Energikommisjonens innstilling er motgift mot lettvinte og urealistiske forslag som liksom skal ordne opp i alle problemer knyttet til strømpriser og energipolitikk ved hjelp av enkle grep.

Men om den vil virke avhenger av om regjeringen og Stortinget faktisk følger opp med konkret politikk i tråd med anbefalingene fra Lars Sørgard og hans kolleger i kommisjonen. Hvis ikke, kan det bli kraftunderskudd, høyere priser og dårlig stell både for industri og folk flest.

Felles virkelighetsbeskrivelse

Kommisjonen foreslår en slags «all of the above»-strategi der mer av «alt» – altså energieffektivisering, vann-, vind- og solenergi – skal gi oss kraften vi trenger. Det er noen dissenser i innstillingen, men hovedtrekkene i virkelighetsbeskrivelsen står kommisjonsmedlemmene sammen om. Noen sentrale punkter kan oppsummeres slik:

1. Vi må ha mye mer fornybar strøm og gjøre en langt sterkere innsats for energieffektivisering.
2. Norge er fortsatt tjent med å handle med kraft med våre naboland og et regelstyrt samarbeid i Europa.
3. Markedsløsninger er fornuftige for å sikre god ressursbruk.
4. Kraftbalansen har stor betydning for prisene.

Det politisk mest brennbare er selvsagt knyttet til krafthandel og kabler. Det slås fast tydelig at Norge er tjent med handel, både fordi vårt vannkraftsystem kan spille godt sammen med våre naboland med mye sol- og vindkraft, og fordi det representerer en sikring i tørrår.

Mer fornybar strøm

I ordskiftet reises det stadig spørsmål om det er nødvendig å bygge ut mer fornybar kraft. Energikommisjonen etterlater ingen tvil om den saken, selv om Sørgard og et mindretall ikke vil være med på den hårete målsetningen om 40 TWh ny strøm og 20 TWh energieffektivisering til 2030. Det trengs mer av alt – raskere, slik tittelen på utredningen sier. Men ifølge Sørgard kan det vise seg for dyrt i form av kroner og/eller naturinngrep å bygge så mye som 40 TWh.

Det hevdes ofte at det ikke gir mening å bygge ut ny fornybar energi i Norge fordi alt likevel renner ut i et stort europeisk sluk. Energikommisjonen viser at kraftbalansen i Norge har stor betydning for prisene. Den viser også at norske kraftpriser i mange år har samvariert med europeiske, særlig de tyske.

Kommisjonen viser også at markedet er en god tjener når det gjelder å sikre effektiv og god utnyttelse av ressursene. Prisen gir signaler til produsenter og eiere av kraftverkene om når og hvor mye de skal produsere.

Prisdannelsen drøftes i neste utvalg

Det ville vært en fordel for den klima- og energipolitiske debatten om flest mulig oppfattet hovedpoengene fra energikommisjonen som faktum. Da kunne vi diskutere hvordan vi skal få til en bedre kraftbalanse og sikre nok strøm til grønn omstilling og klimakutt, ikke om vi skal gjøre det.

For det er likevel mer enn nok å være uenig om, noe som viser seg ved at det er en del dissenser i rapporten om for eksempel størrelsen på havvind-satsingen og formuleringer knyttet til hvordan kablene kan håndteres slik at prissmitten «ikke overstyrer norske energipolitiske målsettinger». Birkenes-ordfører Gyro Heia (Sp) står alene om et par dissenser som er hakket mer «systemkritiske» enn de øvrige uenighetene.

Spørsmålet om hvordan prisdannelsen på strøm bør foregå er som kjent overlatt til et eget utvalg som skal settes ned i februar. Det vil sikkert stå videre strid om den saken, men poengene knyttet til europeiske samarbeid og handel som energikommisjonen trekker opp, vil være gyldig også der. Og både i EU og Storbritannia foregår det et reformarbeid som vil kunne få betydning for Norge.

Storsatsing på energieffektivisering

Når det gjelder forslagene til tiltak er det satsingen på energieffektivisering og lokal energiproduksjon som utmerker seg som det virkelig nye. Her vil Sørgard ha en nasjonal handlingsplan for alle sektorer, med etterprøvbare mål. Kommisjonen lanserer en lang liste konkrete forslag, blant annet endret mandat til Enova og ulike former for støtteordninger og reguleringer.

Det er tilsynelatende tverrpolitisk enighet om at satsing på energieffektivisering er riktig, men det blir spennende å se om regjeringen faktisk følger opp med tiltak som monner. Under en paneldebatt om kommisjonens forslag onsdag ettermiddag tok SVs Lars Haltbrekken til orde for at regjeringen må komme med en stortingsmelding om energieffektivisering nå i vår, slik at Stortinget raskt kan sende sine signaler.

En satsing på energieffektivisering og lokal energiproduksjon bærer bud om ansvarliggjøring av lokale politikere og ledere i både offentlig sektor og næringsliv. Det er gjennom tusenvis av lokale beslutninger at det kan komme endringer som faktisk kutter forbruket.

Men uansett mer energieffektivisering, så vil det trenges mer ny fornybar energi: Kommisjonen skisserer omtrent hvor mye som kan tenkes innen hver teknologi før 2030. Gitt at det for tiden er veldig lite kraft under bygging, virker det svært ambisiøst å klare 40 TWh innen 2030.

Prioritering …

Derfor bør politikerne gjøre seg klare til å prioritere hvilke nye store prosjekter og tiltak som bør få tilgang på strøm – og hvilke som må klare seg uten. Å nå klimamålene fordrer mye ny strøm, å bygge ny industri kan fordre mye ny strøm. Hvis det ikke gjøres valg, kan prisene bli veldig høye for oss forbrukere.

I klimapolitikken må det kortsiktige henge sammen med det langsiktige. Å skue mot 2050 og netto null kan derfor være et godt hjelpemiddel når denne prioriteringen skal gjøres. Da bør prosjekter og industrier som har livets rett i et nullutslippsamfunn, få forkjørsrett, mens for eksempel elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner risikerer å måtte vike.

Dette er debatter vi blir nødt til å ta i forkant av krevende beslutninger, bygd på et godt kunnskapsgrunnlag. Energikommisjonen har gitt et godt bidrag i så måte.