Vi har bak oss et halvår med nye tegn på at konsekvensene av en global temperaturstigning på rundt 1 grad er meget alvorlige. Orkanene Harvey, Irma og Maria førte til store skader på øyene i Karibia og i USA. Flommen etter det kraftigste monsunregn på mange år raserte store områder i India, Nepal og Bangladesh. Hetebølger blir vanligere. Stadig større deler av befolkningen i tropiske områder vil utsettes for nær dødelig hete hvis ikke klimagassutslippene reduseres raskt og betydelig. En ny studie tyder på at sannsynligheten for ekstrem hete i middelhavsområdet tilsvarende temperaturene som ble observert sist sommer, er minst tidoblet.

Karbonbudsjettet mistolkes og misbrukes

En studie av Millar og medarbeidere, publisert 18. september, finner at det såkalte «karbonbudsjettet» for hvor mye mer klimagasser som kan slippes ut før global gjennomsnittstemperatur vil passere 1,5 eller 2 grader, er noe større enn hva tidligere beregninger har vist. Forfatterne viser til at det kan være fysisk mulig å nå målene fra klimatoppmøtet i Paris. Resultatene har vært mistolket i en argumentasjon for at verden kan tåle større klimagassutslipp før det oppstår farlige klimaendringer.

På Politisk kvarter i NRK 26. september ble saken introdusert på følgende måte: «Ny forskning viser at verden kanskje kan slippe ut tre ganger mer klimagasser enn vi trodde». Både programlederen Bjørn Myklebust og olje- og energiminister Terje Søviknes snakket som om et litt større karbonbudsjett for 1,5 graders global oppvarming viser at vi har bedre tid og større sjanse for å unngå alvorlige klimaendringer. Søviknes viste til at det er nødvendig å «forske videre» for å få klarhet i dette.

Også internasjonalt har resultatene fra den nye artikkelen feilaktig vært misbrukt som argumentasjon for at vi ikke behøver å innføre kraftige reduksjoner i utslipp av klimagasser de nærmeste årene. To av forfatterne kommenterte nylig dette under overskriften: «Når skeptikere i media feiltolker vår klimaforskning, må vi si fra». De skriver: «Vår studie understreker at sterk handling for å nå 1,5 gradersmålet fra Paris er kanskje mer nødvendig enn noensinne, men når en leser noe av mediedekningen, kan en tro det motsatte er tilfellet».

Søviknes – motsatt av «føre-var»

I NRK-programmet viser Søviknes til at vi må ha en «føre-var»-holdning i politikken, men følger opp med kjente og feilaktige påstander for å underbygge en politikk for det motsatte. Norge må fortsette fullt kjør i leting etter og produksjon av mer olje og gass i lang tid framover fordi «verden trenger mer energi», og selv om 30 prosent av energiproduksjonen i 2050 blir dekket av olje og gass, vil dette være forenlig med å nå målene i Paris-avtalen. Dette stemmer ikke. Selv Det internasjonale energibyrået, IEA, som Søviknes ofte viser til, har publisert data som viser at for 1,5 graders global oppvarming må energirelaterte utslipp være null i 2040.[modern_footnote]IEA. World Energy Outlook 2016, s 75.[/modern_footnote]

Karbonbudsjett uten praktisk betydning?

Både tidligere estimater for karbonbudsjettet og de nye beregningene av Millar og medarbeidere er beheftet med betydelig usikkerhet. Flere, blant andre Zeke Hausfather på nettstedet «CarbonBrief», har uttrykt tvil om flere av forutsetningene for de nye beregningene.

På det respekterte nettstedet «Real Climate – Climate Science for Climate Scientists» pekes det på at forskjellen i temperaturstigning mellom modellresultater og observasjoner fra førindustriell tid til 2015 sannsynligvis er mindre enn de 0,3 grader som Millar og medarbeidere antar. Dersom forskjellen er mindre, vil karbonbudsjettet også bli mindre. Videre kommenteres resultatene som følger: «Vi lever fortsatt i en verden på vei til 3 eller 4 graders global oppvarming, og venter på endelig å kunne snu bølgen av økende utslipp. I denne situasjonen er å diskutere om vi har 0,2 grader mer eller mindre å gå på til vi når 1,5 grader, i beste fall en akademisk diskusjon, i verste fall en avsporing. Det store problemet er at vi trenger å se mindre utslipp globalt veldig snart hvis vi ønsker å ligge godt under 2 grader….Det er på tide at alle støtter dette opp med handling, og ikke bare i ord».

Glen Peters, seniorforsker ved Cicero, har også mange innvendinger og konkluderer en kommentar til studien på Energi og Klima den 20. september som følger: «Denne studien har overbevist meg om en ting, at karbonbudsjettet er rett og slett for usikkert for å ha noen praktisk politisk betydning».

Forfatterne av den nye studien understreker følgende: «Våre framskrivninger for global oppvarming i løpet av de neste tiår er identiske med FNs klimapanels, og vi vurderer ikke virkning av klimaendringer i forhold til ulike grader av global oppvarming».

Observerte klimaendringer krever handling

Klimaendringene vi alt nå ser, krever øyeblikkelig handling. Uavhengig av størrelsen på karbonbudsjettet, vil farlige konsekvenser forventes å øke så lenge konsentrasjonen av CO₂ og andre klimagasser i atmosfæren øker. Konsentrasjonen vil fortsette å øke så lenge menneskeskapte og andre utslipp overstiger mengden som på naturlig eller annen måte blir fjernet fra atmosfæren. Norges målsetting er å nå såkalte «netto null»-utslipp først i 2050. CO₂-konsentrasjonen vil forbli høy i hundrer av år selv om alle menneskeskapte utslipp fjernes.

Om karbonbudsjett for 1,5 eller 2 grader skulle være litt større enn tidligere antatt, kan vi ha noe bedre muligheter til å redusere de mest alvorlige konsekvensene, men bare hvis vi ikke bruker dette som en unnskyldning for å utsette tiltak. Klimaskadene vil bli mer alvorlige og øke i omfang også før vi passerer 1,5 graders oppvarming. Ved en global oppvarming på 1,5 til 2 grader, er det dessuten en ikke ubetydelig sannsynlighet for at vi kan passere farlige vippepunkter for videre klimaendringer som ikke kan reverseres. Ved å misbruke karbonbudsjettet som et mål for hvor mye mer klimagasser jorden tåler, neglisjeres kunnskap som viser at vi alt nå har sluppet ut så mye at skaden dette fører til, vil bli meget vanskelig, til dels umulig, å håndtere.

Hva klimasaken handler om

Seniorforsker Bjørn Samset fra Cicero stiller i Aftenposten 18. september spørsmålet om at klimaforskerne kanskje ikke har vært flinke nok «til å trekke konsekvensene av klimaendringene ned fra det globale og abstrakte, til effekten på deg og meg».

Debatten må dessuten dreies fra en banehalvdel om detaljer omkring karbonbudsjett og usikkerhet der klimanektere, Søviknes og en del andre politikere synes å føle seg mest komfortable. Fokus må i stedet være på hva det ikke er vitenskapelig usikkerhet omkring: At klimasituasjonen er meget alvorlig og effektiv politisk handling fortsatt mangler.

Diskusjonen framover som både klimaforskere og ansvarlige politikere bør involvere seg i, må primært handle om hvordan man så raskt som overhodet mulig kan sørge for at netto klimagassutslipp går mot null, både i Norge og globalt.