I et land med store oljerikdommer – og som også står utenfor EU – er det både lett og fristende å overse tegnene på at vi nå står i startfasen på et grunnleggende skifte i det globale energibildet.

Fornybare energikilder kan de nærmeste to-tre tiårene overta de fossile energibærernes dominerende rolle i kraftproduksjon. Vind, vann, sol – og ressurseffektiv utnyttelse av biomasse – kan fortrenge den fossile energien i meget stor skala og kraftig redusere klimautslippene fra kraftproduksjon. Hensynet til klimaet tilsier at det er nødvendig at det skjer. De fornybare industrienes vekstrater, ekspansjonskraft og kapasitetsoppbygging, gjør det sannsynlig at det vil skje.

Statsminister Jens Stoltenberg og Statoil-sjef Helge Lund er Norges to mektigste menn i energifeltet. De må, i likhet med alle andre ledere i politikk og næringsliv, få opp øynene for denne utviklingen.

Både Lund og Stoltenberg pleier å omtale fornybar energi som noe som kanskje kan bli stort en gang i fremtiden, men som i et overskuelig tidsperspektiv ikke vil spille noen vesentlig rolle i det store bildet. Det er som om de ikke tar sektoren helt på alvor, det er smått og subsidiert, det er dyrt – fortsatt først og fremst en arena for ivrige forskere og naive aktivister. Samtidig bedyres det at fornybar energi er et viktig satsingsområde, både for staten og Statoil. Å si noe annet ville være politisk ukorrekt, men inntrykket er likevel at engasjementet er halvhjertet.

Beslutningstakerne i det fossile energifeltet tenderer til å tro på scenariene fra Det internasjonale energibyrået (IEA) når de legger sine planer. Men referanse-scenariene fra IEA har ikke vært i nærheten av å reflektere de reelle vekstratene i sol og vind. Tallenes tale viser at de fornybare industriene ekspanderer med voldsom kraft.

Se til Kina. Kineserne bygger vindkraftverk i et skyhøyt tempo – 16 GW i 2010. Det tilsvarer omtrent halve verdensmarkedet eller 50 vindparker av samme størrelse som Statoil og Statkraft nå bygger på Sheringham Shoal i Storbritannia. Kineserne har bygd opp en industri som kan levere slike volum i løpet av fire-fem år. I 2020 tilsier realistiske estimater at Kinas vindmøller vil produsere ren kraft tilsvarende en utslippsreduksjon på 324 millioner tonn CO₂.

Se på de globale industrigigantene som Siemens, GE, Hyundai og Areva. De rykker inn i vind med storm styrke. De store selskapenes inntog er viktig fordi de kan hjelpe til med å drive kostnadskurvene nedover gjennom industriell masseproduksjon og tilgang til et globalt produksjons- og markedsføringsapparat.

Se på Tyskland. Tyskernes bidrag til å løfte frem de fornybare industriene det siste tiåret har vært formidabel – først vind, så sol. Det er dyrt, men tyskerne ser ut til å konkludere med at det samlede regnskapet går i pluss. Både kostnader og subsidier reduseres, og solenergiens konkurransekraft forbedres – nær sagt måned for måned. I juni 2010 – i en måned alene – ble det installert over 2000 MW solenergi i Tyskland. At det var så mye akkurat denne måneden skyldes at subsidiene ble redusert fra 1. juli, men i denne sammenhengen er poenget å understreke hvor raskt solenergi kan bygges ut når de politiske, finansielle og praktiske forhold ligger til rette. 2000 MW er mer enn USA, India, Kina, Japan, Frankrike og Australia installerte tilsammen i 2009. Som i vindbransjen følger den industrielle ekspansjonen etter også her. Kinesiske selskaper har snart halve verdensmarkedet, og bygger ut kapasitet kontinuerlig. Vi har bare sett begynnelsen. Solenergien har svært mange fortrinn. Ubrukte arealer, gjerne i urbane strøk, kan komme til nytte. Innovasjonstakten er meget høy.

Se hvordan EUs fornybardirektiv driver investeringer i fornybar energi rundt Nordsjøen. I løpet av de neste ti årene vil Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Nederland, Storbritannia og Irland bygge ut omkring 250TWh ny fornybar kraft – ifølge handlingsplanene de har oversendt Brussel. Mye av dette vil være offshore vind.

Alle disse eksemplene viser at fornybar energi kan bidra sterk til at klimautslippene reduseres i takten som to graders-målet krever. I det store globale bildet spiller det ganske liten rolle hva Norge gjør. Men for oss som bor, lever og arbeider her, stiller det seg annerledes. En fremtidsrettet politikk tilsier at det nye og fornybare må hjelpes frem, selv om det kortsiktig skulle gå på bekostning av den fossile delen av energisektoren. Endringene kommer uansett. Omstillingen representerer store muligheter. Å sitte stille er risikosport.