Den 5. oktober 2016 svarer forfatterne av NETP-rapporten 2016 på min kritikk av rapporten her på dette nettstedet. De påstår at jeg har feiltolket tall og grunnlaget for analysen i NETP, og begrunner dette med nye opplysninger som ikke er oppgitt noe annet sted.

Verken opplysningen om at «en 85 prosents reduksjon er mer ambisiøs enn hva det nordiske bidraget ellers ville ha vært i IEAs globale 2-graders scenario» eller at dette bidraget utgjør en 70 prosents reduksjon av nordiske utslipp innen 2050 sammenliknet med 1990, er oppgitt i rapporten. Man kan spørre seg om dette kan kalles feil fra forfatternes side, eller om leserne feiltolker når de ikke klarer å gjette seg til de riktige forklaringene?

Min hovedkritikk var at forfatterne har kalt det nordiske karbon-nøytrale scenariet (CNS) mer ambisiøst enn Paris-avtalen – noe som gjentas flere steder i rapporten. Til dette svarer forfatterne at CNS er mer ambisiøst enn deres egen (IEAs) nytte-kostnadsanalyse av 2C-scenariet, som beregner utslippskutt i ulike land dersom prinsippet om kostnadseffektivitet er det eneste som legges til grunn.

Jeg er enig i at kostnadseffektivitet er et viktig prinsipp i klimapolitikken, men Paris-avtalen sier ingenting om at dette skal danne grunnlaget for utslippsfordelingen mellom land, selv om kvotehandelen helt sikkert blir videreført under den nye avtalen. Innføring av en global, felles pris på utslipp er ikke engang gjenstand for diskusjon under de globale klimaforhandlingene – til tross for økonomenes gjentatte beregninger av at dette er den mest kostnadseffektive veien til målet.

Videre sier artikkelforfatterne at jeg har kritisert dem for å overdrive hvor ambisiøse de nordiske klimamålene er. Dette er feil, jeg sier bare noe om scenariet CNS uten å nevne de offentlige målsettingene, da de nordiske landene har svært ulike og til dels vage målsettinger for 2050.

Likevel: Hvorfor spiller alt dette en rolle?

La oss se på den tidligere omtalte figur ES1. Ved siden av å utelate den nordiske 2°C-referansebanen fra figuren (bare å omtale den som en gudegitt 70 prosent), samt å betegne den samme (utelatte) referansebanen som «Paris-avtalen», er det største problemet at Nordens utslipp blir holdt opp mot den globale utslippsbanen mens forfatterne tilføyer at «resten av verden følger IEAs globale 2-graders scenario».

Ingen land i verden følger 2°C-banen. De følger svært ulike baner, som aggregert utgjør en samlet utslippsbane. Dette vet selvsagt analytikerne bak rapporten, og dette bør gjenspeiles i fremstillingen av resultatene. Denne figuren villeder oss til å tro at alle vestlige land, som ikke har økt utslippene sine i like stor grad som U-land og emerging economies siden 1990 (eller som til og med har foretatt faktiske kutt), kan få lov til å øke sine utslipp dersom de bare skal «følge den globale utslippsbanen» – vi ligger jo allerede godt under den globale 2°C-utslippsbanen.

En så viktig rapport som NETP 2016 bør unngå slik tvetydig framstilling av resultatene sine.