Uten egentlig å komme opp med forslag til alternativ politikk, gir Ola Borten Moe og Sylvi Listhaug klimapolitikken ansvaret for at Europa og Norge svekker sin konkurransekraft mot USA og Kina. I et leserinnlegg på NRK Ytring plasserer de seg slik i samme leir som andre nasjonalkonservative og høyrepopulister i Europa. De svartmaler gjerne med bred pensel, men har mindre å by på når det gjelder praktiske politiske løsninger.

• Zeros Stig Schjølset viser i dette svaret til Listhaug og Borten Moe på NRK Ytring hvordan både Kina og USA bruker store ressurser på ulike klimapolitiske tiltak.

Når Kina nå er dominerende innen nær sagt alle slags grønne teknologier, vil det være galimatias av Europa å dempe innsatsen for klimakutt og innfasing av for eksempel elbiler. Det vil virke mot sin hensikt, hvis målet er å demme opp for Kinas styrke.

Motstand mot klimapolitikk i USA

At USA i 30 år har ført en notorisk ustabil klimapolitikk, er synd. Den amerikanske høyresidens motstand mot effektiv klimapolitikk, både globalt og på hjemmebane, har ført til at vi ligger mye dårligere an i kampen mot klimaendringene enn vi kunne gjort.

EU har gjennom mange tiår ført en strammere klimapolitikk enn både USA og Kina. Det har Listhaug og Borten Moe rett i. EU har mer ambisiøse mål enn USA. De politiske lederne i vår verdensdel har vist større ansvar, og latt vitenskapens råd spille en langt større rolle i politikkutviklingen. Dette gjelder i høy grad også i Storbritannia.

Det har uten tvil gjort stor skade på det globale klimastrevet at USA har hoppet ut og inn av internasjonale avtaler slik George W. Bush gjorde da USA gikk ut av Kyoto-avtalen i 2001, og da Donald Trump forlot Parisavtalen i 2016. En ny Trump-seier kan bety ytterligere alenegang fra amerikansk side, og er i realiteten en trussel mot alt multilateralt samarbeid på klimafeltet.

På grunn av høyresidens motstand mot det mest fornuftige og effektive grepet i klimapolitikken, nemlig CO₂-prising, har USA under Joe Biden valgt subsidier og skattelettelser som virkemiddel. EU holder heldigvis fast ved CO₂-prising og kvotehandel. Det ville vært mye bedre om USA hadde fulgt EU og satt en kostnad på utslipp, men det har det altså vært politisk umulig å få til på grunn av motstand fra republikanerne og fossilindustrien i USA.

Kinas gjør fortsatt for lite

Kina har gjennom de siste 20-25 årene bygd opp en voldsom industriell kapasitet og stått for en svært stor del av økningen i globale CO₂-utslipp. Landet har brukt sin forgangne status som utviklingsland til å legitimere økte utslipp.

I den samme perioden har Kina skaffet seg dominans innen teknologier som er avgjørende for å få utslippene ned. Kina investerer stort i strategisk viktige industrier som solkraft, vindkraft, elbiler og batterier. Dette er en svært viktig driver for økonomisk vekst i landet.

Svaret på at USA og Kina fortsatt gjør for lite for å kutte utslipp, bør fra EU og Norges side være forsterket krav om et strammere globalt klimaregime. Det er den eneste rasjonelle veien – gitt trusselen vi står overfor og som vi stadig blir påminnet om.

Draghi vil ha mer samarbeid

Borten Moe og Listhaug viser til rapporten fra Mario Draghi, som inneholder en rekke forslag for å styrke EUs konkurransekraft. Et gjennomgående trekk ved denne rapporten er at det foreskrives mer samarbeid og løsninger som styrker EU som fellesskap. For eksempel vil et bedre kraftnett med mer flyt over landegrensene redusere strømprisene. Men for å få til dette, må nasjonale interesser i noen grad vike for fellesskapets beste. Da kan to pluss to bli mer enn fire.

At høye energipriser i etterkant av Russlands invasjon av Ukraina har svekket EUs konkurransekraft, er uten tvil riktig. Hvor mye ekstra EU-landene har betalt for gassen de siste årene, kan avleses gjennom Oljefondets ekstra inntjening.

Draghi ønsker gass fra Norge – men han vil ha den billig.

Det er i EU-landenes interesse å produsere mer fornybar energi på eget territorium. Slik kan man unngå at milliarder av euro sendes ut av Europa. Avkarbonisering anvises altså som en vei til både lavere energipriser og større energisikkerhet.

At reguleringsiveren i EU er i overkant stor, er utvilsomt riktig. Intensjonene er gode, men summen blir til en byrde, ikke minst for små og mellomstore bedrifter.

Det står likevel ikke så dårlig til med Europa som Borten Moe og Listhaug vil ha det til. Men det er ingen tvil om at utfordringene er store. Det er svært urovekkende trekk, særlig i Tyskland.

Det som imidlertid er helt sikkert, er at USA har en elendig karbonproduktivitet. Utslippene per innbygger er omkring dobbelt så høye som snittet i EU. Også Kina har i ti års tid hatt høyere utslipp per innbygger enn EU.

Kontraproduktivt å angripe klimapolitikken

Hvis man som Borten Moe og Listhaug er bekymret for Europas konkurransekraft overfor Kina, vil det være ytterst kontraproduktivt å dempe de klimapolitiske virkemidlene. Ta bilindustrien som eksempel.

Det er ikke enkelt, men EU må få til en politikk som både støtter industrien og får forbrukerne til å velge elbiler «Made in EU». Klarer man ikke dette, vil vi snart kjøre kinabiler alle sammen.

De store europeiske bilprodusentene har sovet for lenge, og for eksempel ikke klart å produsere rimelige elektriske småbiler for massemarkedet. Interessant nok er det tap av markedsandeler i Kina som gjør at VW, BMW og Mercedes nå melder om svak inntjening.

Å tro at diesel og bensin vil overleve særlig lenge i personbilmarkedet er som å tro på telefax og svart-hvitt tv. Elbilen er teknologisk overlegen fossilbilen, både i produksjon og drift.

Dette har kineserne skjønt for lengst. Det er i de grønne løsningene det ligger vekstmuligheter, ikke i gamle og ineffektive teknologier.

Det er bare å sjekke siste IEA-rapport, som kom denne uken. Frem til 2035 vil markedet for grønne teknologier øke tregangeren, ifølge IEA.

Dette har også EU skjønt. EUs grønne giv er ikke bare en plan for klimakutt, men også for grønn omstilling – bredt i samfunnet. Dette er den eneste ansvarlige veien å gå – også for oss i Norge. Denne tilnærmingen er for øvrig gjennomgripende i Hurdalsplattformen. Som kjent ligger den til grunn for Ap/Sp-regjeringens arbeid.  

PS! Det blir interessant å se hvordan parløpet fra Ola Borten Moe og Sylvi Listhaug møtes fra andre i Senterpartiet og fra regjeringspartnerne i Arbeiderpartiet. At Listhaug ser seg tjent med en posisjon som klimapolitikkens kritiker, er lett å forstå. Det er vanskeligere å gripe hva slags politisk gevinst Ola Borten Moe ønsker å oppnå på vegne av partiet sitt.