Olje- og energiminister Ola Borten Moe går til frontalangrep på kirken og Opplysningsvesenets Fond (OVF) i et innlegg i Stavanger Aftenblad 16. mai. Det at kirkefondet nå selger alle sine aksjer i Statoil i protest mot tjæresand-virksomheten i Canada, har tydeligvis irritert statsråden kraftig.

I en arrogant og harselerende tone siterer han Peer Gynt og belærer oss om OVFs historie. Etter å ha sådd en passelig dose tvil om hvem som eier fondet, konkluderer han med at rundt 80 prosent av oss har sterk tilknytning til hva fondet gjør eller foretar seg. Det kan statsråden ha rett i, men da må han også ta inn over seg at rundt 100 prosent av oss faktisk har en sterk tilknytning til hva staten gjør med vårt eierskap i Statoil.

I sin iver etter å kneble brysomme meninger fra kirkefolk er det mange politikere som har snublet i sine egne bein, og særlig olje- og energiministre har utmerket seg. Høyres Thorhild Widvey måtte krype til korset etter sine uttalelser om at kirken burde konsentrere seg om å fylle opp tomme benkerader, og ikke mene noe om oljeboring i nord. Klimameldingen som Borten Moe selv har vært med på å legge fram sier at klimatrusselen er den største utfordringen i vår tid. Forskere advarer om at å hente ut tjæresandressursene betyr “game over” for klimaet. Mener virkelig statsråden at kirkefolk og kirkens ledere ikke skal få uttale seg om en av de viktigste etiske utfordringer i vår tid?

Fremskrittspartiets klima- og energipolitiske talsmann Per-Willy Amundsen støtter helhjertet opp om Borten Moe. Han mener at “kirkeledere som deler ut moralsk fordømmelse i politiske spørsmål gir ubehagelige assosiasjoner til historien og religiøse ledere fra religioner de ikke burde like å bli sammenlignet med”. Vel, Amundsen, det er fristende å følge opp: Knebling av kirkeledere i viktige etiske spørsmål gir assosiasjoner til historien og til regimer vi ikke liker å sammenligne oss med.

Senterpartiet er mot oljeutvinning fra tjæresand, men har en minister som forsvarer Statoils aktivitet i Canada som om han skulle vært pressetalsmann i selskapet. Borten Moe gjentar mantraet fra oljeindustrien om at verdens fattige trenger mer energi, og at uansett hva vi gjør, vil forbruket av fossil energi øke. Det fattige land først og fremst trenger, er at vi greier å bremse klimaendringene ved å redusere utslippene kraftig. Det hjelper ikke med billig fossil energi hvis livsgrunnlaget er ødelagt av ekstremvær, flom og tørke som følge av klimaendringer. Dernest har de fattige landene bruk for store mengder rimelig og fornybar energi. Dette er krevende, men absolutt mulig om vi bare vil.

Solidaritet med befolkningen som er direkte berørt av tjæresand-virksomheten er viktig for kirken, og Samisk kirkeråd har løftet fram dette perspektivet spesielt. Virksomheten gir store lokale forurensningsproblemer, men det aller viktigste handler om de globale helhetsperspektivene.

Borten Moe har rett i at fossil energi vil ha en stor del av energimiksen i lang tid framover. Men kirkefolk kan også lese IEA-rapportene han refererer til og komme til andre konklusjoner. En av de mest interessante rapportene i de seinere år kom fra det velrenommerte Potsdam-instituttet. De beregner hvor mye av de kjente, utvinnbare fossile ressursene som kan tas ut, og allikevel gi oss en fair sjanse til å klare 2-gradersmålet. Disse tallene er velkjente og lite omdiskuterte, og gir oss i realiteten to valg: Enten må all utvinning fra tjæresand stoppes, eller så må all kullkraft fases ut i løpet av neste år. Vi ønsker statsråden lykke til med å overtale alle kull-avhengige land til å fase ut sine kullkraftverk for å skaffe rom til å utvinne olje fra tjæresand. Å brenne alt er synonymt med fullstendig klimakatastrofe, blant annet ifølge klimaforskeren James Hansen. Med storstilt utvinning fra tjæresand risikerer vi en global oppvarming på minst 4-5 grader, noe som er stikk i strid med regjeringens politikk og internasjonale målsettinger.

Statoil har gått inn i tjæresand ut fra rene forretningsmessige vurderinger, ikke for å redde verden ved å utvinne med lavere utslipp eller skaffe fattige land billig energi. Borten Moe er stolt over Statoils høye etiske standarder, men hva hjelper det når virksomheten ikke er forenlig med et levelig klima på jorden? Hadde Statoil drevet med internasjonal trafficking og bordellvirksomhet, hadde det kanskje ikke betydd så mye om det ble gjort på en transparent og sosialt ansvarlig måte. Med virkelig høye etiske standarder og sosial ansvarlighet, hadde Statoil kjøpt opp alle tjæresand-prosjektene for å legge dem ned. Det hadde nok vakt oppsikt.

Av en folkevalgt minister derimot, forventer vi at ikke bare kommersielle vurderinger ligger til grunn for hvordan staten bruker sitt eierskap. Kritikken mot Statoils tjæresandvirksomhet er bredt forankret, og kommer ikke bare fra kirken. Trøsten for Ola Borten Moe er at om han ikke lykkes med politikk og børs og sånn, vil han ligge godt an til en jobb i Statoils informasjonsavdeling.