Ved byrjinga av 2016 hadde Kina heile 145 000 megawatt (MW) installert vindkraft, noko som er 3000 MW meir enn alle dei 28 EU-landa hadde til saman (GWEC 2016; EWEA 2016). Dette trass i at Kina byrja utbygginga av vindkraft om lag 30 år seinare enn dei første EU-landa.

Størsteparten av Kinas vindkraftkapasitet er landbasert, men vindkraft til havs er ei prioritert næring i vekst. I byrjinga av 2016 hadde Kina installert ca. 1000 MW havvind, mot imponerande 11 000 MW havvind i EU (ibid.). Til samanlikning har Noreg éin havvindturbin på 2,3 MW.

Mange av verdas største vindturbinselskap er no kinesiske. Denne teksten handlar om korleis Kina går fram for å satse på nye fornybarteknologiar, der havvindindustrien er eit godt døme. Det er mange grunnar til at kinesiske aktørar ser ut til å lukkast med sine vindindustrisatsingar, men eg har her vald å trekke fram tre forhold. Det handlar om korleis kinesiske styresmakter har klart å legge til rette for læring, samstundes som dei har unngått utbyggingsstopp som følgje av overproduksjon, eller som følgje av at teknologien er for dyr eller har for låg kvalitet.

1) Risiko = læring

Det er ei myte at kinesarar ikkje tek risiko (sjå også Stenslie og Galtung 2013). I staden for å velje sikre løysingar som skaper raske pengar, vel mange kinesiske selskap å ta den lange vegen om risiko og eiga læring for å meistre nye teknologiar. På 1990- og 2000-talet var ein viktig industrialiseringsstrategi å få utanlandske bedrifter til å investere i Kina, og å byggje opp fabrikkar for produksjon av eksportvarer. Dette var ein strategi som skapte raske endringar for dei utvalde sonene (special economic zones), slik som Shenzhen og etter kvart Shanghai. Strategien var og til gunst for lokale politikarar som ville skape rask økonomisk vekst og fremje eigen karriere.

Utover 2000-talet, og spesielt frå 2006 med den nye 15-årsplanen for teknologi og vitskap, blei fokuset retta mot meir innovasjon på heimebane. Ein oppdaga at mykje av verdiskapinga, bortsett frå lokal arbeidskraft, gjekk til dei utanlandske selskapa. Mellom 2002 og 2010 stod utanlandske selskap for 96 prosent av all eksport av avansert teknologi (Moran 2011).

Ønsket om meir innovasjon har satt tydelege spor i den kinesiske vindindustrien. Då Kina tidleg på 2000-talet starta med utvikling av vindturbinar i stor skala, valde mange selskap å lisensiere teknologiar frå Europa. Men då mange av dei same selskapa ti år seinare gjekk aktivt inn for å utvikle turbinar for havvind, var det hovudsakleg to måtar dei gjorde det på:

1) Dei utvikla turbinar for testing til havs på eiga hand (t.d. CSIC Haizhuang og United Power), eller
2) dei samarbeida med europeiske selskap og ingeniørar for å utvikle nye turbinkonsept (t.d. Goldwind med Vensys, Mingyang med aerodyn og Envision med vindclusteret i Silkeborg, Danmark).

Desse strategiane blei støtta av både lokale og sentrale myndigheiter. «Å gjere det sjølv» er ei utbreidd haldning i Kina. Haldninga inneber ein høgare risiko ettersom det er mindre sikkert at turbinkonsepta som vert utvikla blir ein suksess. Det ville vore «tryggare» (men dyrare) å lisensiere eller importere teknologien utanfrå, eller å leige inn konsulentar med erfaring frå Europa. På mange måtar kan ein seie at dei kinesiske selskapa speler eit usikkert spel som kan slå både positivt og negativt ut for dei involverte aktørane. Men slik er det med innovasjon: dersom aktiviteten er for trygg og vant er det ikkje snakk om innovasjon, men repetisjon av kjende mønster. Kinesiske selskap tek difor ein risiko når dei freistar å lære seg vindkraftteknologi som europeiske selskap har byrja med for lenge sidan.

2) Langsiktig tenking

Det kinesiske kommunistpartiet har lang tradisjon med femårsplanar og langsiktig tenking, og dette har vore ein føremon for å stø nye, usikre og potensielt dyre teknologiar, slik som havvind. Den langsiktige tenkinga gjer at kinesiske selskap vert tvinga til å ta stilling til utfordringar tidlegare enn dei ville ha gjort utan press frå styresmaktene. Døme frå havvindindustrien kan illustrere dette:

Utviklinga av havvind skulle starte med eit stort anbod på fire prosjekt på til saman 1000 megawatt som vart delte ut i 2010. Anbodsvinnarane blei kinesiske utviklarar som hadde bydd urealistisk låge prisar. Desse låge prisane samt usemje mellom styresmakter på ulike nivå og dei statlege utbyggingsselskapa, førte til at byggestart ikkje er venta før i løpet av 2016. Dei statlege utbyggingsmåla for havvind var også veldig ambisiøse. I 2011 vart det bestemt at det fram til 2015 skulle vere bygd ut 5000 megawatt med havvind, og heile 30000 MW innan 2020. Ved slutten av 2015 hadde dei berre bygd ut 1000 MW, 4000 MW mindre enn planlagt.

Artikkelen er hentet fra rapporten «Kinas grønne revolusjon”, utgitt av Norsk Klimastiftelse. Se flere artikler fra rapporten.

Betyr dette at havvindprosjektet har vore ein fiasko? Nei, tvert imot. Eg vil hevde at kraftkapasitetsutbygging i seg sjølv ikkje har vore styresmaktene sitt primære mål, men å få starta ein prosess der ein gjer seg vant med prosedyrar, og tvingar bedrifter til å finne ut kva som er rett pris på innmatingstariffane som skulle etablerast (Korsnes 2016a). Langsiktig tenking og ambisiøse utviklingsplanar vart soleis nytta som ein ressurs for å få liv i nye prosjekt.

La oss gå litt meir inn i detalj på korleis framtida kan sjåast på som ein ressurs for det kinesiske kommunistpartiet. Først må det nemnast at det er aldri slik at ting blir bestemt på toppen, for så å bli implementert heilt problemfritt på lågare nivå. Det er alltid diskusjon, forhandling eller hestehandling som ligg bak ei ny satsing. Desse diskusjonane kan førast mellom ulike ministerium, mellom lokale, regionale og sentrale myndigheiter, eller mellom ulike statlege selskap og organisasjonar. Kort fortalt: Kina har eit autoritært, men fragmentert styresett (Lieberthal og Oksenberg 1988).

For å få ting til å skje, må sentralstyresmaktene difor ta i bruk ulike teknikkar og dra i fleire ulike trådar. Ein slik tråd er framtidsvisjonane som vert utarbeida og proklamert gjennom media. Slike visjonar er nyttige for å samle aktørar og få ei meir uniform utsikt på korleis framtida skal sjå ut. For augneblinken er det den «kinesiske draumen» som er den rådande visjonen. Vitskapleg og teknologisk utvikling, saman med eit ønske om å bli «grønt» og «berekraftig», er sentrale bodskap.

Havvindindustrien passar fint inn i eit slik framtidsbilete, men visjonane og planane for framtida er ikkje nok i seg sjølv for å få til fornybar kraft. Dei ambisiøse utviklingsmåla kan difor sjåast på som byrjinga på ein prosess der industrien med både private og statlege selskap deltar i å etablere kva som er ei realistisk utvikling, kva som er realistiske prisar, kva type organisasjonsapparat som må på plass, og kva type kunnskap som trengs. Partiet veit på den eine sida at dei ikkje får til noko utan industrien, medan industrien på si side ikkje ønskjer å tape pengar. Denne dynamikken mellom styresmaktene og industrien kan soleis føre til at nye prosjekt vert starta, og at utviklinga tek omsyn til reelle kostnadar og kunnskap. Styresmaktene kan legge føringar på korleis dei ønskjer at framtida skal sjå ut, men sjølve utbygginga skjer i ein dynamisk prosess mellom industri og stat. Utbyggingsmåla er difor ikkje mislukka sjølv om dei konkrete måla ikkje vert oppnådde.

Planane om framtida kan sjåast på som «bodrunder» som går igjennom fleire omgangar med forhandlingar før det endelege resultatet er synleg.

3) Fleksibel politikkutforming og -innføring

Politikarar over heile verda slit med å innføre politikk som leier til store omstillingar (sjå til dømes Moe 2015). I Kina er det nemnde spennet mellom sentralisering og fragmentering avgjerande for at nye initiativ vert pressa fram, og at ny politikk vert utforma (Korsnes 2014).

Ein tråd som sentralstyresmaktene drar i for å skape endringar, er dei statlege selskapa. I Kina finst det per mai 2016 106 sentraleigde selskap som er styrt direkte av sentralstyresmaktene gjennom organet SASAC (State-owned Assets Supervision and Administration Commission of the State Council). Statens eigarskap i desse selskapa vert nytta til å dra i den retninga styresmaktene ønskjer.

I havvindindustrien er det tre sentraleigde selskap som også satsar på havvindturbinar (CSIC Haizhuang, Guodian United Power og Dongfang electric), fem selskap som er eigde av regionalstyresmakter (Sinovel, Goldwind, Shanghai Electric, XEMC Wind og SANY), og to private selskap (Mingyang og Envision) (Korsnes 2016b). Ein felles faktor for alle desse selskapa er at dei har gode koplingar til statlege institusjonar, og alle har god tilgang til finansiering. Dei statseigde selskapa er også viktige for utbygging av vindkraft. Eit døme på dette er Guodian, moderselskapet til Guodian United Power, eit av verdas største kraftutviklingsselskap (både fornybar og fossil energi), og det selskapet som byggjer ut mest vindkraft i Kina (under dotterselskapet Longyuan). Fordi Guodian hadde over 5000 megawatt installert kapasitet vart selskapet i 2006 pålagt å produsere minst 3 prosent fornybar energi innan 2010, og minst 8 prosent innan 2020 (Korsnes 2014). Dette er ein av fleire retningslinjer som vart utvikla for tvinge store energibautaer til å produsere meir fornybar kraft.

Men statleg eigarskap eller statlege koplingar er ikkje nok i seg sjølv for å få til varige og berekraftige endringar. Ein eigenskap med det kinesiske systemet er at det er fleksibelt og tilpassingsdyktig slik at raske endringar kan gjennomførast dersom det trengs. Dette heng saman med at politikkutforming i Kina ofte byrjar som mindre eksperiment som vert skalerte opp dersom dei syner seg suksessrike (Heilmann 2008).

Då Kinas landbaserte vindindustri var inne i ein boom mellom 2008 og 2011, var det fleire teikn til at utviklinga skjedde for raskt, slik som at fleire turbinar vart laga enn det som vart seld, og at mange turbinar ikkje vart kopla til straumnettet. Utbygginga av vindkraft hadde i denne perioden vore bestemt på lokalt nivå, med ei maksimal prosjektgrense på 50 MW. Lokalmyndigheitene var lure, og godkjende fleire prosjekt på 50 MW rett ved sida av kvarandre slik at prosjekta i realiteten vart enorme. Straumnettet, som er planlagt på sentralt nivå, klara ikkje å halde tritt med utbygginga av nye prosjekt og mange turbinar fekk ikkje levere den straumen dei produserte. I 2011 vart difor godkjenningar av nye prosjekt sentraliserte slik at alle nye prosjekt måtte gjennom NDRC (Den nasjonale kommisjon for utvikling og reform), noko som leia til redusert vekst i vindkraftutbygginga (Korsnes 2014).

I tillegg var mange av dei produserte turbinane ikkje av optimal kvalitet, og spesielt turbinane til Guodian United Power fekk mykje kritikk for å fungere dårleg. Den sterke koplinga mellom det sentraleigde Guodian og dotterselskapet Guodian United Power synte seg å vere uheldig med omsyn til turbinkvalitet (Korsnes 2016b). For å unngå situasjonar med overkapasitet og dårleg fungerande turbinar, endra styresmaktene kriteria for kven som kunne vinne anbod for vindkraftprosjekt: der dei tidlegare fokuserte på pris som eit viktig kriterium, vart i staden tidlegare erfaringar, grad av lokalproduserte deler og tekniske planar viktige kriterium (Korsnes 2014). Dette er nokre av tiltaka som gjorde at fokuset endra seg frå å produsere størst mogleg kvantitet, til også å fokusere på kvalitet. Desse eksempla syner at dei kinesiske styresmaktene har ei fleksibel og eksperimentell tilnærming til utforming og innføring av politikk.

Oppsummering

Det er sjølvsagt utfordringar knytt til utbygging av vindkraft i Kina, men dei argumenta som presenterast her tyder på at staten på mange måtar legg til rette for innovasjon og utvikling av vindkraft. Eksempelet med havvindindustrien i Kina syner difor at det å ta risiko, samstundes som ein tenkjer langsiktig og sørger for ein fleksibel tilpassing av politikk, er kvalitetar som kan føre til at ein raskare når berekraftige løysingar for framtida.

Kjelder

EWEA (2016), ‘Wind in Power. 2015 European statistics’, European Wind Energy Association (EWEA). (henta 14.03.2016)

GWEC (2016), ‘Global Wind Statistics 2015’, Global Wind Energy Council (GWEC), (henta 14.03.2016).

Heilmann, S. (2008) ‘Policy Experimentation in China’s Economic Rise’, Studies in Comparative International Development, no. 43, utg. 1, side 1–26.

Moe, E. (2015), Renewable energy transformation or fossil fuel backlash: vested interests in the political economy, Palgrave Macmillan: Houndmills, Basingstoke

Moran, T.H. (2011) ‘Foreign Manufacturing Multinationals and the Transformation of the Chinese Economy: New Measurements, New Perspectives’, Working Paper Series WP 11-11, Peterson Institutue for International Economics

Korsnes, M. (2014) ‘Fragmentation, centralisation and policy learning: An example from China’s wind industry’, Journal of Current Chinese Affairs, no. 43, side 175-205.

Korsnes, M. (2016a) ‘Ambition and Ambiguity: Expectations and imaginaries developing offshore wind in China’, Technological Forecasting and Social Change, vol. 107 , pp. 50-58.

Korsnes, M. (2016b) ‘A sustainable Chinese catch-up? Product quality and interactive learning in the offshore wind industry’, International Journal of Technological Learning, Innovation and Development, in press.

Lieberthal, K., og Oksenberg, M. (1988), Policy Making in China –Leaders, Structures, and Processes, Princeton, NJ: Princeton University Press.

Stenslie, S. og Galtung, M.K. (2013) 49 myter om Kina, Pax Forlag: Oslo