Klimapolitikkens menneskelige faktor – evner vi å få til mer samarbeid?
Uten tillit og samarbeid, mellom land og innen land, er det umulig å stoppe klimaendringene. Det gjelder i den globale storpolitikken, det gjelder når Europa møter energikrisen, og det gjelder for sondørene på Hurdalssjøen.
Både i det nasjonale, europeiske og globale: Det er umulig å løse klimakrisen uten mer samarbeid og tillit – mellom land og internt i land. Bildet er fra ukens sonderinger i Hurdal, der Audun Lysbakken (SV), Jonas Gahr Støre (Ap), Marit Arnstad (Sp) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) (delvis skjult) tar seg en matbit under sonderingene. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB)
Dette er niende utgave av Klimalederen (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – Næringslivets klimaledere.
Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet og er spesielt rettet mot beslutningstakere.
En ny versjon av Klimalederen distribueres til Skift-nettverket hver måned og publiseres på Energi og Klima og Skift sine hjemmesider. Energi og Klima er ansvarlig for innholdet.
DET GLOBALE BILDET
Både Kina og USA ga konstruktive meldinger under FNs generalforsamling, men vinner tillit og samarbeid over rivalisering og konflikt?
I rapporten om hvordan verden kan nå netto null som Det internasjonale energibyrået (IEA) presenterte i mai, er det understreket veldig sterkt at et velfungerende internasjonalt samarbeid er avgjørende for å nå målene.
Det fremholdes som en nødvendig «priority action» å ta internasjonalt samarbeid til nye høyder og at netto null avhenger av «unprecedented international co-operation among governments, especially on innovation and investment».
Er vi på rett spor?
Det kom noen oppmuntrende nyheter under FNs generalforsamling, for eksempel er Kinas beslutning om å slutte å bygge kullkraftverk utenfor landets grenser et svært viktig steg. Det samme gjelder USAs opptrapping av klimafinansiering. Det kommer seg under Joe Biden, men USA er fortsatt langt under det for eksempel EU eller Norge bidrar med.
FNs generalsekretær Antonio Guterres har brukt et veldig tydelig språk, både da rapporten om FNs klimapanel kom og han erklærte kode «rød», og senere som under generalforsamlingen.
Det store spørsmålet er om landene klarer å se forbi konflikter og rivalisering og likevel samarbeide om klimapolitikk og klimaløsninger.
Dette var et viktig poeng i Joe Bidens tale i FN. Bidens overordnede beskjed var at den strategiske konkurransen med Kina ikke vil redusere USAs løfte om å jobbe sammen med andre land for å takle eksistensielle trusler som klimaendringer og pandemier, sier Thomas Wright til FT. Han er ekspert på internasjonale forhold og strategi hos Brookings Institution.
Men selv ikke internt mellom vestlige og likesinnede land går det alltid glatt, slik bataljen om Australias ubåt-kjøp er et eksempel på. Og mens Frankrike raser mot USA, Storbritannia og Australia, ser kineserne det nye forsvarssamarbeidet i Stillehavet som en trussel.
Kan det samarbeides knirkefritt om klimapolitikken selv når det rivaliseres på andre områder?
Både Storbritannias klimautsending Alok Sharma og hans amerikanske kollega John Kerry har forsøkt å påvirke Kina til å love større utslippskutt hjemme, men uten å lykkes. Kineserne vil ikke se klimapolitikken løsrevet fra alle de andre konfliktområdene.
Kinas beslutning om å stoppe byggingen av kullkraftverk utenfor landets grenser oppfattes som et svært viktig steg, men også mye «enklere» enn for eksempel å fremskynde nedstengning av kullkraft innenlands, ifølge eksperter som The Guardian har snakket med. Stopp i internasjonal kullkraftbygging blir også fremholdt som et ytterligere tegn på at Kina ser fremtid i den fornybare energien, og ikke den fossile. Det er her landets egeninteresse ligger.
I samme gate er innspillet om at Italias statsminister Mario Draghi, som er vertskap for COP26 sammen med britene, kan bruke sin rolle som leder for G20-møtet nå i oktober som en invitasjon til Xi Jinping om å samarbeide. Draghi kan ta rollen som brobygger, mener representanter for en italiensk tankesmie.
Uten diplomatiske og politiske fremstøt som sikter mot mer samarbeid og tillit, så kommer ikke klimakampen til å lykkes. Teknologiene er der i hovedsak, de finansielle musklene er også til stede, men den politiske viljen er ofte skortende.
Derfor er det grunn til å huske den klare meldingen i IEAs netto null-rapport, som er den tydeligste oppskriften på hvordan klimamålene kan nås som hittil er gitt ut. Uten internasjonalt samarbeid – i et omfang vi aldri tidligere har sett – så vil vi mislykkes.
- Se BBCs sak om talen Boris Johnson holdt i FN.
Det grønne skiftet vil heller ikke være noe teselskap. Det er store økonomiske og politiske interesser på spill, men egeninteressen hos alle land er dypest sett at vi må klare jobben.
EUROPAS GRØNNE GIV
Det går mot en hard og kald vinter for mange i Europa.
Mens den politiske behandlingen av EUs omfattende #Fitfor55-pakke påbegynnes, står Europa foran en vinter som kan gi oss den største energikrisen i manns minne. Energifattigdom er en høyst reell trussel for millioner av mennesker i mange europeiske land.
Energikrisen havner på stats- og regjeringssjefene i EUs bord. En rekke land gjør tiltak for å dempe prissjokket forbrukerne møter, skriver Energi og Klimas Alf Ole Ask fra Brussel.
Det er de skyhøye gassprisene som er roten til ondet. På noen måneder har gassprisene i Europa økt til rekordnivåer. Spotprisene nå i høst er omkring $25/MMbtu, omkring fem ganger så mye som normalt de siste årene.
Gassprisene slår rett inn i industrier som bruker gass som råvare, de gir økte regninger der gass brukes til oppvarming og matlaging, og de øker kostnadene ved kraftproduksjon.
Høye gasspriser driver også CO₂-prisene opp, fordi det kreves en større premie for å bytte fra kull i kraftverkene. Også prisen på kull har gått i været. Summen gjør strømmen mye dyrere – fordi det i de fleste europeiske land er gasspris pluss CO₂-kostnad som avgjør hva det koster å produsere elektrisitet.
Krisen synes akkurat nå mest akutt i Storbritannia, der mange selskaper har gått dukken i et regime der staten har satt et pristak energileverandørene må holde seg under. Når råvareprisen så går opp, kollapser selskapene.
Mange lavinntektshusholdninger i Storbritannia kan få en betydelig ekstraregning.
Analytikerne peker på mange årsaker til de høye gassprisene, som høy etterspørsel fra Asia, en kald vinter, koronaeffekter, for lite beredskapslagring.
Det har vært ganske lite oppmerksomhet om Russlands rolle, men den virkelige kjernen er, slik Helen Thompson skriver i FT, at mesteparten av EU er avhengig av import fra Russland og dermed av Vladimir Putins vilje til å bruke gassforsyning som et maktinstrument. En gruppe i EU-parlamentet ønsker at Gazproms rolle granskes.
- IEA har bedt Russland øke leveransene og USAs energiminister Jennifer Granholm reiser også pekefingeren mot Gazprom.
Hvordan bildet utvikler seg utover vinteren vet vi ikke, men hvis ikke gassprisene kommer ned til et mer normalt nivå, så vil millioner fryse om det ikke kommer omfattende støttepakker. Det kan fort bli gule vester over hele Europa, tilliten mellom folk flest og myndighetene kan falle sammen.
De skyhøye råvareprisene gjør energitransisjonen mye vanskeligere. Tiltakene som virker på ordentlig, som energieffektivisering og mer fornybar energi, er langsiktige. De kan ikke gjennomføres fra den ene dagen til den andre. Politikerne settes derfor på prøve i mange land. Evnen til å gjennomføre fordelingspolitiske grep blir avgjørende, politisk klokskap er nødvendig for å lykkes.
Med prisene på gass vi ser nå, skyfles det milliarder av pund og euro over i lommene på produsentene, deriblant Russland og Norge. Med lave råvarepriser og høye CO₂-avgifter, er bildet det motsatte. Da blir pengene igjen i konsumentlandet, uten at forbrukernes kostnader nødvendigvis blir så høye.
Den rasjonelle reaksjonen på krisen er naturligvis å forsere overgangen vekk fra fossile energikilder, gjennom mer utbygging av sol- og vindkraft, mer energieffektivisering og renovering av bygninger. Slik kan Europa og Storbritannia over tid bygge ned sin avhengighet av gass, men det kommer ikke til å skje over natten.
Så lenge europeiske land bruker gass, vil mye av den måtte komme fra Russland. Derfor er europeiske land avhengige av et langsiktig samarbeid med russerne, tross Russlands store steg i autoritær retning og rekken av konflikter mellom EU og Moskva.
NORGE I OMSTILLING
Klarer Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken å sondere seg frem til en kraftfull og samlende klimapolitikk?
Under Jonas Gahr Støres ledelse har de rødgrønne partilederne nå benket seg rundt bordet på Hurdalssjøen. Spørsmålet er om sonderinger leder til forhandlinger som igjen kan lede til en flertallsregjering – som i sin tur setter retningen for Norges omstilling de neste årene.
Tillit og samarbeid er nøkkelen – også i Norge. Jonas Gahr Støre skal lede landet med Ap i rollen som kompromissmaskin. Han må levere politiske løsninger som kombinerer store klimakutt med mindre sosiale, geografiske og økonomiske forskjeller.
Det kan ikke gjentas for ofte at spørsmål knyttet til fordeling blir viktigere når klimapolitikken begynner å bite og omstillingen er i gang. Det må tas fordelingshensyn, uten at incentivene til utslippskutt blir borte.
På de aller fleste saksfelt på dagsordenen innen klima- og miljøfeltet bør de tre sonderende partiene ganske greit finne løsninger – hvis det er vilje.
Ta spørsmålet om diesel- og bensinavgifter. Oppgaven er å lage en politikk som sikrer utslippsreduksjoner, samtidig som hensyn til fordeling når det handler om inntekt og geografi er ivaretatt. Det må være mulig. Det er egentlig ikke så mye som skiller partiene.
Tilsvarende trengs det løsninger som ivaretar fordelingshensyn på en god måte når strømprisene går i været. CO₂-prising og krafthandel med Europa gjør Norge til et rikere land. Det er en større kake som skal fordeles. Hvordan det kan gjøres rettferdig og fornuftig, slik at hensynet til ulike deler av næringslivet og folk flest ivaretas, må være mulig å finne ut av.
Når man ser seg rundt i det norske nærings- og samfunnslivet, er det egentlig svært bred enighet om retningen på klimapolitikken. Det er stort engasjement i store deler av næringslivet, det er forventninger om mer innsats i fylker og kommuner, det er utålmodighet blant de unge.
Det burde med andre ord være grunnlag for å stake ut en kurs der det er enighet om hovedlinjene, men der det selvsagt vil stå politisk strid om enkeltheter. Det er bare naturlig at ulike deler av det politiske landskapet kommer opp med litt forskjellige svar. Men evnen til å samle og forene om det store prosjektet det grønne skiftet innebærer, vil være avgjørende. Om fire år kommer Støre og hans eventuelle regjeringspartnere til å bli målt på hvordan det gikk med klimapolitikken.
Foran et valg er det naturlig med markeringer som får partiene til å fremstå med mest mulig tydelig profil, slik at velgerne ser forskjell. Etter et valg må jobben nå være å utøve samlende ledelse, som får hele samfunnet til å trekke i samme retning.
Brede samarbeid og tett dialog med ulike næringer er nødvendig. Alle sektorer vil bli berørt. Derfor må også alle bli hørt.
Det er verdt å minne om skalaen på jobben som skal gjøres. Hvert år skal Norge nå gjøre like store utslippskutt som til sammen de foregående ti årene.
Da kreves tillit og samarbeid.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast der vi hver uke har nye sendinger med gjester i studio. Hvis du vil lese kommentarer om norsk klimapolitikk, les #Klimavalg21.