eletrolysører for framstilling av grønt hydrogen. EU vedtok nylig Net Zero Industry Act (NZIA), som tar opp kampen med USA og Kina og sikter mot 40 prosent egenproduksjon av strategiske netto null-teknologier. I revisjonen av auksjonsreglene til hydrogenbanken slår dette målet inn: for andre auksjonsrunde skal budgivere begrense andelen elektrolysører fra Kina til maksimum 25 prosent (målt i MWe). De må også overholde internasjonale og europeiske sikkerhetsstandarder.

Norge henger i tauene

Norge lanserte sin hydrogenstrategi omtrent samtidig som EU. Strategien ble etterfulgt av et veikart som fastsatte mål på kort og lang sikt, og prioriterte kraftkrevende- og maritim industri/transport. Enova har fulgt opp med ulike støtteordninger og statsstøtte i milliardklassen til innovasjon langs disse prioriteringene.

En viktig forskjell fra EU er at Norge med Equinor i spissen også har prioritert blått hydrogen, som produseres av naturgass og skal få ned CO₂ utslippene ved hjelp av karbonfangst og -lagring. EU har ikke prioritert, men gradvis akseptert blått hydrogen som en overgangsteknologi. Det betyr at EUs regelverk og støtteordninger for produksjon av blått hydrogen er mindre utviklet enn for grønt. Det pågår en viktig høring i EU om blått hydrogen kan etterleve kravet til minst 70 prosent reduksjon i klimagassutslipp, for å lage konsistens med reglene for grønt hydrogen.

Equinor og Shell har nylig skrinlagt sine planer for produksjon av blått hydrogen i Norge for eksport i en ny rørledning til Tyskland. Selskapene peker både på manglende rammebetingelser og etterspørsel etter blått hydrogen. For EU gjør det målsetningen om import av 10 millioner tonn innen 2030 enda mindre realistisk, men det vil øke EUs tilgang til naturgass, som ellers ville ha blitt brukt til hydrogenproduksjon i Norge.

For grønt hydrogen går det foreløpig ikke stort bedre. Regjeringen har ikke klart å bestemme seg for å innlemme fornybardirektivet i norsk lovgivning, så kravene for grønt hydrogen i industrien og transport gjelder foreløpig ikke her. E24 ga nylig et dystert bilde av situasjonen: store prosjekter for hydrogen- og ammoniakk (et derivat av hydrogen) skrinlegges, mens noen mindre anlegg blir realisert i Norge.

Industrien har etterspurt subsidier i form av såkalte differansekontrakter, som gir støtte til å dekke forskjellen mellom kostnader i bruk av nytt rent hydrogen og eksisterende energi- og drivstoffbruk, som naturgass. Men her har ikke politikerne så langt vært villige til å satse. Hvis regjeringen bestemmer seg for fornybardirektivet, vil det uansett presse fram mer grønt hydrogen i Norge.

Kilder:

Norway’s Hydrogen Strategy: Unveiling Green Opportunities and Blue Export Ambitions. Skjærseth, J.B., P.O. Eikeland, T.H. Inderberg and M. Lie Larsen, 2024. In Quitzow, R. (ed.) 2024. The Geopolitics of Hydrogen: Volume 1: European Strategies in Global Perspective. Cham: SpingerNature

Against all odds? Explaining the new clean hydrogen strategy of the European Union. P.O. Eikeland, T.H. Inderberg and J.B Skjærseth. Unpublished article.