I korte trekk

• Shell vant ankesaken mot Milieudefensie, fordi domstolen ikke ville pålegge Shell et konkret mål for å redusere sine forbrenningsutslipp (scope 3-utslipp).

• Ankedomstolen mener likevel at Shell har en ulovfestet aktsomhetsplikt til å redusere sine utslipp for å beskytte menneskerettighetene i tråd med vitenskapen.

• Planlagte investeringer i nye olje- og gassprosjekter kan bryte Shells aktsomhetsplikt.

• Avgjørelsen kan derfor forstås som en dyrkjøpt seier med store tap for Shell (pyrrhosseier), som åpner døren for nye søksmål.

• Avgjørelsen er interessant for tolkningen av norske selskapers rettslige ansvar for klima, miljø og menneskerettigheter. Den berører også norske diskusjoner om plikt til å konsekvensutrede forbrenningsutslipp og til å avslå petroleumsprosjekter etter Grunnloven § 112.

Rettslig nybrottsarbeid i Nederland

Miljøbevegelsen i Nederland har lenge stått for rettslig nybrottsarbeid gjennom bruk av eksisterende rettsregler på et nytt problem, nemlig klimaendringene.

I 2012 begynte miljøorganisasjonen Urgenda å forberede en sak mot nederlandske myndigheter, som de mente ikke gjorde nok for å beskytte retten til liv og privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) mot klimaendringenes virkninger, særlig havstigning. I 2019 vant de frem i nederlandsk høyesterett. Dommen ble et startskudd for en rekke liknende saker, og var et viktig premiss for Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) dom 9. april 2024 i KlimaSeniorinnen-saken.

Stater har det rettslige ansvaret for å oppfylle menneskerettighetene. Men den faktiske ivaretakelsen av menneskerettighetene er i økende grad også avhengig av selskapers atferd og praksis. Det har lenge eksistert veiledende prinsipper for selskapers menneskerettsansvar. Stater har i nyere tid også vedtatt rettslig bindende regler om dette, her i Norge gjennom åpenhetsloven.

På klimaområdet anslår Carbon Majors Report at kun 100 selskaper er ansvarlig for hele 71 prosent av globale klimagassutslipp. Den nederlandske miljøorganisasjonen Milieudefensie, sammen med seks andre miljøorganisasjoner og med støtte fra 17 000 mennesker, gikk i 2018 til sak mot olje- og gasselskapet Shell.

Tingretten i Haag avsa 26. mai 2021 en kjennelse som påla selskapet å kutte 45 prosent av alle sine utslipp, inkludert forbrenningsutslipp, innen 2030.

Avgjørelsen fikk massiv medieoppmerksomhet, også her i Norge. Shell anket dommen, og først nå, 12. november 2024, kom avgjørelsen fra ankedomstolen i Haag. Shell vant saken, fordi ankedomstolen ikke var enig med tingretten i at domstolene kunne pålegge ett individuelt selskap et konkret mål om å redusere sine forbrenningsutslipp etter en ulovfestet aktsomhetsplikt.

Det er ikke klart om Milieudefensie kommer til å anke avgjørelsen til nederlandsk høyesterett. Men premissene i ankedomstolens avgjørelse gir uansett interessante føringer for selskapers ansvar for klima og menneskerettighetene. Det er særlig fem punkter man bør merke seg.

Fem viktige poenger fra ankedomstolens avgjørelse i Shell-saken

1. Klimaendringene er en av de største truslene mot menneskerettighetene.

Ankedomstolen mener det ikke er tvil om at beskyttelse fra farlige klimaendringer er en menneskerettighet. Domstolen viser til en rekke dommer som allerede har etablert dette, særlig KlimaSeniorinnen fra EMD og Urgenda fra Høyesterett i Nederland, og mener at klimaendringene er det største problemet i vår tid.

2. Shell har en ulovfestet aktsomhetsplikt til å redusere utslipp for å beskytte menneskerettighetene i tråd med Parisavtalens mål.

Ankedomstolen konkluderer med at olje- og gasselskapet Shell, som i vesentlig grad bidrar til klimaendringene og har makt til å redusere klimagassutslipp, har en plikt til å arbeide for å nå temperaturmålene i Parisavtalen. Dette er selv om offentlige reguleringer ikke nødvendigvis krever det av dem.

Det rettslige grunnlaget for dette var ifølge domstolen den nederlandske sivilrettskoden artikkel 6:162 første ledd, som slår fast at en som utfører en skadelig handling («tortious act»), må reparere denne. Andre ledd definerer en skadelig handling som en krenkelse av blant annet hva som etter ulovfestet rett anses som aktsomt («social standard of care»). Slike ulovfestede aktsomhetsplikter kjenner vi igjen i en rekke andre jurisdiksjoner, særlig på erstatningsrettens område, som i Norge.

Domstolen tolker Shells ulovfestede aktsomhetsplikt i lys av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper om ansvarlig næringsliv, som Shell har sluttet seg til. Disse instrumentene pålegger selskaper et ansvar for å beskytte individer mot farlige klimaendringer.

3. Planlagte investeringer i nye olje- og gassprosjekter kan bryte med Shells aktsomhetsplikt.

Milieudefensie argumenterte først og fremst for at Shell hadde en plikt til å kutte 45 prosent av alle sine utslipp innen 2030. For å nå en slik forpliktelse, mente Milieudefensie at Shell ikke kunne investere i nye olje- og gassprosjekter. Milieudefensie viste her til FNs klimapanel, som har uttalt at eksisterende planlagt og tillatt fossil infrastruktur allerede bruker opp de delene av det globale karbonbudsjettet som er igjen for å kunne nå målene i Parisavtalen.

Ankedomstolen avgjorde ikke dette endelig, fordi det ikke var hovedspørsmålet i saken. Likevel legger ankedomstolen til grunn at negative konsekvenser av nye fossile investeringer må hensyntas av selskapet, og går langt i å antyde at nye investeringer i olje og gass kan utgjøre et brudd på aktsomhetsplikten. Helt konkret uttalte ankedomstolen følgende:

To keep the climate goals of the Paris Agreement within reach, emissions will have to be drastically reduced by 2030. The court of appeal deems it plausible that this will require not only taking measures to reduce demand for fossil fuels, but also limiting the supply of fossil fuels. The social standard of care, interpreted on the basis of Articles 2 and 8 ECHR and soft law such as the UNGP and OECD guidelines, requires producers of fossil fuels to take their responsibility in this respect. It is reasonable to expect oil and gas companies to take into account the negative consequences of a further expansion of the supply of fossil fuels for the energy transition also when investing in the production of fossil fuels. Shell’s planned investments in new oil and gas fields may be at odds with this.

På jusspråket heter slike uttalelser som ikke er nødvendige for sakens utfall, et «obiter dictum». Når domstoler velger å komme med slike uttalelser, er det ofte for å gi en pekepinn på hvordan et rettsspørsmål kan tenkes løst i fremtiden. Mange har allerede lagt merke til disse uttalelsene, og tolker dem som et tegn på at en eventuell sak som angriper nye tillatelser – og ikke tar sikte på å pålegge selskaper generell plikt til å redusere alle utslipp med en viss prosent – har større mulighet til å vinne frem.

4. Shell gjør nok for å redusere sine scope 1- og 2-utslipp.

«Greenhouse Gas Protocol», en global standard for regnskap og rapportering av klimagassutslipp, deler selskapers utslipp inn i tre kategorier, kalt Scope 1, 2 og 3. Scope 1 er direkte utslipp fra installasjoner som helt eller delvis eies eller kontrolleres av selskapet, mens Scope 2-utslipp er indirekte utslipp som selskapet bidrar til ved å kjøpe elektrisitet, damp eller varme til sine forretningsaktiviteter fra tredjeparter.

Shell har et mål om å redusere 50 prosent av sine Scope 1- og 2- utslipp innen 2030 sammenliknet med 2016. Milieudefensie argumenterte for at Shell krenket sin ulovfestede aktsomhetsplikt, fordi Shell ikke gjorde nok for å nå disse målene.

Dette mente ankedomstolen at Milieudefensie ikke hadde klart å bevise. Domstolen viste til at Shell hadde forankret målene i en rekke styringsdokumenter, og allerede hadde redusert utslippene i disse sektorene med 31 prosent. Selv om Shell tidligere hadde utvannet sine klimamål, var dette ifølge domstolen ikke nok for å konkludere med at den ulovfestede aktsomhetsplikten var brutt.

5. Shell kan ha en ulovfestet aktsomhetsplikt til å redusere sine scope 3-utslipp, men domstolene kunne ikke pålegge Shell en konkret plikt til å redusere disse utslippene med 45 prosent innen 2030.

«Greenhouse Gas Protocol» definerer Scope 3-utslipp som andre indirekte utslipp som ikke inngår i Scope 2, inkludert utslipp fra bruk eller forbruk av produkter som selskapet leverer til tredjeparter, som andre organisasjoner eller forbrukere. Når det er olje- og gass det handler om, kalles disse Scope 3-utslippene på norsk ofte forbrenningsutslipp. I olje- og gassektoren utgjør utslippene fra forbrenningen omtrent 95 prosent av de samlede utslippene.

I klimajussen har det vært et spørsmål om stater og selskaper kan holdes ansvarlig for disse, og i så fall på hvilken måte. Milieudefensie sin påstand i søksmålet var at domstolen kunne pålegge Shell å redusere sine forbrenningsutslipp med 45 prosent innen 2030 etter den ulovfestede aktsomhetsplikten, noe tingretten som nevnt støttet.

Ankedomstolen konkluderer derimot med at Shell kan («may») ha en plikt til å redusere sine forbrenningsutslipp. Imidlertid kunne ikke domstolen pålegge Shell et konkret og absolutt utslippsmål, fordi det ikke finnes et grunnlag i nåværende beste tilgjengelige vitenskap for å bestemme hvor mye et enkelt land eller et enkelt selskap må redusere sine utslipp med. Det var heller ikke mulig for domstolen å fastslå et sektorspesifikt mål for olje- og gasselskaper. Milieudefensie tapte dermed saken.

Hvorfor er saken interessant for Norge?

De som jobber med klimajuss i Norge, vil kjenne igjen mange av de problemstillingene ankedomstolen i Haag måtte vurdere. Avgjørelser fra utenlandske domstoler har ingen formell vekt i norsk rettskildelære, men kan få betydning i den utstrekning begrunnelsen er overbevisende for norske rettsanvendere som står overfor lignende spørsmål. Sett med norske øyne er det særlig tre områder hvor avgjørelsen er interessant.

1. Norske selskapers ansvar for klima, miljø og menneskerettigheter etter åpenhetsloven, EUs bærekraftsdirektiv og EUs aktsomhetsdirektiv.

Den norske åpenhetsloven krever at større norske virksomheter gjør en aktsomhetsvurdering av hvordan selskapets virksomhet kan ha negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter. Virksomheter må derfor utføre aktsomhetsvurderinger for hvordan klima- og miljøforringelser kan påvirke menneskerettigheter, blant annet etter EMK. Dette har Forbrukertilsynet lagt til grunn, en vurdering som bekreftes tydelig av denne dommen.

Dommen drøfter også nye EU-reguleringer av selskapers ansvar for klima, miljø og menneskerettigheter, som også Norge er bundet av (se kapittel 7.D). Etter EUs bærekraftsdirektiv og aktsomhetsdirektiv skal en rekke norske selskaper rapportere om bærekraft, blant annet foretakets planer for å sikre at strategien deres er forenlig med å begrensning av global oppvarming til 1,5°C i tråd med Parisavtalen og målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050. NIM har nå et prosjekt som vurderer forholdet mellom åpenhetsloven og EUs aktsomhetsdirektiv på klima- og miljøområdet. I dette bildet er dommen fra Nederland også viktig for å gi veiledning til hvordan direktivet skal forstås.

2. Ansvar for, og plikt til å, konsekvensutrede forbrenningsutslipp.

I det norske «klimasøksmålet» fra 2020 uttalte Høyesterett at forbrenningsutslipp fra norsk olje og gass kan trekkes inn ved bruken av Grunnlovens miljøparagraf 112, når slike utslipp kan føre til skade i Norge. NIM mener at uttalelsene fra Høyesteretts flertall i dommen må forstås som at disse utslippene skal konsekvensutredes før en plan for utbygging og drift (PUD) av petroleumsforekomster blir gitt av myndighetene.

NIM gjorde Energidepartementet oppmerksom på dette i flere brev etter at høyesterettsdommen falt. Noen endringer i praksis ble gjort i 2022, men etter vårt syn ikke nok. Greenpeace og Natur og Ungdom tok i etterkant ut søksmål mot Energidepartementet med påstand om at tre PUD-er var ugyldige på grunn av manglende konsekvensutredninger av forbrenningsutslipp. Oslo tingrett sa seg enig i dette i januar 2024, men dommen er anket og ligger til behandling hos lagmannsretten.

I mellomtiden har altså ankedomstolen i Nederland nå uttalt at selskaper må hensynta forbrenningutslipp. I juni 2024 fastslo også et flertall i britisk Høyesterett i Storbritannia en plikt til å konsekvensutrede forbrenningsutslipp etter EUs prosjektdirektiv, på samme måte som Oslo tingrett. Som følge av dette sendte britiske myndigheter nylig et forslag til endret saksbehandling på høring, hvor de blant annet foreslår at forbrenningsutslippene utredes i lys av relevante klimamål. NIM mener også dette bør gjøres i Norge, som vi foreslo i vårt svar fra juni 2024 til Energidepartementets høring av forslag til justering av saksbehandlingsprosessen knyttet til forbrenningsutslipp. Når rettsutviklingen går raskt, er det lurt å være føre var. Uavhengig av utfallet av den norske anken, vil en grundigere saksbehandling bidra til et bedre opplyst beslutningsgrunnlag.

3. Rett og plikt til å nekte nye olje- og gasstillatelser av hensyn til klima.

I desember 2020 uttalte Norges Høyesterett i plenum at «Dersom situasjonen på utvinningsstadiet er vorten slik at det vil vera i strid med Grunnlova § 112 å godkjenne utvinninga, vil styresmaktene både ha rett og plikt til ikkje å godkjenne» en PUD.

Hva som utløser en slik plikt, sa Høyesterett ikke noe mer om. NIM utredet dette i 2022. Vi pekte da på relevante kriterier for vurderingen og konkluderte med at denne plikten etter Grunnloven § 112 må forstås i lys av hva som er forenlig med å begrense oppvarmingen til 1,5°C. Dette skapte frisk debatt.

Ankedomstolen i Haag mener nå at Shell kan bryte sin ulovfestede aktsomhetsplikt ved å investere i nye olje- og gasstillatelser, da dette virker å være uforenelig med temperaturmålene i Parisavtalen.

Dette gjelder Shells plikter etter en ulovfestet aktsomhetsplikt, og kan ikke overføres til spørsmål etter Grunnloven. Likevel illustrerer avgjørelsen hvordan domstoler kan vurdere forholdet mellom menneskerettigheter og det vitenskapelige grunnlaget for å tillate nye olje- og gasstillatelser innenfor rammene av Parisavtalens mål.

Energidepartementet har ikke offentliggjort sitt syn på når plikten til å nekte PUD inntrer etter Grunnloven § 112. Kanskje indikerer denne avgjørelsen at spørsmålet fortjener en nærmere vurdering. For uansett hva man måtte mene om det, skaper fraværet av vurderinger en risiko for at departementet kan gi ugyldige tillatelser.

En pyrrhosseier for Shell?

Shell vant altså ankesaken mot Milieudefensie, fordi domstolen ikke ville pålegge Shell et konkret mål for å redusere sine forbrenningsutslipp. Likevel mener ankedomstolen at Shell har en ulovfestet aktsomhetsplikt til å redusere sine utslipp for å beskytte menneskerettighetene i tråd med vitenskapen. Planlagte investeringer i nye olje- og gassprosjekter kan også bryte Shells aktsomhetsplikt.

Dommen kan derfor forstås som en pyrrhosseier for Shell, der seieren langt på vei er jevngodt med et nederlag. Begrunnelsen åpner iallfall døren for nye søksmål, som kan inspirere andre utenfor Nederlands grenser. Rettshistorien viser at det har skjedd før.