FNs generalsekretær Antonio Guterres brukte mandag store ord da han beskrev Ukraina-krigens effekter for tilgangen på mat, verden over. Det er som vanlig de fattigste som rammes hardest. Russland og Ukraina er begge store eksportører av ulike kornslag og matolje. Bortfallet av leveranser kan få store virkninger – i form av høye priser, politisk opprør og regelrett sult.

Samtidig ser vi at gjødselprisene går i været. Gjødselprisen henger tett sammen med gassprisene, men også prisen på andre råvarer i kunstgjødselproduksjon har økt sterkt. Dyrere gjødsel betyr lavere avlinger.

Hvordan berører dette oss? Vi er så få, bare fem millioner, i et lite land. Hva vi gjør, eller ikke gjør, spiller vel ikke så stor rolle?

Det argumenteres langs denne linjen når Rødts Bjørnar Moxnes skriver på Facebook at «vi eksporterte 17 TWh fra vannkrafta i fjor. Det er ingenting i forhold til Europas kraftbehov».

Og på samme vis argumenterer Sylvi Listhaug når hun sammenlikner Kinas klimagassutslipp med de norske. Det spiller liksom ingen rolle hva vi gjør i klimapolitikken fordi vi er så små.

Ja, Kina er større enn Norge, og det må et mylder av tiltak til i hele Europa for å venne de europeiske landene av med russisk gass.

Men at vi er små og få er ikke et gyldig argument når det handler om ansvaret for å kutte klimagassutslipp eller å bistå naboland i Europa når energikrisen truer. At vi er små og få er heller ikke et gyldig argument når det handler om matsikkerhet.

Vi har ansvar. Alle monner drar. Vi er fem millioner mennesker i Norge som setter betydelige avtrykk både når det gjelder klimagassutslipp og ressursbruk. Hva betyr det for hvordan vi bør tenke om mat og landbruk nå?

Vi må utnytte landbruksarealene våre godt. Vi må produsere matkorn og grønnsaker der det er mulig. Det må være helt slutt på at matjord legges under asfalt. Vi må sørge for å utnytte beite- og grasressurser over hele landet.

Vi må tenke på hvordan vi kan bidra til å lette trykket i globale markeder og sammenvevde verdikjeder der vårt konsum beslaglegger areal i andre deler av verden.

Jeg er for handel og mot proteksjonisme. Det er helt nødvendig å utnytte komparative fortrinn i ulike verdensdeler for å holde en voksende befolkning med nok mat. Men det er like nødvendig å produsere mer av maten nærmere der den spises, med utgangspunkt i lokale ressurser. Klimaendringene tilsier en utvikling i denne retningen. Ukraina-krigen setter den på spissen.

I spørsmål om mat og klima har drøvtyggernes plass på menyen og metanutslipp ofte vært i kjernen av debatten. Det er ingen tvil om at kostholdet bør bli mer plantebasert, men det er også på tide å nyansere diskusjonen om drøvtyggernes rolle. Kua og sauen kan klare seg på gras. Grisen og kyllingen er i realiteten foredlet korn. Ressursgrunnlaget her i landet tilsier at de grasbaserte delene av landbruket bør fremmes. Melkekua blir litt mindre produktiv når den får mindre kraftfôr, men antallet kalver blir flere – gitt det samme volumet melk.

Jeg anbefaler dette intervjuet med NIBIO-forsker Arne Bardalen, der han blant annet snakker om forholdet mellom klimakutt og andre bærekrafthensyn – herunder matsikkerhet. Dette settes på spissen nå. 

Ukraina-krigen vil vise at kyllingen og kanskje særlig svinekjøttets verdikjeder er ekstremt utsatte. Korn fra Ukraina går bokstavelig talt i grisen – for så å gå til Kina. Spania har bygd opp en svineproduksjon med eksport til Kina som viktigste inntektskilde. Spania er samtidig en stor importør av ulike kornslag fra Ukraina. Kina er den største importøren av svinekjøtt i verden. De får også en god del griser fra Nederland, som er EUs største kjøtteksportør. Også nederlenderne er en stor importør av råvarer fra Ukraina.

En annen av Ukrainas storkunder er World Food Program, som kjøper store mengder korn fra slettene ved Svartehavet. Deres innkjøp går til matvarehjelp i kriser verden over. Hvor mye det vil bli sådd og høstet denne sesongen, vil avhenge av krigens gang. Men at det vil bli dyrket like mye som normalt, er dessverre ikke sannsynlig.

Men bryr dette oss? Vi kan jo kjøpe oss ut av problemene. Vi er jo bare fem millioner mennesker i verdens rikeste land.

Jo, det bryr oss. Det bør i alle fall bry oss. Risikoen for forstyrrelser i de globale matmarkedene vil tilta i takt med klimaendringene. Konflikter og krig vil forsterke uroen. Vi må ta mer ansvar for egen matproduksjon. Vi kan ikke ha kjøttfe beitende på kornjord på Østlandet mens distriktslandbruket utarmes, og vi kan ikke la motorveier og kjøpesentra vinne kampen om arealene der det kan produseres mat.

Det trengs en porsjon kriseforståelse her. Klimaendringene kommer. Ukraina-krigen bør være en vekker.