Viktige nyheter som rammer inn den norske energi- og klimapolitikken har kommet tett i det siste.

• Mario Draghis rapport om hvordan EU kan styrke sin konkurransekraft gir sterke føringer for de politiske og økonomiske omgivelsene Norge vil møte.
• At både Equinor og Shell legger vekk planer om blå hydrogenproduksjon i Norge vil ha svært stor betydning for både debatt og beslutninger om energinasjonens videre vei.

Blått hydrogen har vært sett på som en forsikring om at det vil være gassetterspørsel nærmest inn i evigheten, og dessuten bidra til å legge grunnlag for en storskala karbonfangstindustri i Norge. Blått hydrogen lages som kjent av gass med hjelp av karbonfangst og -lagring.

Når Equinor legger bort planer om hydrogenrør til Tyskland og Shell dropper sine planer om en stor hydrogenfabrikk ved Nyhamna-anlegget, kan vi konstatere at det ikke blir noen storeksport av blått hydrogen fra Norge til Europa.

Det er altså investeringer for flere titalls milliarder som uteblir. Bare hydrogenrøret er ifølge DN anslått til å koste 30 milliarder.

Draghi vil ha gass, men den skal være billig

I den store nye rapporten om EUs konkurransekraft, fremmer den tidligere italienske statsministeren og tidligere sjefen for EUs sentralbank, Mario Draghi, forslag om at EU bør inngå langsiktige avtaler med leverandører av rørgass. Den siste gassen EU trenger før det er slutt på behovet, bør være rørgass og ikke LNG på skip, ifølge Draghi.

Norge vil uten tvil fortsatt være EUs foretrukne gassleverandør.

Bak Draghis ønske, ligger det at EU-landenes industri og forbrukere skal unngå å bli flådd på grunn av høye gasspriser.

• Les Alf Ole Asks sak om gasskapitlet i Draghi-rapporten for mer detaljer om forslaget. Draghis forslag for gassmarkedet er i den delen av rapporten som inneholder dybdeanalyser.

Som konsekvens av Ukraina-krigen og bortfallet av russisk gass, har Norge de siste årene tjent ekstremt mye penger. EUs betaling til Norge for olje og gass oversteg ifølge Draghi-rapporten 50 milliarder Euro både i 2022 og 2023, noe som er tregangeren i forhold til gjennomsnittet i perioden 2017-2021.

Draghi-rapporten handler om å styrke EUs konkurransekraft. De ekstremt høye gassprisene de siste årene har uten tvil vært med på å svekke europeisk industri, og har rammet forbrukerne fordi høy gasspris betyr høy energiregning. Det er derfor lett å forstå at EU ønsker billigere gass.

For Norge, som den største gasseksportøren til EU, er det svært viktig hvordan etterspørselen utvikler seg og hvordan EU organiserer sine innkjøp. Draghi vil at EU skal bruke sin kollektive innkjøpsmakt for på den måten å presse prisene ned.

Langsiktige kontrakter som strekker seg mot 2040 vil gi en «security for demand» og slik tjene selgerens interesser, samtidig som lavere priser tjener kundens behov for tilførsel – uten å bli skrudd. Med lavere priser vil Norges inntekter fra gasseksporten falle, men i lange kontrakter vil de samtidig være sikrere.

Ved siden av rørgass fra Norge, får EU gass levert gjennom rør blant annet fra Algerie og Libya. For EU er import av LNG, der prisen settes i verdensmarkedet, alternativet til rørgass. Draghi-rapporten viser at tradere og spekulanter har tjent svært store beløp de siste årene. I mer normale tider vil prisen på gass i USA, pluss transport og kostnader knyttet til nedfrysing og opptining, være «gulvet» for gassprisen i Europa.

For Norge er det store bildet at det vil lønne seg godt å produsere fra eksisterende gassfelt og fra eventuelle nye funn nær eksisterende infrastruktur, knyttet til dagens rørsystem.

Derimot er det slett ikke sikkert at et nytt gassregime i Europa vil gi økonomisk grunnlag for utbygging av nye felt og ny infrastruktur. Og da nærmer vi oss det striden om den fremtidige olje- og gasspolitikken i Norge egentlig handler om, nemlig Barentshavet. Skal Norge sette inn store ressurser for å utvikle Barentshavet som en ny petroleumsprovins med storstilt utbygging av infrastruktur for gass, eller skal vi la det være?

De mye omtalte scenarioene fra Sokkeldirektoratet om at det kan skjule seg et «nytt oljefond» under havets bunn, forutsetter at Barentshavet blir en stor og lønnsom petroleumsprovins.

Vil EU-landenes gassforbrukere være villige til å betale prisen det koster å utvikle gassproduksjon i Barentshavet, herunder rør fra Aasta Hansteen og nordover? Vil de inngå kontrakter som kan forsvare dette økonomisk, inkludert kostnadene til nullutslippsløsninger i produksjonen?

Elektrifisering av plattformer med havvind eller karbonfangst er dyrt og må inn i regnestykkene for eventuelle nye utbygginger. Det vil ikke være mulig å sette i gang ny olje- og gassaktivitet i Barentshavet uten tiltak som fjerner produksjonsutslipp, blant annet fordi EUs kvotemarked strammes til. (Vind)kraft fra land er heller ikke hverken enkelt eller billig.

Johan Castberg-feltet, som snart settes i drift, betyr en økning av CO₂-utslippene fra norsk sokkel på i underkant av 300.000 tonn årlig, og ble besluttet utbygd før oljeselskapene innså at de må få ned egne utslipp for å ha en langsiktig «license to operate».

Det er interessant å merke seg at tidligere energiminister Tord Lien flagger motstand mot et nytt gassrør nordover til Barentshavet. Han konstaterer at verdien av norsk gass er avhengig av det europeiske markedet.

Draghi-rapportens ønske om norsk rørgass på lange kontrakter har allerede vært brukt både av Offshore Norge, Equinor og Aker som et argument for mer leting etter olje og gass og forlengelse av rørsystemet til Barentshavet.

Det ser imidlertid ut til at den norske oljelobbyen overser en viktig ting i Mario Draghis budskap. Han vil at gassen EU-landenes forbrukere kjøper skal være billig.

Blått hydrogen – ble det med tanken?

Fra olje- og gassnæringen har det de siste årene vært uttrykt en sterk kobling mellom ønsket om å utvikle blå hydrogenproduksjon og behovet for leting etter nye ressurser. Også politikerne, særlig fra Ap og Høyre, har hatt «blått hydrogen» som svar på alle spørsmål knyttet til hvordan gassutvinning kan overleve på veien mot netto null. Nå svinner dette argumentet.

At Equinor og Shell skrinlegger sine prosjekter er kommersielle avgjørelser med store langsiktige virkninger for Norge. Hydrogenrør til Tyskland har vært sett som nøkkelen for å få til produksjon av blått hydrogen ved hjelp av karbonfangst og -lagring, i tillegg til legitimeringen av mer leting etter gass.

• En rapport fra Konkraft fra 2023 gjør rede for de store industrielle mulighetene knyttet til blått hydrogen, og knytter også produksjon av blått hydrogen til behov for nye gassfunn. Og som vi vet, er det i Barentshavet at de store uoppdagede gassressursene ligger.

Tyskland og andre land på kontinentet kan produsere blått hydrogen basert på gass de importerer. Men da vil ikke investeringene og arbeidsplassene knyttet til hydrogenproduksjonen havne i Norge. Det kan også tenkes at andre lagre for CO₂ er billigere og mer egnet enn de som ligger på norsk sokkel.

• Uten blått hydrogen fra Norge må Tyskland finne sin egen løsning på fangst og lagring av CO₂ fra industri og hydrogenproduksjon, sier direktør for tankesmien Agora Industrie til Energi og Klima.

Både Equinor og Shell viser til at markedet for blått hydrogen ikke er til stede. Både selskapene og norske politikere har forventet at et marked skulle oppstå i Europa, men har gjort fint lite for å utvikle etterspørselen internt i Norge. Noen båtruter og forsøk er ikke på langt nær i den skalaen som skal til for å forsvare produksjon av blått hydrogen i stort omfang.

Danskene får en fordel

Uten hydrogenrør fra Norge til kontinentet for eksport av blått hydrogen kan systemet for hydrogentransport i Nord-Europa nå bli lagt mer på danske premisser enn på norske. Det betyr tilrettelegging for produksjon av grønt hydrogen på strøm, ikke blått på gass med karbonfangst.

Derfor er Equinor og Shells beslutninger også svært viktig i lys av det langsiktige konkurranseforholdet mellom grønt og blått hydrogen.

I Danmark pågår det en stor debatt om det skal bygges hydrogenrør til Tyskland for eksport av grønt hydrogen, basert på vindkraft. Mandag Morgen hadde tidligere i høst en god analyse om dette.

Danmarks planer om hydrogenproduksjon er sterkt knyttet til utviklingen av havvind. Også danskene strever med å få økonomi i disse prosjektene. Mye er usikkert. Likevel er det ikke tvil om at fornuftig bruk av overskuddet som tidvis oppstår i fornybar energiproduksjon vil bli stadig mer påtrengende.

Mer fornybar energi gir kannibalisering ved at det i mange timer i året er svært lave – eller endog – negative strømpriser. Antallet timer med nullpriser er sterkt økende, viser en nylig gjennomgang i Financial Times.  Interessant nok er det i Finland og Sverige at dette nå i år har skjedd hyppigst i Europa.

Nullpriser betyr at markedsinntektene for utbyggere svikter, men det skapes samtidig en mulighet for eksempel for grønn hydrogenproduksjon som krever store mengder fornybar strøm.

At den store solenergiutbyggeren Better Energy nå dropper utbygging av solparker i Danmark tilsvarende tre millioners husstanders forbruk, er et uttrykk for kannibaliseringen.

Draghi-rapporten viser til at det i 2040 kan bli så mye som 310 TWh strøm – det dobbelte av Norges nåværende kraftproduksjon – som går til spille hvis ikke nettet blir bedre, utvekslingen øker, og forbruket blir mer fleksibelt. Mer handel er en opplagt løsning, likeledes økt produksjon av grønt hydrogen gjennom elektrolyse.

Danmark skal ha en ny stor auksjonsrunde for havvind på nyåret, og suksess i den forutsetter ifølge Mandag Morgen at det blir noe av planene om hydrogeneksport til Tyskland. For hva annet enn hydrogenproduksjon gjennom elektrolyse skal overskuddsstrømmen brukes til i perioder med mye vind?

Å sende mer strøm over Skagerak til Norge i perioder med mye vind er en mulighet. En oppgradert kabel vil kunne gi bedre utnyttelse av de samlede energiressursene Danmark og Norge rår over, men motstanden mot å fornye en snart utgått kabel er stor, blant annet i Senterpartiet .

Å la være å bygge ut tidsriktig og moderne infrastruktur er også beslutninger som får konsekvenser.