Støre og Vedum må på pengejakt

Erna Solbergs siste statsbudsjett gir ingen hint om hvordan staten skal bidra til å finansiere de store grønne industriprosjektene som er i kjømda. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum må finne et betydelig antall milliarder – i tillegg til alle andre løfter som skal innfris.

NTB_Ai00It7P_gk
Jonas Gahr Støre må finne store statlige midler til grønn industrisatsing. Kanskje kommer det noen signaler når han og Trygve Slagsvold Vedum legger frem sin regjeringsplattform onsdag. Tirsdag la Erna Solbergs regjering frem sitt siste statsbudsjett. (Foto: Stian Lysberg Solum/NTB)

I nyhetene: Erna Solbergs regjering har lagt frem sitt siste statsbudsjett. Nå overtar Arbeiderpartiet og Senterpartiet – trolig med Trygve Slagsvold Vedum som finansminister.

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

Min analyse: Det er mange store industriprosjekter under utvikling i Norge. Flytende havvind, grønn ammoniakk, avansert biodrivstoff, hydrogen, mer karbonfangst; alt sammen forutsetter statlig medvirkning i betydelig utstrekning. Equinor la forleden frem sine planer, som innebærer et ønske om 50 milliarder i såkalt risikoavlastning. Andre selskaper, Aker-systemet for eksempel, har også sine prosjekter. Grønn ammoniakk skal produseres i Grenland, i samarbeid med Yara og Statkraft. Batterifabrikkene som er på gang, vil også ønske seg statlige bidrag, likeledes de planlagte fabrikkene for avansert biodrivstoff.

Når milliardene her telles opp, så er én ting sikkert: Pengene som i dag bevilges via Enova, strekker ikke til, selv om det nå er over tre milliarder. Det er nødvendig med vesentlig mer penger, og mye må på en eller annen måte komme fra staten.

Equinor ønsker at staten bruker halvparten av CO2-avgiften oljenæringen betaler på støtte til ny utslippsfri industri. Andre næringer, frontet fra NHO, ønsker også at CO2-avgiften skal gå inn i fond, for eksempel til omlegging til utslippsfri transport. Problemet med denne løsningen er at den svekker statens inntekter til finansiering av andre formål; barnehager, skoler, helse, gratis ferger, restart på Nesna og en haug med andre ting.

Skal man lage CO2-fond for å finansiere omstilling, så må noen betale høy og stigende CO2-avgift – på toppen av avgiftene som allerede betales. Hvis ikke, er det ikke noe CO2-fond å hente penger fra – bare tapping av det ordinære budsjettet.

Nå mangler for så vidt ikke staten penger. Med dagens olje- og gasspriser renner det inn milliarder i et tempo man knapt tidligere har sett. Men det hjelper ikke så mye, hvis Støre og Vedum skal ta handlingsregelen på alvor. Å løsne den proppen kommer til å bli fristende for den påtroppende finansministeren, bare se denne budsjettkommentaren fra Sps Sigbjørn Gjelsvik.

Den nye finansministeren kan være sikker på at embetsverket vil advare mot å sjonglere med olje(fond)pengebruken. Forsøk på å lirke til løsninger som betyr at store prosjekter finansieres «under streken» kommer til å bli møtt med et tydelig nei fra et byråkrati som – på godt og vondt – vet å disiplinere sine statsråder.

Samtidig øker bevilgningene til CO2-kompensasjon som eksisterende industri nyter godt av. Denne summen er 2,8 milliarder for inneværende år og er ventet å øke fremover. For noen år siden var dette bare noen hundre millioner, men slik Norge bruker «handlingsrommet» i EU-regelverket øker utbetalingene til den kraftforedlende industrien sterkt i årene fremover.

Det er altså ingen enkel sak å finne ut hvordan de store nye og grønne industriprosjektene skal finansieres. At staten må bidra, er rimelig åpenbart. Hvordan, er langt mer uklart.

I teorien kan statlige og halvstatlige selskaper instrueres til å ta beslutninger som mangler økonomisk rasjonalitet, men det skal nok mye til at den nye næringsministeren, som forvalter eierskapet i Statkraft og Equinor, skal pålegge disse selskapene å gjøre investeringer de ikke kan regne hjem. Den rødeste opposisjonen på Stortinget vil neppe se problemer med slikt, men det vil være uhyre overraskende hvis Arbeiderpartiet og Senterpartiet velger en slik kurs.

En mer realistisk løsning er muligens å hente frem forslaget om omstillingsavgift fra Klimaomstillingsutvalget, og på den måten finansiere nye grønne satsinger ved skru til litt på den totale skattebyrden petroleumsnæringen møter.

Støre og Vedum har i realiteten i realiteten to valg når statens bidrag i det grønne (industri)skiftet skal finansieres: Enten å øke det samlede skatte- og avgiftstrykket, eller å bruke mer olje(fond)penger.

Utover tyvetallet vil mange prosjekter kreve finansiering. Statens bidrag kan ikke rigges slik at det er skattebetalerne som tar regningen og risikoen, mens private aksjonærer ender med profitten – når den tiden kommer.

Hva skjer fremover? Kanskje får vi noen svar på hvordan Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum har tenkt å finansiere store grønne industrisatsinger når de legger frem regjeringsplattformen onsdag.