Det politisk mest brennbare i rekken av argumenter mot mer biodrivstoff er kanskje at Norge kan bli en dumpingplass for dårlig biodrivstoff fordi vi ikke har innført EUs fornybardirektiv fra 2018.

Senterpartiets vegring mot å innføre fornybardirektivet fra 2018 har bivirkninger som klimastatsråd Tore O. Sandvik gjør leserne av grønn bok oppmerksom på.

«På nåværende tidspunkt har Norge svakere kontrollsystem og bærekraftskriterier for biodrivstoff enn EU. Så lenge RED II (fornybardirektivet fra 2018) ikke er gjennomført i norsk rett, har ikke Norge tilgang til Unionsdatabasen for kontroll av biodrivstoff. Det er krevende å kontrollere at råstoff som rapporteres som avfall eller rester er korrekt klassifisert. Det kan for eksempel være utfordrende å kontrollere at frityroljen faktisk er brukt, og at det animalske fettet er såpass forurenset at det ikke kan brukes til mat og fôr. Videre gir svakere bærekraftskriterier økt risiko for at Norge blir et marked for biodrivstoff med dårligere bærekraftsegenskaper», heter det.

Undersøkelser Miljødirektoratet har gjort, «tyder på en utstrakt feiltolkning av regelverket blant markedsaktørene. Funnene fra tilsyn illustrerer svakhetene med deler av dagens regelverk», skriver Sandviks departement.

Skarpere tone fra Miljødirektoratet

Dette er teknisk, men djevelen ligger i detaljene. 2018-versjonen av EU-direktivet stiller strengere krav til blant annet bruk av slakteavfall og brukt frityrolje enn den gamle versjonen som fortsatt regulerer Norges biodrivstoffpolitikk. Derfor er Norge en storimportør av slike råvarer, først og fremst fra Kina og USA. Innføring av 2018-versjonen av fornybardirektivet i EØS-avtalen ville derfor skjerpet regelverket her i landet, og begrenset importen av det dårligste biodrivstoffet.

Diskusjonen om bruken av biodrivstoff som klimatiltak er langt fra ny. Det har i mange år vært påpekt risiko både for avskoging og fortrenging av matproduksjon.

Tross meget sterke advarsler fra Miljødirektoratet, som gir de faglige rådene Grønn bok bygger på, legger Støre/Vedum-regjeringen opp til å doble det nåværende forbruket av biodrivstoff frem til 2030. Det er ikke nytt at Miljødirektoratet er kritiske, men tonen ser ut til å være skarpere nå enn tidligere. Kunnskapsgrunnlaget det vises til er et såkalt «kontrollpunkt» for biodrivstoffbruken som ble varslet i fjorårets grønne bok.

Regjeringen vil doble bruken

Norge bruker nå nesten 680 millioner liter biodrivstoff i året og ifølge regjeringens klimastatus og -plan skal bruken trappes opp vesentlig fremover, opp til 1,1 milliarder liter innen 2030. Det er altså snakk om nesten en dobling fra dagens nivå. Ved å øke bruken slik, skal biodrivstoff gi 4,9 millioner tonn CO₂-kutt i perioden frem til 2030, utover det som ligger inne i dagens politikk. Uten dette tiltaket, vil gapet mot forpliktelsen i avtalen med EU øke tilsvarende.

Regjeringens politikk er altså at bruken av biodrivstoff skal opp, gjennom økte innblandingskrav blant annet i veitrafikk, anleggsmaskiner og sjøfart.

Samtidig inneholder biodrivstoff-kapittelet i den grønne boken en rekke sterke advarsler mot biodrivstoff som klimagrep.

• Risikoen for «bedrageri og feilmerking» er stor.
• Produksjonen kan gi «avskoging, naturtap og økning i både klimagassutslipp og matvarepriser».
• Bruken av «biodrivstoff er et av de dyreste klimatiltakene i Norge», og da er kostnader utenfor landets grenser holdt utenfor.
• Bruk av biodrivstoff kan forsinke innfasingen av nullutslippsteknologi.
• Nesten alt som brukes er importert, i første rekke fra Kina og USA.

Biodrivstoff-politikken er altså både dyr og dårlig. Den kutter ikke nødvendigvis klimagassutslipp, men gir negative effekter i form av for eksempel avskoging. Og fordi juks med regelverket gir profittmuligheter, er risikoen for dette stor.

Dette har vi visst lenge, og jeg kan for min del vise til kommentarer jeg har skrevet om nedsidene ved bruk av biodrivstoff gjennom mange år.

Lettvint vei til utslippskutt

Hvorfor fortsetter regjeringen likevel med dette når advarslene er så klare og sterke?

Den viktigste forklaringen er nok at mer biodrivstoff er en lettvint vei til reduksjon i de bokførte klimaregnskapene fordi biodrivstoff uansett teller som null. Derfor er det en stor fristelse for norske politikere å kjøre på med mer, slik regjeringen altså fortsatt legger opp til.

Det burde være et minstekrav at bærekraftkriteriene skjerpes gjennom innføring av 2018-fornybardirektivet i norsk lov. Men selv med skjerpede regler, er biodrivstoff problematisk – fordi det er en knapp ressurs.

En tilleggsforklaring er trolig at produksjon av biodrivstoff i mange år har vært løftet frem som en attraktiv «attåtnæring» for skogbruket. Dette gir velvilje, særlig i Senterpartiet.

Men bare omkring én prosent av biodrivstoffet som brukes i Norge er produsert her i landet, og vi sender derfor store penger ut av kongeriket. De norske selskapene som i årevis har forsøkt å få til produksjon, Silva Green Fuel og Biozin, ser ut til å streve veldig.

«Det er usikkert om planene realiseres, og eventuelt når. Teknologi for storskala biodrivstoffproduksjon på skogsråstoff er fortsatt umodent og svært kostbart», heter det i grønn bok.

Svaret fra regjeringen er – naturligvis – en utredning. Blant punktene for oppfølging heter det at «Landbruks- og matdepartementet vil utrede aktuelle virkemidler for økt norsk biodrivstoffproduksjon, blant annet gjennom støtte fra Bionova».