I den norske klimadebatten fremstilles det som en naturlov at norsk gass erstatter verre energikilder. Ideen om gass som en “bro” mellom kullsamfunnet og fornybarsamfunnet er en fin tanke for oss nordmenn, men et høyst omdiskutert tema i fagkretser. En ny studie i tidsskriftet Climatic Change viser at gass som “mellomløsning” vil ha svært begrenset effekt dersom vi vil holde oss under CO₂-konsentrasjonen togradersmålet forusetter (450 ppm). Årsaken er at denne mellomfasen må bli svært kort. Det er først når vi åpner for en atmosfærisk konsentrasjon på 550 ppm eller mer, altså langt mer dramatiske klimascenarioer, at “gassbroen” blir lang nok til at naturgass kan spille en viktig rolle i den globale energiomstillingen som tvinger seg fram.

Beslutningene knyttet til gassutvinning som vil havne på norske politikeres bord i årene fremover, bør ikke basere seg på dårlig funderte påstander eller myter. Dersom næringsargumenter kamufleres som klimaargumenter, bidrar det til en tåkelegging i av de krevende dilemmaene som preger norsk energipolitikk.

Påstanden om at økt, norsk gasseksport er et slags globalt klimatiltak, utfordres særlig av fire forhold:

1. Metanlekkasjer reduserer klimagevinsten

Aktuell forskning viser at skifergass er en klimaversting. Ikke på grunn av utslippene ved forbrenning, men på grunn av metanlekkasjene ved produksjon: Klimafotavtrykket ved “fracking” er minst 20 prosent større og kanskje mer enn dobbelt så stort som kull i en 20-årshorisont, og sammenlignbart med kull i et hundreårsperspektiv. Dette betyr at den oppløftende nedgangen i CO₂-utslipp i USA, hele 7,7 prosent siden 2006, i praksis vil innebære økende global oppvarming i vårt århundre, på grunn av metanutslippet ved gassproduksjon.

Gass fra Nordsjøen har langt mindre metanutslipp enn fracking, men metan er likevel en av flere faktorer som må tas i betraktning ved beregning av netto klimaeffekt fra norsk gasseksport. Statistikk fra Norsk Olje og Gass (basert på egenrapportering) forteller at 19181 tonn metan ble sluppet ut på på norsk sokkel via “diffuse utslipp og kaldventilering” i 2011. Målt i klimaeffekt i et 20-årsperspektiv tilsvarer denne utslippskilden 1,4 millioner tonn CO₂. Det finnes i tillegg flere andre kilder til utslipp, og den alltid tilstedeværende risiko for større lekkasjer slik vi for eksempel så ved Elgin-plattformen i 2012.

2. Skittent kull blokkerer for solinnstrålingen

En aktuell problemstilling som blant annet diskuteres i hovedrapportene til FNs klimapanel, er at forbrenning av skittent kull kamuflerer klimaeffekten gjennom kontinuerlige utslipp av aerosoler, eller små partikler, til atmosfæren. Årsaken er at aerosolene, i kombinasjon med partiklenes påvirkning på skyer, har en netto skyggeeffekt på solinnstrålingen til jorden, med nedkjøling som resultat. Det er fremdeles usikkerheter knyttet til styrken av den nedkjølende effekten, men den kan faktisk ha redusert den globale temperaturøkningen med opptil 0,5 grader siden industrialiseringen skjøt fart rundt 1850. Det har vært et kontinuerlig tilsig av denne typen aerosoler etter dette. Innføres renseteknologi for kullutslippene, som har vært tilfellet for deler av USA og Europa de siste tiår, vil den nedkjølende effekten forsvinne og vi står igjen med klimagassenes oppvarmende virkning.

3. Vi mangler uavhengig kunnskap om klimaeffekten av norsk petroleumsindustri

Energipolitikken skal være faktabasert. Da må vi identifisere og tette kunnskapshull. Overraskende nok er det i dag begrenset kunnskap om de faktiske klimaeffektene av norsk petroleumsaktivitet. Ifølge Helge Drange ved Bjerknessenteret finnes det ingen norske, uavhengige studier av klimaeffekten av de totale norske klimagassutslippene. Forskningsmiljøene trenger tilgang til tilgjengelig tallmateriale, og uavhengig forskning må gjennomføres for at det skal være mulig å vurdere om eller i hvor stor grad norsk gass bidrar positivt i klimaregnskapet. Her er det to forhold som er særlig viktige:

• Vi må ha mer innsikt i beregningsgrunnlaget for utslipp av ulike klimagasser og tilhørende energibruk, inkludert utslipp og energiforbruk under leting, utvinning, prosessering og transport.
• Vi trenger bedre fakta om hvilke energikilder den norske gassen faktisk erstatter. Det har eksempelvis stor betydning om gassen erstatter kull som er renset eller graden av rensing, siden urenset kull paradoksalt nok har en nedkjølende klimaeffekt i et kort (noen tiårs) tidsperspektiv.

4. Uklarhet om tidshorisonter og klimaeffekter

Klimavitenskapene opererer med ulike tidshorisonter. Ulike gasser har ulik levetid i atmosfæren, og bidrar i ulik grad til klimapådrivet. I tillegg har utslipp av eksempelvis aerosoler en tidsavgrenset avkjølende virkning. Dette er et uttrykk for kompleksiteten som er innebygget i klimaspørsmålet. Beslutningstakere må anerkjenne et vanskelig, men viktig premiss: Norsk klima- og energipolitikk er del av et historisk, globalt kjemieksperiment. Det er naturvitenskapen, ikke næringsaktører, som gir de viktigste innsiktene i konsekvensene av våre prioriteringer. Man kan dessverre ikke forhandle med de komplekse prosessene som styrer klodens klima, med tilhørende paradokser. Det som i et tusenårsperspektiv bidrar til klimaendring kan i en kortere tidshorisont kamuflere klimagassenes oppvarmende virkning.

Om norsk energipolitikk skal evalueres i forhold til klimaeffekt, må dermed tidsperspektivet komme på dagsorden. Er vi villig til å forsterke oppvarmingen på kort sikt for å oppnå en klimagevinst i mangegenerasjonsperspektiv? Skal vi arbeide for å forlenge gass-epoken, ofre det radikale togradersmålet og satse på klimamanipulering eller omfattende tilpasning for å sikre en mykere innfasing av morgendagens energiforsyning? Dette er premisser både myndigheter og energisektoren må redegjøre for, før vi med fakta i ryggen kan hevde at tunge investeringer i norsk gassutvinning vil bringe oss nærmere målet.