Kosthold og bærekraft
Det er stort samsvar mellom det å spise sunt og det å spise bærekraftig. Et slikt kosthold kjennetegnes av et høyt inntak av frukt, grønnsaker, bær, grove kornprodukter og fisk og et lavt inntak av rødt og bearbeidet kjøtt.
I november 2017 publiserte Nasjonalt råd for ernæring rapporten «Bærekraftig kosthold – vurdering av de norske kostrådene i et bærekraftperspektiv». Norge er ikke det første landet som gjør denne øvelsen; hele fem land har gjort dette for lengst og inkorporert bærekraft i de offisielle kostrådene sine. Disse landene er Sverige, Tyskland, Qatar, Brasil og Finland. Også en rekke andre land, som Nederland, Storbritannia, Frankrike og Estland har sett på bærekraft i sammenheng med kostråd, uten at det foreløpig er implementert i offisielle anbefalinger.
Det finnes mye forskning om betydningen av kostholdsendringer for en mer bærekraftig utvikling. Felles for alle er at et bærekraftig kosthold i hovedsak bør bestå av et bredt utvalg rotgrønnsaker, fullkorn, belgvekster, frukt og grønnsaker, og kun forsiktig bruk av animalske produkter. Generelt sett kan man si at jo lavere inntak av særlig kjøtt, men også fisk og melkeprodukter, desto lavere er det miljømessige avtrykket, og desto viktigere er det at dette kompenseres for ved høy ernæringsmessig kvalitet på den gjenstående maten.
Norsk klimastiftelse setter søkelys på klima, landbruk og mat. Rapporten «Matsystemet under press» belyser dette komplekse og viktige temaet fra ulike vinkler. 20. mars 2018 ble rapporten lagt fram på en #Klimafrokost i Bergen – se Liv Elin Torheims presentasjon under møtet. Artiklene fra rapporten er samlet på en egen temaside.
Den norske rapporten tar for seg de 12 offisielle norske kostrådene og diskuterer rådene, ett for ett, i et bærekraftperspektiv. Det mest slående funnet er at det er stort samsvar mellom det å spise sunt og det å spise bærekraftig. Et slikt kosthold kjennetegnes av et høyt inntak av frukt, grønnsaker, bær, grove kornprodukter og fisk og et lavt inntak av rødt og bearbeidet kjøtt.
Rapporten inkluderer også en drøfting av viktige aspekter som ikke er inkludert i kostrådene, slik som kasting av mat, emballasje og kortreist versus langreist mat.
Bærekraft, slik FN definerer begrepet, er komplekst og inkluderer både miljømessige, sosiale, økonomiske og helsemessige aspekter. Ifølge FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, er et bærekraftig kosthold et kosthold som har lav innvirkning på miljøet og bidrar til mat- og ernæringssikkerhet og et sunt liv for nåværende og fremtidige generasjoner. Et bærekraftig kosthold beskytter biologisk mangfold og økosystemer, er kulturelt akseptabelt, tilgjengelig, økonomisk rettferdig, trygt og sunt, og sørger for optimal ressursbruk.
En del nyanser bør imidlertid legges til når «bærekraft på norsk» skal inkluderes i kostrådene. Man må blant annet ta hensyn til graden av selvforsyning og de særegne norske rammebetingelsene for matproduksjon med lite jordbruksareal (bare ca 3 prosent dyrkbar jord) og at 40–60 prosent av dette er best egnet til grasproduksjon.
Arbeidsgruppen presiserer at dette er et første skritt i arbeidet med å identifisere bærekraftige kostråd for Norge og oppmuntrer Helsedirektoratet til å videreføre dette arbeidet i samarbeid med andre etater og fagmiljøer. Arbeidsgruppen foreslår at det bør arbeides videre med å konkretisere rådene om frukt og grønnsaker, kjøtt og fisk.
Rapporten slår fast at større andel belgvekster samt frukt, bær og grønnsaker i kostholdet, vil gi et lavere karbonfotavtrykk. Fra et selvforsyningsperspektiv bør det vurderes å oppmuntre til større vekt på norskproduserte frukt, bær og grønnsaker. «Syv om dagen» vil være enda bedre enn «fem om dagen» – både for helsen og klimaet.
Fisk og sjømat har lavere miljøbelastning enn kjøtt, men høyere enn vegetabilske varer. Rådet om inntak av fisk og sjømat på 2–3 ganger per uke er godt helsemessig begrunnet, og er også gunstig fra et bærekraftsynspunkt dersom fisken er fra oppdrettsanlegg som driftes bærekraftig eller fra bærekraftige fiskestammer. Rapporten mener myndighetene bør gjøre det enklere for forbrukeren å kunne velge bærekraftig fisk og sjømat gjennom kvalitetssikrede merkeordninger og informasjon. Myndighetene kan også vurdere å kvalitetssikre WWFs sjømatguide og eventuelt fremme den som et hjelpemiddel for forbrukeren, eller utvikle sin egen informasjonsapp.
Kjøttproduksjon basert på drøvtyggere kan være gunstig for bevaring av biologisk mangfold og andre økosystemtjenester, og er helt klart viktig for en god utnyttelse av norske arealressurser. Både arealmessig og økonomisk er kjøttproduksjon (inkludert melk) samlet sett den klart største produksjonen i dagens jordbruk, og den har stor betydning for bosettingsmønster, ressursutnytting og sosioøkonomiske forhold utenfor urbane strøk. Samtidig scorer kjøttproduksjon generelt dårlig på flere miljøindikatorer, spesielt karbonfotavtrykk – en indikator som tillegges stor viktighet i samfunnsdebatten. Selv om analysen i rapporten på ingen måte er fullstendig, virker det rimelig å konkludere med at rådet om å redusere det totale kjøttinntaket (både hvitt og rødt) en god del i forhold til det vi spiser i dag er bærekraftig. Av rødt kjøtt bør vi unngå kjøtt fra ammekuproduksjon fordi slikt kjøtt har vesentlig høyere avtrykk enn produksjon av storfekjøtt som er kombinert med melk.
Rådet om å redusere inntaket av bearbeidet kjøtt (pølser, farseprodukter mm) basert på helsevurderinger, står i strid med bærekraftanbefalingen. Bearbeidede animalske produkter bidrar til å utnytte dyreskrotten bedre, siden de også inneholder deler av dyret som ikke kan selges i form av ubearbeidet kjøtt. Dette er bærekraftig ressursbruk. Rapporten har imidlertid latt helseargumentet veie tyngst her, og anbefaler derfor å opprettholde rådet om at inntaket av bearbeidet kjøtt bør begrenses.