«Den store klimadebatten» ble arrangert på klimafestivalen Varmere Våtere Villere i Bergen denne uka. Et av spørsmålene som var oppe, var framtida til klimaavtalen med EU. Og dette var det eneste spørsmålet der samtlige var enige:

Alle partiene i panelet – SV, Ap, MDG, V, H og Frp – svarte ja på spørsmål om klimaavtalen bør forlenges til 2040.

Særlig interessant var det at klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen holdt opp det grønne skiltet som betød ja. For regjeringen hadde før dette vært noe vag, og lagt inn forbehold rundt forlengelsen av klimaavtalen av EU. Sp har holdt Ap tilbake i alt som har hatt med EU å gjøre, men nå som Sp er ute av regjering, kan miljøarbeidet styrkes og flere EU-spørsmål landes.

Sp og Rødt, som var invitert til debatten, men ikke deltok, ville sørget for at det ikke var enstemmighet på scenen, men det ville uansett vært flertall for EU-samarbeidet.

Klimaavtalen er ønsket

Klimaavtalens framtid har vært på høring sammen med spørsmålet om Norges nye klimamål for 2035. Den store tyngden av aktører som har svart på høringen, var utålmodige etter å få forlenget avtalen. Blant disse var LO, NHO, Cicero, SSB, Fornybar Norge, Zero, WWF og Norsk klimastiftelse.

Da Hordaland Aps stortingskandidat Rune Bakervik deltok på Norsk klimastiftelses klimafrokost på onsdag, kunne han ikke gi noe tydelig ja til at klimaavtalen skulle videreføres:

– EU er – og skal fortsatt være – vår viktigste samarbeidspartner på klima. Men det er lurt å se på hvordan klimaavtalen utover 2030 blir, før vi tar endelig stilling til den.

Bakervik forholdt seg nok til regjeringens gamle snakkepunkter om temaet, mens statsråd Bjelland Eriksen vet hva som kommer i klimameldingen som ventes nå rett før påske.

Må innfri klimamål i fellesskap

Klimaavtalen med EU var et grep fra Solberg-regjeringen og EU-minister Vidar Helgesen i 2015, og ble vedtatt innført i EØS-avtalen i 2019. Med klimaavtalen bandt Norge seg til EUs klimapolitikk, og våre klimamål innfris nå i fellesskap. Både i kvotepliktig sektor, der vi har petroleum og industri, og i ikke-kvotepliktig sektor, der vi har landbruk, bygg, transport og avfall.

Gjennom forhandlinger med EU har Norge fått et eget mål for hvor mye vi skal kutte i ikke-kvotepliktig sektor, og det vil i all hovedsak måtte skje innenfor Norges grenser. Det finnes små og usikre muligheter til å innfri forpliktelsene ved å betale andre land.

Vanskeligere å «kjøpe seg fri»

Å sørge for en viss fleksibilitet for Norge var antakelig noe av bakgrunnen for at klimaavtalen med EU i sin tid ble til, men denne fleksibiliteten vil bli stadig mindre. Særlig fordi en forutsetning er at noen land overoppfyller sine forpliktelser, for at det skal være noe fleksibilitet å få kjøpt.

Etter hvert som klimapolitikken strammes til, blir det stadig mindre sannsynlig at noen har noe å selge.

Frps Terje Halleland svarte ja på spørsmålet om EU-avtale til 2040, men det kan hende at partiet tror at mulighetene til fleksibilitet vil være større enn det som er sannsynlig.

Blant en rekke politikere ser det for øvrig ut til å være liten forståelse for at EUs plan for kvotemarkedet ETS faktisk er at det skal tømmes for kvoter innen 2040. Da er det ikke lenger mulig å kompensere med kvoter hvis du fortsatt forurenser.

Det kan kanskje komme noen (små og dyre) muligheter til å kompensere for utslipp, for eksempel ved å fjerne eksisterende utslipp fra atmosfæren. Det kan man blant annet gjøre ved bruk av «CO₂-støvsugere» (DAC) eller fangst og lagring av utslipp fra biogent materiale (bio-CCS). Men alternativet er i utgangspunktet at du vil måtte skru av utslippskildene senest i 2040, enten det er en oljeplattform eller en fabrikk.

Kutte hjemme og ute

Sammen med Senterpartiet har Frp trappet opp sitt snakk om kvotekjøp de siste ukene, og begge partier har brukt den gamle retorikken om at det er bedre å kjøpe klimakvoter enn at vi skal måtte ta dyre og vanskelige klimakutt her hjemme i Norge. De som snakker aller ivrigst om kvoter, ønsker gjerne minst mulig klimatiltak.

Partiet som ønsker minst mulig kvotekjøp og andre fleksible mekanismer, er MDG. I partidebatten i Bergen sa partileder Arild Hermstad at MDG mener at Norges nye klimamål for 2035 bør være på 80 prosent, og at hele klimamålet bør innfris innenfor Norges grenser. Eventuelle kvotekjøp, og da gjerne FN-kvoter, kan ifølge Hermstad riktignok komme som et frivillig tillegg på topp.

Ja takk, begge deler

Debatten om hvorvidt det er best å betale for klimakutt i utlandet eller betale for omstilling hjemme, har vært den største og viktigste skillelinjen i norsk klimapolitikk siden 1990-tallet.

Det burde være åpenbart at vi må gjøre begge deler.

Som en fornuftig, men midlertidig løsning, må bedriftene i kvotepliktig sektor kjøpe kvoter fram til de klarer å fjerne utslippene sine. Utslippene må til slutt kuttes uansett, så det er bare en betaling for en utsettelse.

Norge kan også få til store klimakutt globalt ved å bruke vår finansielle styrke, for eksempel gjennom å satse enda mer på fornybar-investeringer i utviklingsland gjennom Norfund og klimainvesteringsfondet.

Samtidig må vi sørge for at klimagassutslippene nærmer seg null i vårt eget samfunn. Vi har forpliktelser i Parisavtalen vi skal innfri, og vi er med på en dugnad for dagens og kommende generasjoner som vi må ta på alvor.

Grønt skifte gir større sikkerhet

En viktig grunn til å kutte utslipp raskt på hjemmebane handler også om at omstilling gjør næringslivet mer konkurransedyktig i framtida. Gamle og fossile løsninger vil falle fra.

Som Venstre-leder Guri Melby pekte på, er sikkerhetspolitikk, konkurransekraft og grønn omstilling koblet tett sammen i EU.

Med unntak av Frp svarte da også alle i panelet ja til følgende spørsmål fra Energi og Klimas Anders Bjartnes: «Vil et raskere grønt skifte styrke Europas sikkerhet?».

Europas avhengighet fra fossil energi fra andre land, enten det er rørgass fra Russland eller LNG fra USA, skal reduseres kraftig, og sol, vind og batterier skal gi økt energisikkerhet. Samtidig leder EU an i arbeidet med en smartere ressursbruk: fra bruk og kast til en sirkulær økonomi.

Europa er Norges desidert viktigste marked, så dette grønne arbeidet må vi forholde oss aktivt til, og vi må være en del av det. Derfor var det en veldig positiv nyhet at så mange av partiene stiller seg bak at Norge ønsker å forlenge klimaavtalen med EU.