Peter Haugan hevder at norske forskere og miljøorganisasjoner er fastlåst i ideen om CCS (Carbon Capture and Storage – karbonfangst og -lagring), og at den faktiske utviklingen tilsier at CCS aldri kan bli et viktig klimatiltak.

Her er det behov for en realitetsorientering. Nettopp den faktiske utviklingen gjør CCS til en nødvendig del av framtidas energisystemer. Over 80 prosent av verdens energiproduksjon er fossilbasert, til tross for satsingen på fornybar energi. En hurtig overgang til et globalt fornybarsamfunn er ønskelig, men er dessverre urealistisk. Selv de mest optimistiske fornybar-scenariene viser at fossile brensler vil utgjøre over 60 prosent av energiproduksjonen globalt i 2035. Verdens utslipp av CO₂ fra industri og energiproduksjon er i dag over 50 prosent høyere enn i 1990 da Kyoto-avtalen ble underskrevet. Problemet er at verden stadig trenger mer energi og at brorparten av veksten i energiproduksjonen skjer innen fossile brensler. I Kina økte CO₂-utslippene i 2011 like mye som hele Tysklands samla utslipp, dette til tross for at 50 prosent av nye investeringer i kinesisk kraftproduksjon var innen fornybar sektor.

Verden har geologisk lagerplass til storstilt og langvarig lagring av CO₂

Mye tyder på at verden ikke unngår alvorlige klimaendringer dersom utslippene av CO₂ fortsetter som nå. International Energy Agency (IEA) hevder at ikke mer enn en tredjedel av verdens kjente reserver av fossile brennstoff kan brennes for å ha 50 prosent sjanse til å klare togradersmålet. Det er ingen tegn til at utvinningen av fossile ressurser vil avta, snarere tvert imot. Når selv ikke Norge har planer om å redusere utvinningen av fossile brennstoff, er det lite trolig at dette vil være et tema i andre land. Fossile brensler vil forbli billige de neste 50 årene, dette fordi det er så mye av dem: kull for flere hundre år, nykommeren skifergass og skiferolje som vi bare har sett starten på. I tillegg kommer gasshydrater som utgjør mer enn de oppdagede reservene av olje, gass og kull til sammen. Vi må innse disse realitetene og det faktum at den eneste kjente teknologien som kan kombinere denne veksten med bærekraft, er CCS.

Utslipp fra kullkraft står for rundt 40 prosent av det totale utslippet fra industri og energiproduksjon. De siste ti års utbygging innen kullkraft forsynte omtrent halvparten av det økende globale energibehovet. Selv om veksten i kull synes å avta, var økningen i 2011 5,5 prosent, og andelen kull i den globale energiproduksjonen er økende. Kull utgjør nesten to tredjedeler av verdens kjente fossile reserver og prognosene viser at kull om fem år vil nærme seg posisjonen som verdens største energikilde sammen med oljen.

Dette er årsaker til at hovedfokus innen CCS har vært på rensing av kullkraft. Norge har som et av få land fokusert på CCS for gasskraftverk. Gasskraft blir av mange omtalt som “ren” fossil energi også uten CCS, men økt satsing på gasskraft uten CCS er et svært kortsiktig tiltak for reduksjon av globale CO₂-utslipp. De siste ti års revolusjonerende utvikling innen utvinning av skifergass har raskt introdusert ny naturgass i kraftmarkedet og gjør at CCS for gasskraftverk i dag er i ferd med å bli høyaktuelt. Utviklingen i USA med en økning i andelen skifergass i naturgassproduksjonen fra 1 prosent ved tusenårsskiftet til mer enn 20 prosent i dag, gjør at USA som eneste region i verden reduserte sitt kullforbruk i 2011. Også i andre deler av verden forventes det at skifergass blir en viktig energikilde i nær framtid.

Det er riktig at det ennå råder en viss usikkerhet knyttet til lagring av CO₂. Skepsisen til lagring er spesielt stor i Europa. Mindre kjent er at det i USA årlig lagres mer enn 72 millioner tonn CO₂ i forbindelse med økt oljeutvinning (EOR). Et nettverk på mer enn 6000 km rørledning for CO₂-transport til EOR er etablert i USA siden 1970-tallet. Det er dokumentert at verden har geologisk lagerplass til storstilt og langvarig lagring av CO₂. Internasjonale kjøreregler for trygg lagring er under utarbeiding, basert på omfattende forskning.

Europa vil trenge CCS dersom man skal kunne satse på gasskraft i framtida

Norge har lav andel fossil kraftproduksjon – hvordan kan CCS da bidra til kutt i norske CO₂-utslipp? Vi kan starte der 25 prosent av våre utslipp kommer fra: petroleumsvirksomheten. Norge bør påby elektrifisering med ren kraft ved alle nye installasjoner og store ombygginger på sokkelen. Dette kan realiseres ved bygging av flytende eller landbasert gasskraft med CCS. Gevinsten blir todelt: Norge får store kutt i egne utslipp og utviklingen av CCS for gasskraft kan sikre den framtidige verdien av våre gassressurser; Europa vil trenge CCS dersom man skal kunne satse på gasskraft i framtida.

Det er ikke tekniske årsaker som ligger bak dagens manglende framdrift i innføring av CCS; hovedårsaken er mangelen på politisk drivkraft. Bortsett fra salg av CO₂ til EOR, Kyotoavtalen og et svakt kvotesystem eksisterer det i dag ingen drivere for innføring av CCS. Statlige ordninger for subsidiering har gjort at etableringen av fornybar energi nå viser store framskritt i Europa. Ren fossil energi produsert med CCS må få lignende ordninger kombinert med en høyere pris på utslipp. Støtteordninger og grønne sertifikater er helt nødvendige drivere for storskala innføring av ren og mindre konkurransedyktig energiproduksjon. Innføringen av CO₂-avgiften på norsk sokkel i 1991 er et skoleeksempel på politisk handlekraft. I løpet av fem år resulterte dette pålegget i at Statoil innførte lagring av CO₂ fra Sleipnerfeltet. Tida er moden for at Norge tar neste steg: myndighetskrav om ren kraft til petroleumsvirksomheten vil kutte i egne CO₂-utslipp og bidra til et løft for innføring av CCS.