At Donald Trump går i kompaniskap med russerne og setter strek over et 80 år langt verdifellesskap med Europa, er så dramatisk at det egentlig ikke er til å tro.

• Les FTs Martin Wolf: «The US is now the enemy of the west.»

Maga-gjengen tror ikke på fakta og vitenskap. Amerikanerne gir også Kina en lett seier i kampen om hvem som skal dominere de viktigste teknologiene i vårt århundre.

For Europa er forsert grønn omstilling – sammen med kraftig militær opprustning – veien både til sikkerhet og selvstendighet. Å være avhengig av energileveranser fra Russland viste seg å være farlig. Nå er USA en nesten like skummel motpart. Europa kan ikke lenger stole på USAs sikkerhetsgarantier i Nato, og heller ikke stole på at amerikanerne er en pålitelig partner i andre sammenhenger.

Dette er den brutale realiteten, bare noen uker inn i Donald Trumps andre presidentperiode. Så hvordan påvirker dette Europas klimaarbeid i årene fremover?

Nettopp kombinasjonen av satsing på forsvar og forsterket grønn omstilling er kjernen i politikken EU nå fremmer. Målet om 90 prosent kutt i utslippene i 2040 står fast, mens en del tyngende reguleringer lempes på. Samtidig presenterer nå EU-kommisjonen nye forslag som skal gi billigere energi og styrke industrien i omstillingen.

• I denne ferske Energi og Klima-podkasten snakker Alf Ole Ask og Kirsten Øystese om EUs nye grep for billigere energi, sterkere grønn industri og mindre byråkrati.
• Foretrekker du tekst-versjonen, går Alf Ole Ask her igjennom de mange nye EU-forslagene. EU-kommisjonen mener unionen gjennom et grønnere, smartere og mer fleksibelt energisystem kan spare 45 milliarder euro allerede i år, økende til 260 milliarder årlig fra 2040.

USAs kaos gir EU muligheter

Mens USA under Donald Trumps vanstyre seiler mot kaos, har faktisk Europa nå nye muligheter. Det fordrer stødig lederskap og store evner til samarbeid, men det er ikke første gangen EU håndterer kriser.

Hovedpoenget er følgende: Et velstyrt Europa kan være mye mer attraktivt for investeringer enn et vanstyrt Amerika.

Å få ned energikostnadene for folk flest er et viktig mål, samtidig som industriens grønne omstilling skal styrkes.

Enda mer fart i sakene kan det bli om det gjennomføres reformer som gir EU adgang til felles låneopptak og at Tyskland avvikler sin «Schuldenbremse». Tyskerne må kort og godt bruke mer penger på investeringer innenlands. Det er nødvendig for å kunne ruste opp forsvaret, men også for å gjenreise tilliten blant velgere som nå har gått til ytre høyre.

Nettopp reformer av EUs adgang til felles låneopptak vil være en viktig sak når Danmark og Mette Frederiksen overtar EU-formannskapet til sommeren.

Europa kan produsere mye mer «hjemmelagd» fornybar energi enn tilfellet er i dag, mens den fossile er importert. Det vil ikke være gjort i en håndvending å frigjøre seg fra hverken russisk eller amerikansk LNG, men reduksjon gir lavere regninger og mindre avhengighet. Norges rolle som EUs foretrukne gassleverandør blir selvsagt enda viktigere i det korte og mellomlange bildet.

En bred omstilling forutsetter at alle slags ressurser blir brukt mye mer effektivt. For eksempel vil storstilte satsinger på å renovere sliten boligmasse både gi arbeidsplasser og bedre levestandard, samtidig som energiforbruket går ned.

For Europa er det naturligvis risiko knyttet til kinesisk dominans. Teknologien som kan bidra til å få fart på omstillingen, er i stor grad kinesisk, men det må finnes veier som gjør at EU kan handle og samarbeide ryddig med kineserne.

Tettest mulig kobling

For Norge gjelder det nå å være tettest mulig koblet til våre venner og allierte i Europa.

Så lenge det ikke er flertall i folket for EU-medlemskap, er EØS-avtalen alternativet. Det er lett å forstå at Jonas Gahr Støre og Erna Solberg ønsker å holde spørsmålet om EU-medlemskap unna dagsordenen, men opinionen kan snu hvis Iver B. Neumanns resonnementer slår rot: Nato er historie. USA er ikke til å stole på og Russland en stor trussel. Velger vi allianse med naboer og venner, eller velger vi alenegang og nøytralitet?

Energisamarbeidet er en del av EØS, og Norge kan ikke varig ha andre regler enn våre naboland om markedet skal fungere godt. Ikke minst når sikkerhetspolitiske argumenter taler for et tettere samarbeid i Norden og Nord-Europa, er samarbeid om kraftmarkedet og strømforsyningen en helt naturlig del. At Støre under regjeringskrisen utsatte de vanskelige delene av EUs rene energipakke nærmest på ubestemt tid, er et standpunkt som kanskje var nødvendig for å holde freden internt i Ap. Men at det er i norsk interesse å ta mest mulig del i EUs klima- og energipolitiske samarbeid, kan det ikke være tvil om. Markedet for norsk eksport er i Europa og det er EUs satsinger på grønn industri og ulike klimapolitiske tiltak som legger rammene også for Norge.

EØS-partiene – Ap, Høyre, Venstre og MDG – kan finne sammen også om den langsiktige klimapolitikken når Norges klimamål for 2035 skal behandles senere i vår. Synet på EU-samarbeidet er en annen konfliktlinje enn den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Når Europa nå må sikre sin selvstendighet i forhold til både Russland og USA, blir forsterket samarbeid om energiforsyningen enda viktigere enn før. Vi må kort og godt hjelpe hverandre – fordi vi har felles sikkerhetsinteresser. Mindre konfliktspørsmål er underordnet, men må finne sin løsning. Her er Norge tjent med å være mest mulig på innsiden, for kunne påvirke felles beslutninger på EU-nivå og ha best mulig relasjon til store naboland som Tyskland.

Fra folk som Sps Ola Borten Moe og Frps Ketil Solvik Olsen har det vært forsøkt bygd et narrativ om at EU er et «aldrende konkursbo». De har fablet om at Norge heller burde nærme seg USA, for å velge «vinnerlaget». De siste ukenes hendelser burde vaksinere mot slikt. Det er i Europa vi i Norge har våre venner og likesinnede.

Det motsatte av «stabile og forutsigbare rammebetingelser»

Mens Joe Biden forsøkte å gjøre USA til et attraktivt land for investeringer i fornybar energi og grønne teknologier gjennom Inflation Reduction Act, bygger Trump dette ned.

Hvor mye av IRA-initiativene som forsvinner, er fortsatt uklart, men alt kaoset som nå fremtrer i USA, kan neppe gi et veldig investeringsvennlig klima.

Det er helt sikkert slik at Donald Trump, JD Vance og Elon Musk vil gi tech-oligarkene bedre armslag, men for det brede næringslivet tilbyr Trump-regimet det motsatte av «stabile og forutsigbare rammebetingelser».

Hvor raskt kaoset slår ut gjennom skrinlegging av investeringer og finansiell uro vet vi ikke, men virkningene ser allerede ut til å kunne merkes gjennom lavere forventninger til vekst i amerikansk økonomi. Spekulasjoner om noe så spinnvilt som at USA ikke vil betale sin utenlandsgjeld, viser hvor sprøtt hele dette Maga-prosjektet er.

Med den voldsomme verdiøkningen på tech-aksjer de siste årene kan nedturen bli tilsvarende brutal.

Den amerikanske høyresiden har i flere tiår avvist klimavitenskapen. Trump og hans folk ser ikke forskjell på sannhet og løgn. Kunnskapsforakt er et viktig kjennetegn ved sammenbruddet vi nå er vitne til.

Trump-regimet nekter nå amerikanske forskere å jobbe med FNs klimapanel. USA er, med sine universiteter og viktige kunnskapsmiljøer, uhyre viktig i den internasjonale klimaforskningen. Det er derfor svært alvorlig at USA stopper finansiering og trekker seg ut.

Men fysiske realiteter forsvinner ikke selv om Maga-Amerika roper at jorda er flat. Vi vet at klimaendringene skjer. Vi vet at det vil ha store og kanskje uoverskuelige konsekvenser. Og vi vet at det eneste som kan stoppe oppvarmingen, er at utslippene av klimagasser reduseres til null.

Dette står fast, også i en tid med geopolitisk stormvær.

Dørene åpnes for Kina

En annen ting som står fast, er at energiomstillingen vekk fra fossile brensler er i gang i hele verden. Utviklingen ledes av Kina. Landets teknologidominans og voldsomme industrielle styrke er på den ene siden en stor fordel, på den andre siden en trussel. Kina sørger for at omstillingen går fortere, men kineserne kan også få ubehagelig stor makt.

For klimakampen ville en regelstyrt verden vært en veldig stor fordel: Internasjonale avtaler som holdes og videreutvikles, samarbeid som bygges gjennom gjensidig tillit, handel som fremmer rettferdig konkurranse.

Her er vi definitivt ikke nå.

USA har forlatt det som i utenrikspolitikken kalles «soft power» – samarbeid, handel, investeringer og bistand. Denne linjen har gjennom tiår gitt USA stor innflytelse og mange venner verden over.

Når amerikanerne nå trekker seg unna, står kineserne klare til å rykke inn. Kinas eksporterer stadig mer grønne teknologier til det globale sør. Mange rom åpnes når USA ikke lenger er en troverdig partner og alliert. At Kina er et diktatur, og har helt andre holdninger til menneskerettigheter og demokrati enn oss i Vesten, stopper ikke handel og samarbeid med land i det globale sør – eller med Europa.

At Kina gjennom flere tiår nå har hatt som politikk å vinne en lederrolle i kampen om å dominere det 21. århundres viktigste teknologier, har vært synlig for alle som vil se. Det rasjonelle svaret fra USA ville vært å by Kina på konkurranse, men i stedet satser Donald Trump på det Jarand Rystad i denne Energi og Klima-podkasten kaller «energi-nostalgi».

Maga-regimet tror de kan sørge for at USA dominerer verden gjennom fossil energi.

Dette er i virkeligheten å skyte seg selv i foten. USA risikerer, på samme måte som Russland, å bli en tapernasjon i det grønne skiftet. Det hjelper ikke om Donald Trump skråler «Drill baby, drill» når solceller og batterier etter hvert gjør den fossile energien overflødig – fordi den fornybare er billigere, bedre og mer effektiv.