Statoil legger til grunn at klimautslippene vil øke vesentlig mer enn FNs togradersmål krever – og tror hverken på fornybar energi eller karbonfangst. Statoil er med andre ord et helt alminnelig oljeselskap.

Foran stortingsvalget i 2013 trengs en bred samfunnsdebatt om Statoil. Det handler om klima, det handler om selskapets rolle i den europeiske energiomstillingen – og det handler om hvordan staten som majoritetsaksjonær kan bidra til at selskapets ressurser og kompetanse gir størst mulig avkastning i et langt tidsperspektiv.

Fremmer egne interesser

Statoil la nylig frem sin fremtidsanalyse – kalt «Energy Perspectives». Der legges det til grunn at det globale energiforbruket vil utvikle seg på en måte som gjør det helt umulig å begrense den globale oppvarmingen til to grader – slik det internasjonale samfunnets konsensus om klimatrusselen bygger på.

Statoil er ikke alene om å ha et slikt syn på fremtiden. De fleste store oljeselskapene legger frem analyser med omtrent samme fremtidsbilde, enten det er Exxon Mobile eller BP som er avsenderen. Det er ingen grunn til å anklage disse selskapene for at de fremmer sine interesser. Deres kjernevirksomhet trues av energiomstillingen som vil følge av skjerpet klimapolitikk og en rask overgang fra fossil til fornybar energi. Derfor bruker de krefter på å motvirke at omstillingen skyter fart.

Tviler på karbonfangst

Fra utsiden ser det ut til at Statoil har bestemt seg for å operere i tråd med fremtidsbildet som selskapets egne analytikere presenterer. Statoils interne tenketank tror ikke Europa vil legge om sin energiforsyning i fornybar retning, selv om Brussel, London, Berlin – og ikke minst den nye danske regjeringen – er ganske tydelige på hvor veien går.

Statoils analytikere tror heller ikke at karbonfangst vil spille noen rolle på lenge, og da blir det vel så som så med innsatsen på Mongstad. Hvorfor skal man legge ressurser i noe man ikke tror på?

Forsinket vindkraft

Innen fornybarfeltet kan det se ut som om Statoil forbereder en utmarsj – begrunnet i en uttalt forventning om at europeiske politikere ikke vil ta seg råd til dette likevel, når de bare får tenkt seg om.

Statoil prøver seg på offshore vindkraft sammen med Statkraft på britiske Sheringham Shoal, men overskridelsene og forsinkelsene er store. Når selskapet blir spurt om å være med videre gjennom den planlagte gigantsatsingen på Doggerbanken, kan konklusjonen fort bli negativ.

Symbolsk fornybarsatsing

Sett fra oljeselskapenes ståsted er det logisk å «snakke ned» fornybar energi mens man samtidig har en liten fot innenfor for å følge med. Det gjør seg også med noen bilder av vindmøller på hjemmesiden når man skal rekruttere unge akademikere. Å gjøre noe som monner, sånn som vindkraftutbyggingen på Doggerbanken, kan derimot fort bli et problem.

Sannheten er at utbyggingen av offshore vindkraft i Nordsjøen og Europas øvrige energiomstilling truer Statoils gass. Det kommer tydelig frem i rapporter den europeiske gasslobbyen har presentert. Mer fornybar energi i kraftproduksjon vil erstatte fossilt brensel. Vind- og solenergi blir en større trussel mot fossil energi for hver måned som går.

Staten har eieransvar

For majoritetsaksjonæren i Statoil, den norske staten, kan det likevel ikke være helt uproblematisk at selskapet unnlater å legge togradersmålet til grunn for sine fremtidsplaner. De to tidligere statsrådene Marit Arnstad og Bjørn Tore Godal sitter i Statoils styre og skal vel representere eierskapet vi alle har i selskapet. Staten bruker store ressurser på å fremme Statoils interesser i utlandet. Men staten vil av meget forståelige grunner ikke legge seg opp i selskapets drift.

Det som imidlertid er en sak for eieren, er hvordan selskapet er organisert. Foran neste stortingsvalg er det behov for en grundig politisk debatt om hvordan det statlige eierskapet i energisektoren, og særlig i Statoil, skal legges opp for best å møte fremtiden. Dette er en diskusjon som hører hjemme i det åpne politiske rommet. Det norske folk har i fellesskap aksjemajoriteten i Statoil.

Kan dele opp selskapet

Man kunne for eksempel kappe Statoil i flere biter, lage flere børsnoterte selskaper, slik avdelingen for bensin og pølser – Statoil Fuel and Retail – ble skilt ut og tilført en større privat eierandel i 2010.

På den fornybare siden kunne man skille ut satsingen på offshore vindkraft i et eget selskap som var hundre prosent dedikert til å lykkes med vindkraften – både i Nordsjøen og som et lokomotiv i kommersialiseringen av de flytende løsningene der norske aktører, med Hywind og Sway i spissen, har store teknologiske forsprang.

Selskapet kunne ha en relativt høy statlig eierandel fra start, men ikke nødvendigvis for all fremtid. Dette selskapet ville konkurrere direkte med gassinteressene i Europa og ellers, men sikre at Norges samlede markedsandel opprettholdes når kraftsektoren etter hvert blir utslippsfri.

Skill ut og selg ned

På den fossile siden kunne man skille ut skifergassen i USA, oljesanden i Canada, samt aktivitetene i ustabile politiske regimer som Aserbajdsjan, Nigeria, Libya, Venezuela og Iran, i et selskap med arbeidstittelen “Emerging and Unconventional”. I dette selskapet kunne staten selge seg ned så fort det er finansielt forsvarlig.

I klimasammenheng vil dette være selskapet for aksjonærer som tror at FNs togradersmål er for naive idealister og grønne puslinger. Et frynsegode ved en slik løsning vil også være at utenriksminister Jonas Støre og hans etterfølgere slipper å bruke store diplomatiske ressurser på å holde Norge inne med allehånde autoritære regimer der noen kjenner lukten av olje.

Brems utvinningen

I midten ville man i en slik løsning kunne sitte igjen med Statoil Classic – et stort oljeselskap med høy statlig eierandel, som i tillegg til å tømme norsk kontinentalsokkel på en kostnadseffektiv og miljøriktig måte, skal drive med offshore-oljeaktiviteter i land som Brasil og Angola. Dette vil kunne være et oljeselskap som opererer trygt innenfor rammene togradersmålet setter.

Verden vil fortsatt trenge mye olje og gass, men vesentlig mindre langs togradersbanen enn i scenariene Helge Lunds tenketank legger til grunn.