Riksrevisjonens klimarapport, som Schjøtt-Pedersen presenterte tirsdag, viser at det trengs mye tydeligere og sterkere politisk styring fra toppen for å sørge for at hele det offentlige beslutningsmaskineriet faktisk arbeider for å få til den store omstillingen som er nødvendig for å nå klimamålene – både på kort og lang sikt.

Det er dessverre talende at syv departementsråder har brukt tiden fra høsten 2021 til nå i vår for å få til et system for bedre styring og samordning. Ifølge departementsråd Tom Rådahl i Klima- og miljødepartementet, som er intervjuet i rapporten, har departementsrådene brukt «mye av tiden på å skape en felles forståelse blant departementsrådene av hva som er norsk klimapolitikk».

Det er et dårlig tegn når det gjelder evnen til faktisk å utforme politikk som kan få utslippene ned og legge til rette for den store omstillingen det innebærer å bli kvitt så godt som alle klimagassutslipp til 2050.

Å skape «felles forståelse» er det nederste trinnet i en samordningsstige Riksrevisjonen viser til.

Som kjent har Hurdalsplattformens formulering om at «klima og natur skal være en ramme rundt all politikk» vært gjeldende hele perioden departementsrådene har sittet og drøftet klimapolitikkens mål og innhold. Det er heller ikke nytt med Støre-regjeringen at klimapolitikken har vært viktig. Slik var det også under Erna Solberg og Jens Stoltenberg.

I årene som har gått siden Schjøtt-Pedersen var stabssjef og statsråd på Jens Stoltenbergs kontor, har det blitt stadig tydeligere klimapolitikken griper inn på stadig flere samfunnsområder. Det er også stor forskjell på å kutte utslippene noe, og i praksis å fjerne dem helt, slik 2050-målet innebærer.

I Riksrevisjonens rapport står det at det ifølge Tom Rådahl er en krevende utfordring «at for mange ser på klimapolitikk som en teknisk øvelse hvor man kun teller antall tonn CO₂-utslipp. Klima- og miljødepartementets syn er at man må slutte å snakke om klimapolitikk som om det kun handler om å telle tonn, og begynne å snakke om at det handler om hvordan endre samfunnsstrukturen i Norge. Dette er nødvendig for å kunne bli et lavutslippssamfunn i 2050, i tråd med klimaloven.»

Det ser altså ut til at de administrative toppsjefene i sentrale departementer ikke har fått med seg at det er umulig å fortsette som før, og løse eventuelle problemer som dukker opp med kjøp av kvoter ingen egentlig vet hvor skal komme fra.

Men dette holder altså ikke, ifølge Riksrevisjonens rapport. Her er de viktigste konklusjonene og vurderingene:

• Det gjenstår mye arbeid med å utvikle virkemidler for å nå klimamålene.

Riksrevisjonen mener at det lovfestede målet for 2030 ser ut til å nås, men det «gjenstår mye arbeid med å etablere nødvendige virkemidler for å redusere klimagassutslipp dersom også klimamålet for 2050 skal nås».

Det er etter Riksrevisjonens vurdering en svakhet ved regjeringens klimastatus og -plan (Grønn bok) at den «mangler en tidsplan for det videre arbeidet med å utvikle virkemidler, og at den heller ikke viser hvilke departementer som har ansvar for dette arbeidet. Når tid og ansvar ikke er tydeliggjort i et så sentralt styringsverktøy, er det risiko for at viktige prosesser ikke får den nødvendige framdriften».

• Klimamålene er lite konkretisert og forpliktende formulert i de enkelte departementenes styring.

Samferdselssektoren brukes som eksempel. Mens Statens Vegvesen har en «nullvisjon» når det gjelder drepte og skadde i trafikken, er klima- og miljømålene mye mindre tydelig formulert.

Direktoratene burde etter Riksrevisjonens vurdering «ha fått tydelige og konkrete føringer der det er mulig. Sektordepartementene har et selvstendig ansvar for å bidra til å nå klimamålene innenfor sine politikkområder, selv om det ikke er satt konkrete sektormål».

Etter Riksrevisjonens vurdering kan «mangelen på sektorvise strategier for klimaarbeidet bidra til å svekke departementenes opplevde forpliktelse. Svake forpliktelser kan igjen ha ført til at klimaarbeidet i departementene og i de underliggende virksomhetene ikke blir tilstrekkelig konkret rettet mot virkemidler og tiltak som resulterer i nødvendige utslippsreduksjoner».

• Et system for bedre styring og samordning er etablert, men den reelle samordningen er likevel for svak.

Samlet er det Riksrevisjonens vurdering «at de ansvarlige departementene ikke har klart å etablere en styring og samordning som er tilpasset en av vår tids største sektorovergripende samfunnsutfordringer. Til tross for at departementene har regelmessig dialog også på aller høyeste nivå, har de fortsatt en vei å gå før de klarer å utvikle felles strategier, planer og tiltak og dermed etablere en tilstrekkelig samordning på et så krevende område som klima».

Riksrevisjonen mener det er positivt at det er «etablert en kjernegruppe som et ledd i å forankre samordningen på høyeste administrative nivå. Det er også positivt at det nå foreligger en strategi for departementenes arbeid med klima og omstilling til et lavutslippssamfunn. Det er etter vår vurdering imidlertid uheldig at kjernegruppen har brukt over to år på å lage en strategi som skal forplikte departementene til å bygge opp kunnskapen og videreutvikle klimavirkemidler. Dette viser at kjernegruppen fram til nå ikke har fungert i tråd med forutsetningene.

• Det er usikkert i hvilken grad det blir mulig å kjøpe utslippsenheter, skogkreditter og kvoter i utlandet for å nå Norges klimamål.

Her ligger det under Riksrevisjonens kritikk at «alle» tar for gitt at det vil være kvoter å få tak i, mens det i liten grad er drøftet hva som faktisk vil være tilgjengelig.

«Vi kan ikke se at usikkerheten ved tilgangen til utslippsenheter, skogkreditter og kvoter er tatt hensyn til i styringen og samordningen på området. Vi finner ikke holdepunkter – verken i dokumenter vi har gjennomgått, eller i intervjuer – for at departementene i fellesskap har diskutert hvordan de skal forholde seg til at muligheten for å kjøpe utslippsenheter, skogkreditter og kvoter er usikker.»

«På spørsmål om bruken av disse fleksibilitetsmekanismene henviser de fleste av departementene kun til at ansvaret for dette ligger hos Klima- og miljødepartementet. En gjennomgang av Regjeringas klimastatus og ‑plan for 2024 viser at Klima- og miljødepartementet har forklart de fleksibilitetsmekanismene som foreligger, men i liten grad har redegjort for usikkerhet eller hvordan departementet faktisk arbeider med eventuell bruk av slike mekanismer.»

«Det framgår for eksempel ikke i hvilken grad regjeringen faktisk tar sikte på å bruke fleksibilitetsmekanismene for å redusere behovet for nasjonale kutt. Tilgangen til kvoter gjennom Parisavtalen og utslippsenheter og skogkreditter gjennom avtalen med EU har betydning for hvordan klimapolitikken i Norge utformes. Etter vår vurdering har usikkerheten ved disse forutsetningene ikke i tilstrekkelig grad blitt drøftet og kommunisert, verken i dialogen mellom departementene eller overfor Stortinget i Regjeringas klimastatus og ‑plan.»

• Rapporteringen gir ikke tilstrekkelig informasjon om framdriften og om hvordan Norge skal nå klimamålene.

Riksrevisjonen mener klimastatus og -plan gir «begrenset informasjon om «blant annet usikkerhet, planlagt politikk og statsbudsjettets klimaeffekter. Etter vår vurdering får disse svakhetene konsekvenser for beslutningstakernes informasjonsgrunnlag for utvikling av klimapolitikken.»

Får rapporten politiske virkninger?

Det er langt fra overraskende at Riksrevisjonen slås fast klimapolitikken er dårlig samordnet. Det er tradisjon for å peke på noen andre, et annet sted, til en annen tid, når det stilles krav om utslippskutt. Slik har det vært i alle år.

Men hva kan gjøres med saken? Ut fra uttalelsene fra Klima- og miljødepartementets departementsråd Tom Rådahl har gitt i intervjuer med Riksrevisjonen er det mye som tyder på at hans departement har en altfor svak rolle i forhold til sterke sektorinteresser.

Det er trolig at sterkere ledelse fra statsministeren og statsministerens kontor hadde skapt mer handling. Det er Jonas Gahr Støres jobb å sørge for dette. Kanskje han burde utnevne en statsråd i en rolle som ikke er så ulik den Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hadde da Jens Stoltenberg styrte landet.

Skal det bli resultater må hen ha stor autoritet og alle må forstå at hen har sjefen i ryggen.