Vi må slutte å sløse: Flytoget et godt eksempel på dårlig utnyttelse av samfunnets ressurser

Statsbudsjettet varsler om trangere tider. Vi må utnytte samfunnets ressurser bedre. Det er ofte mye å gå på. At Flytoget ikke kan brukes av alle, er en form for sløsing det må bli slutt på.

flytoget
Et nær tomt flytog på Lysaker stasjon. Det er mange tog og få folk på flytogene vestover fra Oslo. (Foto: Anders Bjartnes)

De økonomiske utsiktene er dystre, sterkt påvirket av Putins angrepskrig mot Ukraina. Samtidig er behovet for å kutte klimagassutslipp og ta vare på natur større enn noensinne. Økonomien må bli langt mer ressursproduktiv hvis vi skal klare å nå klimamål og sikre en klode i balanse. Vi må slutte å sløse!

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

At Flytoget er forbeholdt folk som skal reise tur-retur Gardermoen, er et eksempel på at vi i mange sammenhenger har en god del å gå på i Norge. Det kjører tog med mange tomme seter vestover fra Oslo mot Drammen tre ganger i timen. Og det går tog med svært god plass fra Drammen mot Oslo med samme frekvens. Noen av Flytogets avganger går også til Stabekk, slik at det samlede tilbudet vestover fra Oslo S er fem tog i timen. At denne kapasiteten ikke utnyttes bedre enn i dag, er sløsing med samfunnets ressurser.

Langs den samme strekningen foregår nå byggingen av et av de største motorveiprosjektene i Norge, nemlig strekningen på E18 fra Lysaker til Ramstadsletta, en strekning på 4,4 km. Prosjektet har en ramme på 18,21 milliarder 2021-kroner.

Begge deler er eksempler på en tenkning som ikke står seg, enten man velger et rent økonomisk perspektiv eller inkluderer hensynet til klimagassutslipp, ressursutnyttelse og bærekraft.

Det går altså nær tomme tog vestover fra Oslo i et betydelig omfang hver eneste dag, fra grytidlig morgen til sen kveld. Å åpne dørene for passasjerer med andre destinasjoner enn flyplassen på Gardermoen ville lettet trykket på den øvrige kollektivtrafikken og sannsynligvis gjort det mer attraktivt for flere å velge tog fremfor bil. Eksisterende ressurser ville bli bedre utnyttet.

I sin tur ville det redusert behovet for kostbare utvidelser av veinettet. Ved å utnytte eksisterende infrastruktur – skinner og togsett – ville man altså kunne gjort livet lettere for mange pendlere og spart ressurser i form av investeringer i nye veier.

Det kan sikkert hende at noen av Flytogets rushtidsavganger mot Gardermoen om morgenen fylles opp ganske bra allerede fra Skøyen og Nationaltheatret, men stort sett er det god plass. Fra Oslo S og videre østover er det naturligvis færre tomme seter på flytogene mot Gardermoen.

Å gi alle passasjerer mulighet til å bruke Flytoget er et tiltak som burde kunne gjennomføres uten kostbare investeringer. Togene går, dørene åpnes! Men altså bare for passasjerer som har ærend på Oslo Lufthavn, Gardermoen.

Jernbanedirektoratet har i flere utredninger pekt på betydelige samfunnsøkonomiske gevinster ved å åpne Flytoget for alminnelig trafikk.

Å koble Flytogets tilbud sammen med det øvrige kollektivtilbudet rundt Oslo burde være et ganske enkelt grep for våre samferdselspolitikere. Jeg er ganske sikker på at det ville vært populært blant pendlerne. Det ville gjort hverdagen litt enklere for mange.

Å skru sammen et godt togtilbud er ikke blitt lettere med oppsplittingen som har skjedd de senere årene. Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård må rydde opp i togkaoset. Å åpne Flytoget for alle er et godt sted å starte. Kanskje er det fornuftig å fusjonere Flytoget inn i Vy? Begge selskaper eies som kjent av staten.

Praktiske problemer knyttet til ulike satser og billettering må kunne løses.

Hovedpoenget står uansett eierskap og organisering; vi må utnytte ressursene bedre.

Den samme logikken gjør seg naturligvis gjeldende når det gjelder veier og annen samferdsel. Heller enn å bygge mer og bredere, må vi spørre; kan vi klare oss med litt mindre omfattende prosjekter og likevel sørge for at folk og varer kommer frem? Veiprising og andre incentiver som fremmer bedre utnyttelse av eksisterende vei- og jernbanenett, er riktig retning å gå. Da trengs mindre stål og betong, mens CO2-avtrykket går ned og naturinngrepene blir færre. Billigere er det også.