Tiltakene som følger av Ukraina-krigen tjener klima i det lengre løp
Raskere overgang til fornybar energi blir helt sikkert en av Ukraina-krigens effekter. Mer vekt på matsikkerhet fremmer overgangen til et mer klimariktig matsystem. Som respons på krigen bør vi også spare energi – for eksempel ved å si at 90 km/t på motorveiene er nok.
Utbyggingen av fornybar energi i Europa vil gå fortere som følge av Russlands angrep på Ukraina. Dette bildet er fra et Equinor-prosjekt i Skottland. (Foto: Jan Arne Vold / Equinor / NTB)
Dette er 6. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
NORGE I OMSTILLING
Statsminister Jonas Gahr Støre bør følge opp IEAs råd om kutt i oljeforbruket. Det bør også norske næringslivsledere gjøre.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.
Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.
Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.
Ukraina-krigen er bakteppet når Det internasjonale energibyrået (IEA) har sendt ut råd til medlemslandene om å kutte oljeforbruket gjennom det som på klimaspråket gjerne kalles «behavioural change», altså atferdsendring. For oss som er oppe i årene, går tankene naturlig til syttitallets oljekrise.
Det er ingen tvil om at lederskapet den gangen – symbolsk kanskje sterkest uttrykt med kong Olavs trikketur til Holmenkollen – var med på å skaffe folkelig aksept for tiltak som sparte olje.
Et forslag fra IEA som Støre-regjeringen bør gripe med begge hender, er å redusere fartsgrensene. Å redusere den til maks 90 km/t på motorveiene velter verken Putin eller Saudi-Arabia, men det er et signal om at vi nå skal være litt mer nøysomme og tenke på hvordan energien brukes. Også elbiler sparer energi om de skrur ned hastigheten til 90 km/t, og noen få minutter ekstra kjøretid tåler vi alle.
Samtidig bør det være slutt på planlegging og bygging av motorveier med mer enn 90 km/t som hastighet. Det sparer både areal, natur, penger og klimagassutslipp. Det burde egentlig være veldig enkelt for regjeringen å ta en slik beslutning. De vil ha støtte av en allianse bestående av Bondelaget, NAF og Naturvernforbundet.
En slik beslutning vil være en svært viktig atferdsendring fra norske myndigheter – med store virkninger på lengre sikt.
For næringslivet vil høye diesel- og bensinpriser ha den umiddelbare effekten at transport blir dyrere. Det er etter mitt syn positivt, men det ville vært mye bedre om det var avgifter og ikke kostbare råvarepriser som drev prisene opp. Årsaken er at høye råvarepriser innebærer en massiv overføring til petroleumsprodusentene, mens avgifter og CO₂-prising gir staten inntekter som kan brukes til gode formål.
Det vil være et feilgrep om regjeringen og Stortinget skrur ned drivstoffavgiftene i Norge. Det er mye mer fornuftig å gi lettelser som samtidig fremmer omstillingen vekk fra fossilenergi.
For næringslivet vil høye drivstoffpriser – uansett årsaken – gi en stimulans til å transportere smartere og mindre – og til å forsere skiftet til elektrisitet fra bensin og diesel.
Ansvarlige ledere bør derfor nå sette i gang kampanjer for å bruke mindre diesel – både for å spare penger, og for å yte et lite bidrag i den demokratiske verdens kamp mot diktaturet i Kreml.
Atferdsendringer handler også om å tåle litt høyere temperaturer i kontorer og på andre arbeidsplasser på sommerstid, og litt lavere innetemperaturer om vinteren. Ingen skal fryse ved tastaturene, men det er ikke noe overgrep om vi justerer termostaten noe.
- I en helt annen del av klima- og energifeltet er det et sterkt signal om lederskap at Oslo kommune nå tar ansvar for å gjennomføre karbonfangstprosjektet på Klemetsrud. Det er modig av Oslos byrådsleder Raymond Johansen å stille seg i spissen for et industriprosjekt i milliardklassen. Risikoen er selvsagt at dette blir dyrere og vanskeligere enn planlagt, og at Oslos skattebetalere får en ekstraregning. Men det er riktig å gjøre det, likevel.
- Det er også spennende at Hitec Vision nå melder seg på som en pengesterk aktør i det norske energilandskapet. Både samarbeidet med Trønder Energi og Hafslund bærer bud om at Hitec Vision har til hensikt å ta en betydelig rolle i utviklingen av den norske energisektoren. Et stort offentlig eierskap er en fordel, men det trengs også privat kapital i betydelig omfang når store investeringer skal realiseres.
EUROPAS GRØNNE GIV
Russlands krig mot Ukraina betyr at Europas grønne skifte kommer til å gå vesentlig fortere.
Når Ukraina-krigen nå går inn i sin femte uke, kan det avleses stadig tydeligere politiske virkninger. En effekt som nå synes helt sikker, er at EUs omstilling vekk fra fossil energi kommer til å gå raskere enn man hittil har kunnet forvente.
Koblingen mellom klimapolitiske mål og energisikkerhet trekker – heldigvis – i samme retning. Derfor er også landene som tradisjonelt har vært skeptiske til en skjerpet klimapolitikk, som Polen, Ungarn og Tsjekkia, nå med på lasset.
Flere land har varslet at de forsterker mål om å bygge ut fornybar energi og andre tiltak som hjelper. For eksempel har Nederland doblet målene om utbygging av havvind i 2030. Nederlenderne vil ha 21 GW i operasjon ved utgangen av tiåret. Til sammenlikning er Norges planer i sørlige Nordsjø 1,5 GW.
På kort sikt vil man helt sikkert se et oppsving i bruken av kull i kraftverk i mange europeiske land. Det er likevel ikke den lange trenden, og derfor kanskje ikke så mye å henge seg opp i.
Men de neste vintrene kan bli veldig tøffe og det finnes ingen kvikk-fiks på noe som helst. Det kommer til å bli dyrt og vanskelig å sikre nok energi i Europa når russisk gass tas ut av likningen.
EU-kommisjonen foreslår grep som kan bidra, som å styrke lagringen av gass og mulige tiltak for felles innkjøp. Men det er ingen tiltak som kommer uten bismak.
- Få med dere denne saken fra Energi og Klimas Alf Ole Ask – EU vil senke prisen på strøm og gass – men vet ikke hvordan man skal få det til.
- Les også om konklusjonene fra EU-toppmøtet, der EU-toppene ble enige om å være uenige om hvordan de høye energiprisene skal tuktes.
Mye av energidebatten handler om strømforsyningen. For klimagassutslippene og avhengigheten av russisk gass er oppvarming og industri vel så viktig. Hvis EU-landene klarer å forsere utfasingen av gass som kilde til oppvarming og overgang til bruk av elektrisitet i industrien, så er mye gjort. Å elektrifisere mest mulig er avkarboniseringens ABC.
Varmepumper istedenfor gass til oppvarming er et svært effektivt tiltak. Men som Politico skriver er det mange hindringer i veien; en ting er vanens makt, en annen er barrierer i realøkonomien. I Tyskland er det mangel på montører som kan få skrudd opp varmepumpene. Samtidig er det fortsatt slik at gass – av gammel vane – velges som varmekilde, også i mange nybygg.
Vi vet ennå ikke hvordan krigen og sanksjonene vil påvirke viktige råvarer til fornybarindustrien, utover at «alt» blir dyrere.
Mens sol- og vindkraft lenge falt i pris måned for måned, har bildet siden 2020 vært annerledes. Økte stålpriser er for eksempel med på å øke kostnadene ved bygging av vindkraft.
- Les Olav Anders Øvrebø om risikoen for kostnadsinflasjon innen fornybar energi.
Hvor fort skiftet går vil avhenge av evnen til å rulle ut teknologi og løsninger som faktisk bidrar til å ta ned gassbehovet og dermed utslippene. Kvalifisert arbeidskraft og tilstrekkelige leveranser av apparater og teknologi er avgjørende. Vi har sett i vinter hvordan bilindustrien har strevd med leveranser av databrikker. Krigen vil gjøre at politikk trumfer marked i den forstand at det vil være budsjettmidler til rådighet, men det hjelper ikke hvis tilgangen på råvarer eller arbeidskraft uteblir.
Men at EUs grønne giv får mer fart på grunn av Ukraina-krigen er det ingen tvil om.
DET GLOBALE BILDET
Allerede i fjor høst slo Yaras Svein Tore Holsether alarm. Verden kan gå mot en matvarekrise. Bildet nå er mye verre. Putins krig mot Ukraina kan gi sult og nød i mange deler av verden – og dyrere mat for oss alle.
Det ville være feil å si at matsikkerhet har stått høyt på den politiske dagsordenen i Norge. Landbruksorganisasjonene har mast om sviktende selvforsyningsgrad, men argumentet har vært lett å avfeie som nok et krav om høyere tollsatser og mer støtte.
Men nå står altså verden i en situasjon som kan bli dramatisk.
Bildet var – som Holsether pekte på – svært alvorlig også før Putin angrep Ukraina. Det var stramme markeder og høye gjødselpriser. Høye gjødselpriser betyr at bønder over hele verden gjødsler mindre enn normalt, noe som igjen leder til svakere avlinger ved neste innhøsting.
Kombinert med klimarelatert avlingssvikt – for eksempel i Kina – var prisene på vei opp.
Noen husker kanskje også formaningene sjefen i Verdens matvareprogram David Beasley kom med da han var i Oslo og mottok Nobelprisen, sammen med den russiske redaktøren Dmitrij Muratov.
Klimaendringer svekker over tid evnen til å produsere tilstrekkelige mengder mat.
Så kommer altså krigen. Både Russland og Ukraina er store eksportører av korn. At det skal bli sådd og høstet i nærheten av normale volumer i Ukraina denne sesongen er det dessverre ingen grunn til å tro.
Det er verdt å merke seg at Irland har innført særlige støtteordninger for kornproduksjon – wartime tillage – for å dempe avhengigheten av import. Sist irene hadde et slikt regime var under andre verdenskrig.
- EU vil ta i bruk betydelige arealer som nå er brakklagt for å møte en mulig krise, skriver Alf Ole Ask fra Brussel.
- Les også denne ukens #fempåfredag, der spørsmål om matsikkerhet er toppsaken.
Den langsiktige omleggingen av matsystemene i lys av klimaendringene forutsetter at mer av maten produseres nærmere forbrukeren og at lokale forutsetninger blir tatt mer hensyn til. I Norge betyr det matkorn og hvete der det er mulig. Det betyr bygg og potet der det er for kaldt og skrint til at hveten trives, og det betyr gras og drøvtyggere der kornet ikke modnes. Det betyr nok også at vi må betale noe mer for maten, men vi må bruke arealene vi har til rådighet. Noe annet vil være ansvarsløst.
Vi hverken kan eller bør slutte å handle med matvarer og råvarer, men en større andel av maten må produseres lokalt, basert på lokale ressurser. Dette gjelder ikke minst i deler av verden som er svært avhengige av kornimport, som Nord-Afrika og Midtøsten.
Mindre konsum av kjøtt vil redusere trykket på det globale matsystemet. Et mer vegetabilsk kosthold er mindre arealkrevende. Svin og kylling er i realiteten foredlet korn, og i store deler av verden er produksjon av storfekjøtt også avhengig av korn og kraftfôr.
Hva betyr dette for Norge? Vi kan jo kjøpe oss ut? Jo, det kan vi sikkert. Men det ansvarlige svaret nå er at vi selv må ta større ansvar for egen matforsyning og tenke nøye igjennom hvordan vårt konsum av matvarer er med på å øke – eller dempe – presset på utsatte globale verdikjeder.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.