Klimalederen er et nytt innslag på Energi og Klima. Dette er tredje utgave. (Se boksen). Klimalederen vil det nærmeste halvåret komme annenhver uke. Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Vi har valgt å lage en inndeling i tre avsnitt for å skape en god struktur: Det globale bildet, Europas grønne giv og Norge i omstilling.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Abonner på Klimalederen:

Våre nyhetsbrev

• Energi og Klimas ukebrev – Alle sakene vi har publisert siden sist. (Fredager kl. 7)
• #Fempåfredag – Redaksjonen presenterer viktige internasjonale nyheter. (Fredager kl. 7)
• #Klimavalg21 – Redaktør Anders Bjartnes og hans kolleger om norsk klimapolitikk. (Onsdager kl. 7)
• #EUklima – Det viktigste fra EUs klimasatsing. (Månedlig)
• #Elektrisktransport – Nyheiter om overgang til utsleppsfri transport. (Månadleg)
• #Klimainnovasjon – Følg med på hvordan arbeidet for klimakutt gir oss mange nye løsninger. (Månedlig
• #Grønnskipsfart – Politikk, teknologi og nyheter fra den maritime næringen. (Månedlig)
• #Klimaogfinans – om klimarisiko og den grønne bølgen i finansmarkedene. (Månedlig)
• #COP26 – Hold deg oppdatert på de viktigste nyhetene frem til klimatoppmøtet i Glasgow. (Månedlig)
• Klimalederen – analyser og kommentarer om viktige nyheter på klima- og energifeltet. (Annenhver uke)
• Nytt fra Norsk klimastiftelse – Informasjon om våre arrangementer og utgivelser.

Samtykkeerklæring

Du kan ombestemme deg når som helst ved å trykke på avmeldingslenken i bunnen av hver e-post vi sender deg, eller ved å kontakte oss på post@klimastiftelsen.no. Vi behandler alle personopplysninger konfidensielt. Her er personvernserklæringen vår. Ved å markere boksen under godtar du at vi behandler informasjonen om deg i henhold til denne erklæringen.

Jeg samtykker

Vi bruker Mailchimp for å sende ut våre nyhetsbrev. Ved å abonnere på nyhetsbrevet godkjenner du at informasjonen du skriver inn blir sendt til Mailchimp for prosessering. Les mer om Mailchimps personvernerklæring her.

DET GLOBALE BILDET

Det er brukt mange store ord i etterkant av dommen mot Shell og aksjonæropprøret i Exxon og Chevron. På samme dag, 26. mai 2021, fikk tre oljegiganter harde slag.

Sammen med IEAs netto null-rapport representerer disse sakene en styrke i presset mot oljeindustrien som er helt annerledes enn noen gang tidligere.

• På Exxon Mobils generalforsamling fikk aktivistfondet Engine No.1 støtte for å velge inn to styremedlemmer og lede selskapet i mer fornybar retning.
• På Chevrons generalforsamling vant aktivistaksjonærer frem med krav om at selskapet skal kutte egne utslipp, herunder sluttbruken av energien som leveres.
• Shell ble i en domstol i Haag dømt til å kutte egne utslipp med 45 prosent til 2030, langt utover nåværende planer.

Dommen mot Shell er banebrytende. For første gang brukes menneskerettighetene som begrunnelse for en dom mot et selskap i en klimasak. Shell dømmes til å kutte utslipp i lys av en ulovfestet aktsomhetsplikt (duty of care), med bakgrunn i prinsippene om selskapers ansvar for å følge menneskerettighetene, FNs klimapanels scenarioer og et karbonbudsjett som begrenser oppvarmingen til 1,5 grader.

På Energi og Klima kan dere lese hvordan fagdirektør Jenny Sandvig ved Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM ) vurderer dommen, og et intervju med professor Christina Voigt ved Universitetet i Oslo.

«Den nederlandske kjennelsen mot Shell bør leses særlig nøye av selskaper som utvinner og selger olje, gass og kull. For selv om kjennelsen ikke er rettskraftig, bare har virkning mellom partene, og formelt kun tolker nederlandsk rett (Bok 6, paragraf 162, nederlandsk sivilkode), så bygger den på internasjonale rettsnormer som gjelder i andre land, inkludert Norge», skriver Sandvig.

At det vil komme flere liknende søksmål er svært sannsynlig. Og det er nettopp at den bygger på internasjonale rettsnormer – menneskerettighetene – som gjør at det kan reises saker for domstoler i mange land.  Selskaper med store utslipp gjør nok klokt i å følge nøye med på rettsutviklingen når det gjelder søksmål – særlig når internasjonale rettsnormer legges til grunn.

• Nettopp muligheten for at Shell-dommen kan utløse flere liknende saker er vinkelen Financial Times og Bloomberg fant mest interessant.

Fra aktivisthold har både dommen i Haag og opprøret mot de amerikanske selskapene blitt bejublet.

• En kataklysmisk dag for oljebransjen, skriver Bill McKibben i The New Yorker. 
• Et vendepunkt i kampen mot big oil, skriver Tessa Kahn i The Guardian.

Forrige utgave av Klimalederen var i sin helhet viet IEAs netto null-rapport. Etter dette har IEA kommet med World Energy Investment Report for 2021. Den viser oppsving for fornybar energi, men ikke på langt nær det nivået som trengs for å følge «skjema» i netto null-rapporten. Det hjelper imidlertid at mange selskaper øker ambisjonene – danske Ørsted har nå varslet at de skal investere tilsvarende nesten 500 milliarder norske kroner frem til 2027.

EUROPAS GRØNNE GIV

Hvem skal ta regningen når klimapolitikken skjerpes og utslippskostnadene øker?

Når EU-kommisjonen i midten av juli skal legge frem sin store #fitfor55-pakke vil spørsmålene raskt handle om fordeling. Virkemidlene må skjerpes. Kostnadene ved å slippe ut CO₂ må opp. Utvidelse av kvotesystemet til nye sektorer er et av forslagene som drøftes.

Økte utslippskostnader er den enkleste måten for å kutte utslipp, men fordelingsvirkningene kan fort bli urimelige. Financial Times har i en omfattende reportasje satt søkelys på hva som skjer hvis CO₂-avgiften øker og gir dyrere drivstoff og høyere regning for oppvarming.

Dagens kvotesystem gir høyere utslippskostnader for industri og kraftproduksjon, men merkes lite av «folk flest» – utover påslaget i strømprisen som er en indirekte effekt.

En utvidelse av EUs kvotesystem til transport og bygninger vil måtte innebære økte kostnader for forbrukere som kjøper og bruker fossil energi. Det er langt fra klart hvordan et utvidet kvotesystem skal utformes, men skal det virke, så må diesel, bensin, gass og fyringsolje bli dyrere.

EUs klimasjef Frans Timmermans har ved gjentatte anledninger sagt at «this will be a just transition, or there will just be no transition”.

Det er avgjørende for Europas politikere å finne modeller som gjør at folk med lave og middels inntekter ikke kommer ugunstig ut. Sosiale protester som Frankrikes gule vester vil kunne stoppe omstillingen, basert på reell og meget forståelig misnøye med at byrdene fordeles urettferdig.

Skepsisen mot økte klima-avgifter er som et ekko av Trygve Slagsvold Vedum. Det er folk med gamle fossilbiler, avhengig av arbeidspendling, som får byrden ved økte bensinavgifter. I tillegg vil tiltak for energieffektivisering i boliger ofte ikke være en mulighet for folk med lave inntekter som leier bolig. Folk med gode inntekter, som bor i egen bolig og lett kan bytte til elbil, blir vinnere – mens bilavhengige lavinntektsgrupper i leid bolig taper.

I Tyskland er det innført en karbonpris på 25 euro som gir økte kostnader for diesel, bensin og fyring. Ifølge forbrukerorganisasjonen VZBV vil dette gi en ekstraskatt på 204 euro i året for en familie på fire med bensinbil og gassfyring, stigende til 451 euro i 2025 når Tysklands karbonpris stiger til 55 euro tonnet.

Politikerne i EU-landene må finne løsninger som sikrer at byrdene fordeles rettferdig. Det finnes skisser – som karbonavgift til fordeling – som i ulike varianter kan hindre urimelige utslag, men det må være politisk vilje til å bruke den grønne omstillingen til å motvirke sosiale forskjeller, ikke å øke dem.

Og det riktig store bildet er at omstillingen vil være gunstig. Den vil skape nye arbeidsplasser og gi verdiskaping som kommer EU-landene til nytte, blant annet gjennom en mye lavere importregning.

• DNs Terje Erikstad skriver veldig godt om gevinstene ved grønn omstilling i denne kommentaren.

NORGE I OMSTILLING                                                                                                                                       

LO og NHOs felles energi- og industripolitiske plattform er et godt innspill til Norges grønne skifte, men vil også gi det kommende Stortinget noen utfordringer. Det er ingen billig ønskeliste som kommer fra arbeidslivets parter.

Det trengs mye politikk og penger for å realisere forslagene og kravene i LO og NHOs plattform.

Det handler om batterier og havvind, om karbonfangst og hydrogen. Både EUs grønne giv og øvrig innstramming av klimapolitikken vil skape stor vekst i disse sektorene – men mye er ennå ikke så markedsmessig modent at ting skjer av seg selv. 

LO og NHO presenterer en lang ønskeliste om ordninger og tiltak, og det kan fort bli dyrt å si ja til alt. Plattformen er et stort rop på staten.

Det neste Stortinget må håndtere en rekke ønsker og krav om støtte til grønn industri, mens budsjettrammene blir trangere. Da gjelder det å finne løsninger som sikrer at statskassen ikke tømmes på veien.

LO og NHO setter frem ønsker om rene støtteordninger, såkalte differansekontrakter, CO₂-fond og andre ulike virkemidler, men rapporten legger ganske lite vekt på etterspørselssiden. NHO og LO nevner at myndighetskrav, offentlige anbud og reguleringer kan brukes for å fremme karbonfrie produkter, men her trengs videreutvikling av politikken:

• Kan vi for eksempel stille krav om at all sement som brukes i offentlige byggeprosjekter etter en viss dato skal være produsert med karbonfangst?

Med slike grep kan kostnadene ved omstillingen skyves utover i verdikjedene, uten at alt må subsidieres. Ekstrakostnader ved litt dyrere sement kan tas av sluttbrukeren, den som bygger hus – ikke ved at staten betaler subsidier til fabrikkene. Før eller senere må de nye og grønne løsningene betales av markedet, og ikke som støtte.

Omstillingen må understøttes med reguleringer og politikk i et bredt og ofte komplekst spekter, men spørsmålet om statlig eller privat eierskap er egentlig underordnet.

Når det handler om virkemiddelbruk, viser NHO og LO at CO₂-prising er en helt nødvendig, men langt fra tilstrekkelig, forutsetning for å få til grønn omstilling. CO₂-prising kan gjøre havvind mer lønnsomt, men ordner ikke bygging av et stort kraftnett i Nordsjøen.

Denne våren har det pågått en debatt i Dagens Næringsliv mellom professor Ola Kvaløy ved Universitet i Stavanger og forskjellige folk som har valgt å låne øre til den italienske økonomen Mariana Mazzucato. Venstreside-tankesmiene Agenda og Manifest har på hver sin måte bragt Mazzucato til Norge.

Hvis vi stiller opp norske samfunnsøkonomers dominerende diskurs versus Mariana Mazzucato som to alternativer, så heller NHO og LO uten tvil mot Mazzucato.

Frykten fra samfunnsøkonomenes side er at staten skal dele ut penger til selskapene som har størst lobbymakt, på bekostning av det felles beste, uten tanke på kostnadseffektivitet og budsjettbalanse. Å ha dette tankesettet med som et korrektiv er fornuftig, men CO₂-prising og forskningsbevilgninger bringer oss ikke alene til netto null.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast der vi hver uke har nye sendinger med gjester i studio. Denne uken er LOs Are Tomasgard gjest og den felles plattformen fra LO og NHO er tema. Hvis du vil lese kommentarer om norsk klimapolitikk, les #Klimavalg21.