Hvordan kutter vi CO2 og behovet for russergass? Svaret er mer fornybar energi

Norges beste svar på budskapet fra FNs klimapanel er å bygge ut store volum havvind som bidrar til at Europa blir kvitt både CO2-utslipp og russergass.

Photo_ Arne Reidar Mortensen – Statoil – Hywind Scotland turbines at Stord – 1452379
Kommer vi i gang med havvind i stort omfang nå? Det vil i så fall være det viktigste svaret Norge kan gi for å møte budskapet fra FNs klimapanel. Bildet er fra Equinors Hywind Skottland-prosjekt. (Foto: Arne Reidar Mortensen, Equinor)

I nyhetene: Den siste rapporten fra FNs klimapanel forteller at det nå er politikerne som må handle. Teknologien finnes. Det handler om gjennomføringskraft.

Min analyse: Vi kan gjøre mange ting som monner en del, men det er ved å få ordentlig fart på utbygging av havvind at Norge virkelig kan bidra i det omfanget og med det tempoet som kreves.

I ytterst korte trekk er anbefalingen fra FNs klimapanel dette: Bygg ut store mengder fornybar energi, bruk strømmen til å elektrifisere «alt», slutt med sløsing, finn løsninger for de «vanskelige» utslippene, og ta vare på natur.

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

Miljøbevegelsen, MDG og SV griper naturligvis tak i utsagnene fra FNs generalsekretær Antonio Guterres om at det er «moralsk og økonomisk galskap å investere i fossil energi og infrastruktur».

Men det må snakkes – og ikke minst handles – med større styrke også når det gjelder utbyggingen av fornybar energi. Det hjelper ikke om vi slutter å investere på den fossile siden av likningen hvis vi ikke samtidig dekker verdens behov for energitjenester med fornybar energi. Investeringene på den fornybare siden må opp, og det må skje raskt.

Norge kan bistå vesentlig i Europas energiomstilling og skape grunnlag for langsiktig verdiskaping her hjemme hvis vi får til en satsing på havvind i ordentlig skala. Olje- og energiminister Terje Aasland legger snart frem tillegget til energimeldingen. Det er snakket mye om havvind både fra Aasland, klima- og energiminister Espen Barth Eide og ikke minst næringsminister Jan Chr. Vestre, men den kraftfulle handlingen har så langt uteblitt.

Det trengs et solid politisk rammeverk som kan gi føringer for en langsiktig industriell satsing. Havvind kan bli «den nye oljen» i den forstand at det kan bli en stor og fornybar industri som kan erstatte svært mange arbeidsplasser langs kysten – hvis koblingen til Europa sikres.

Her er en skisse til løsning for havvindsatsingen:

Høyre har lansert et opplegg som legger opp til et fornuftig ambisjonsnivå – utlysning av 3 GW årlig fra 2025. Det må skapes et solid rammeverk for å få en slik satsing til å fly. En mulig modell for finansiering – basert på samme logikk som ordningen med grønne sertifikater – presenteres i det følgende:

  1. Vi setter et ambisiøst mål om utbygging av havvind. Det kan for eksempel være basert på Høyres skisse – 30 GW over en tiårsperiode. Det vil gi omkring 120 TWh strøm, utbygd i etapper. Med et slikt volum kan vi få en ordentlig industri opp å stå.
  2. Å bygge dette kraftvolumet vil – i alle fall i begynnelsen – kreve at staten bistår gjennom ordninger som garanterer utbyggerne tilstrekkelig lønnsomhet, gjennom et system med differansekontrakter. Da sikres utbyggerne inntektene de trenger for å bygge.
  3. Kostnadene ved dette fordeles på all olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Det blir altså oljeselskapene som må betale subsidiekostnadene for omstillingen av norsk sokkel fra fossilt til fornybart, ikke landbasert industri eller folk flest. Hvor stor denne subsidiekostnaden blir, vet vi ikke. Det vil avhenge av kraftpris og teknologikostnader. Samtidig vil denne modellen gi oljesektoren oppmuntring til å arbeide for kostnadsreduksjoner i havvind. Da blir regningen for subsidiekostnadene lavere, akkurat som vi har sett med ordningen for grønne sertifikater. Hvis oljeselskapene ikke ser lønnsomhet hvis de påføres en slik ekstrakostnad, så får de la være å produsere – og legge ned litt før tiden.
  4. Myndighetskrav om flytende havvind vil kunne gi den teknologiutviklingen man er ute etter. Da kan også større havområder tas i bruk og eventuelle konflikter mot andre interesser bli dempet. Ordningen kan, hvis man vil, kombineres med krav om elektrifisering av enkelte oljefelt. En utbygging i denne takten – 3 GW i året – vil om noen år produsere vesentlig mer strøm enn det som brukes på sokkelen, enten petroleumsinstallasjonene drives med strøm eller gass. Det totale kraftbehovet på sokkelen er av Equinor anslått til 10 TWh i tillegg til de 8 TWh som allerede er tatt fra kraftproduksjonen på land.
  5. Å bygge ut så mye havvind gir ingen mening hvis det ikke er koblinger mot Europa. Utbyggingen vil gi et stort tilskudd til kraftbehovet vi har i Norge for elektrifisering av alt mulig og bygging av ny grønn industri. Samtidig kan Norge med en slik satsing bidra vesentlig til avkarboniseringen av energisystemene i nabolandene våre, på en lønnsom måte.
  6. Avtaler med våre naboland er en nøkkel for å få til noe som monner. Det må snarest mulig lages intensjonsavtaler med land som Tyskland, Storbritannia, Belgia, Nederland for å komme i gang med det komplekse arbeidet det er å designe tekniske løsninger og markedsordninger slik at alle parter kommer vinnende ut.
  7. Klimaregnskapet vil være svært positivt, uavhengig av volumet på elektrifisering av oljeplattformer her i landet. Elektrisk kraft i dette omfanget vil styrke den norske og europeiske kraftbalansen, skyve ut store mengder fossil kraftproduksjon i Europa, fremme innfasingen av grønt hydrogen og gjøre det enklere å elektrifisere en rekke energitjenester hvor det i dag benyttes olje og gass.

Det er sikkert mange innvendinger og argumenter mot en slik måte å gjøre det på, men ta det som et innspill for å løsne opp i en debatt som ikke ser ut til å komme ut av startblokkene, snart 13 år etter at førsteversjonen av Hywind ble tauet til havs. Vi har ikke tid til slik sendrektighet.

Hva skjer fremover? Olje- og energiminister Terje Aasland legger snart frem tilleggsmeldingen til energimeldingen. Deretter skal Stortinget behandle saken og legge rammene for Norges satsing på havvind.