Strømprisene og energikrisen kommer med god grunn til å være en svært viktig sak i norsk politikk langt inn i det nye året. Regningene blir svært mye høyere enn noen har ventet. Folk opplever tap av kontroll. Det gir uro og sinne, som retter seg mot politikere, myndigheter – og mot energibransjen.

Og det er ikke så lett for noen å skjønne hva som skjer i markedene. Som en mann skrev på twitter: «Det er litt som at noen skal forklare meg at poteter blir dyre i Norge, fordi prisen på appelsiner øker i Tyskland».

Det er verdt å understreke at ingen har spådd eller forventet priser på det nivået vi nå ser. Likevel er tilliten til energipolitikken i Norge nå trolig på et lavmål. Det er ikke så rart når strømprisene går til høyder som er langt bortenfor det noen har forestilt seg. Det kan godt tenkes Stortinget på nyåret må gi ytterligere støtte til forbrukerne og til deler av næringslivet. Hvis strømprisene legger seg på tre-fire kroner per kWh, så hjelper ikke de vedtatte ordningene så mye.

Norge blir naturligvis påvirket av hva som skjer i nabolandene våre. Men hvor mye og hvordan vi påvirkes, bør vi få vite mer om. Mer transparens om pengestrømmene i energimarkedene vil kunne bygge tillit energi- og klimapolitikken er avhengig av.

For eksempel: Det er uten tvil slik at de nye kablene til Tyskland og Storbritannia denne høsten har bidratt til at strømprisene i Norge er høyere enn de ellers ville vært. Statnett og NVE lager ved jevne mellomrom kraftmarkedsanalyser. Disse modellene kan vise hva kraftprisene ville vært uten de nye kablene.

Tilsvarende kunne Statnett og NVE vist hva kraftprisene ville vært uten bidragene fra vindkraften og den nye vannkraften som har medført økt tilbud av strøm de siste årene, altså den nye energiproduksjonen som har kommet til på grunn av de grønne sertifikatene.

Det samme gjelder for CO₂-prisens virkning. Høy CO₂-pris betyr at vi betaler mer for strømmen enn vi ellers ville gjort. Hvor mye dyrere den blir, kan analyser synliggjøre.

Også kull- og gassprisens betydning kunne vises på denne måten.

Konsulentselskapet Thema har laget slike analyser, men det de har offentliggjort, er ganske grovmasket. Mer detaljerte beregninger bør utføres av myndighetsorganer og oppdateres løpende. Da kan man lettere se, og få hjelp til å forstå, hva som skjer.

Samtidig bør pengestrømmene vises. Hvor blir det av pengene når folk betaler svært mye høyere beløp enn vanlig? Hvor mye havner hos kraftprodusentene og deres eiere, hvor mye havner hos staten, hvor mye havner hos mellomledd? Også slik informasjon bør løpende gjøres tilgjengelig. Transparens gir tillit, og også et bedre grunnlag for en samfunnsdebatt som fort kan gå av hengslene.

Situasjonen i energimarkedene er krevende nå. Det kan bli mye verre, særlig hvis Putin faktisk går til krig mot Ukraina.

Denne vinterens energikrise kommer til å få langsiktige effekter for klima- og energipolitikken både i Norge og ellers i Europa. Vi skal alle gjennom en stor og radikal omlegging av energisystemet for å kutte klimagassutslippene til netto null. Dette er svært krevende – og det blir uten tvil enda vanskeligere hvis naboland ikke samarbeider om å få det til. Samarbeid betyr at de samlede ressursene utnyttes mye bedre, og handelen skaper store verdier.

For Norge er det et blindspor å bryte med Europa – og Acer-tilknytningen har ingen betydning for strømprisene, slik for eksempel Faktisk.no har vist. Men fordelingen av kostnader og inntekter knyttet til krafthandelen må på bordet.

Strømprisene kommer til å svinge mer fremover enn vi har vært vant til. Radikal omlegging av energisystemet vekk fra fossil energi er det eneste som på sikt hjelper mot prissjokk på råvarer, slik vi nå ser. Jeg skrev forrige uke om gassprisen som den store x-faktoren i strømprisene, og at det trengs ordninger som beskytter forbrukerne mot ekstreme svingninger i prisene.

Den rødgrønne regjeringen har sagt at den på nyåret skal sette ned en energikommisjon som skal evaluere både høstens hendelser og se fremover. Dette blir et ytterst viktig arbeid, selv om man vet mye om hva som må gjøres. Det er behov for store mengder ny fornybar energi i Norge uansett hvordan man snur og vender på det.

Men hva som skjer på etterspørselssiden har selvsagt også stor betydning. Det er all grunn til å tro at spørsmålet om omfattende elektrifisering av oljesektoren vil komme opp med ny tyngde.