Nyheten: Anders Opedal blir ny konsernsjef i Equinor og varsler sterkere klimainnsats og mer fornybar energi. Han sier han vil «reallokere kapital for å få det til».

Det store bildet: Alle store oljeselskaper i Europa omstiller seg. Oppskriften er lavere klimagassutslipp og mer fornybar energi. Strategi og innretning varierer noe, men dynamikken er stor – slik BPs planer viser. Det er på ingen måte overraskende at Equinor nå varsler at selskapet vil forsterke innsatsen utover det Eldar Sætre presenterte i vinter. Det holder ikke å være et oljeselskap med fornybar energi som «attåtnæring». Signalene fra styret nå er at det trengs mer fart i omstillingen, både i tempo og omfang. Konkretiseringer vil trolig komme ganske raskt etter at Anders Opedal har tiltrådt.

Min analyse: Som Equinors konsernsjef må Anders Opedal manøvrere i det politiske Norge – og fra neste høst med et nytt Storting og kanskje en ny regjeringskonstellasjon. Politikken vil på ulike måter legge føringer på Equinors aktiviteter – og Equinors opptreden vil påvirke avgjørelsene som tas. Her er noen av sakene med kontaktflate mot politikken:

• Eierskapet: Så lenge Equinor ikke utfordrer majoritetsoppfatningene i Høyre og Arbeiderpartiet er det liten grunn til å tro at det fra politisk hold kommer initiativ som forrykker hovedtrekkene ved dagens statlige eierskap og selskapets organisering. Men (fossile) skandaler, som vi har sett i USA, kan endre dette – særlig hvis det samtidig går saktere med oppbyggingen av fornybar energi enn det politiske miljøet forventer. Opedal må med andre ord omstille Equinor i grønn retning for å sikre at politikerne i Ap og Høyre ikke blir for nærgående. Aksjemarkedet vil på sin side være opptatt av å synliggjøre verdiene som ligger i fornybardelen. Det kan tilsi press for oppsplitting.
• Global oljesatsing: MDG, SV og Venstre vil aldri bli 100 prosent fornøyd med Equinors omstillingsfart, så presset fra miljøkanten vil vedvare. På Stortinget svekkes også den «automatiske» velviljen overfor Equinor i takt med at stortingsgruppene forynges. Det gjelder uavhengig av parti. Deler av den internasjonale satsingen – kanskje særlig den landbaserte – kan være naturlig å selge ut når kapital skal «reallokeres» fra fossilt til fornybart. Slike grep vil blidgjøre miljøpartiene.
• Norsk sokkel: Hvor lenge og hvor mye vil Anders Opedal presse på for å få tilgang på nye leteområder? Tiden – og markedet – virker mot videre fossil ekspansjon i arktiske strøk. Klimarisikohensyn tilsier at staten ikke bør kompensere når private går ut, men de nylige endringene i oljeskatten innvarsler at det motsatte fort kan bli tilfelle. Staten tar større risiko for å sikre aktivitet. Spørsmålet om en oljeterminal på Veidnes i Finnmark kan bli en ytterligere testcase. Dette er et ulønnsomt milliardsluk, skal vi tro Opedals vurderinger fra desember 2019. Men Ap og Sp vil ha terminalen bygd.
• Norske utslipp: Mantraet om at norsk olje er «renest i verden» forutsetter innsats for utslippsreduksjoner. Det betyr i sin tur elektrifisering. Hvordan dette skal gjennomføres, og hvem som skal betale, vil bli gjenstand for politisk strid. Skal Equinors aksjonærer ta regningen, eller skal den overlates skattebetalerne? Skal vi bruke vesentlige volum ny fornybar energi – vindkraft – til formålet? Hvem skal i så fall bygge ut vindkraften og ta den politiske støyten det representerer? Det mest komfortable for Equinor vil være at staten tar regningen for elektrifiseringen og kraftselskapene bråket med vindkraftmotstanderne – mens Opedal kan skryte av «ren» olje. Men så enkelt vil dette neppe bli.
• Offshore vindkraft: Det er politikerne som avgjør om det blir bygd offshore vindkraft i Norge utover Hywind Tampen-prosjektet. Ingen kan forvente at Equinor frivillig bygger ut offshore vindkraft uten at det er lønnsomt for selskapet. Men politikerne kan pålegge Equinor og andre oljeselskaper å ta (deler av) elektrifiseringen gjennom offshore vind. Stemningen i politikken ser ut til å dreie i retning av at offshore vind blir bygd ut, men noen må plukke opp regningen.
• Hydrogen og karbonfangst: Markedet for urenset gass vil etter hvert bortfalle i Europa. Hydrogen med karbonfangst kan erstatte deler av dette. Det er bred enighet om å bruke statlige penger på karbonlageret «Northern Lights». Men om det bør etableres hydrogenproduksjon på gass i Norge, vil være et stort industripolitisk spørsmål. Equinors syn blir viktig. Det kan hende at hydrogenproduksjon nærmere kundene i Europa er mer hensiktsmessig, men da vil den industrielle verdiskapingen skje utenfor Norges grenser. Dette blir en stor sak på politikernes bord.

Hva skjer fremover? Det høres mye ut når Equinor skal tidoble sin aktivitet innen fornybar energi til 2026 og tredvedoble til 2035. Men selskapet starter fra et svært lavt nivå, så målene må skjerpes betydelig hvis Equinor skal bli et «ledende selskap i det grønne skiftet». Hvordan – og hvor i verden – Equinor vil trappe opp sin satsing vil ha stor betydning for andre norske selskaper og Norges posisjon som europeisk og global energistormakt.

Det blir spennende å se hvordan Anders Opedal vil bruke Equinors betydelige investeringsmidler. Hvordan selskapet investerer er den beste målestokken for å vurdere om selskapet faktisk gjennomfører et grønt skifte, eller om det blir med praten.

Lest siden sist: Noen lesetips om klima- og energispørsmål på tampen.

Klimakrangel om rødt kjøtt, av Ruralis-forsker Anders Mahlum Melås i Nationen.

Blir det plass til norsk prosessindustri i en lavutslippsøkonomi, av Enovas markedsdirektør Øyvind Leistad i Teknisk Ukeblad.

Permafrosten smelter, av Hilde Øvrebekk i Stavanger Aftenblad.