G7, karbontoll, Tina Brus energimelding - og havvind som nå tar av i Norge

Klimalederen er et nytt innslag på Energi og Klima. Dette er femte utgave (se boksen). Klimalederen vil det nærmeste halvåret komme annenhver uke. Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Vi har valgt å lage en inndeling i tre avsnitt for å skape en god struktur. Det globale bildet, Europas grønne giv og Norge i omstilling.

DET GLOBALE BILDET

De store vestlige landene i G7 lover å gjøre hva de kan for å holde 1,5 graders oppvarming innen rekkevidde, men når det kommer til konkret politikk og penger, så skorter det fortsatt.

Med britenes statsminister Boris Johnson som vertskap var G7-landenes ledere samlet i Cornwall forrige helg. Det er sagt mange ganger tidligere, men likevel verdt å understreke: At USA er tilbake ved bordet, gjør at tonen i alt som har med klima å gjøre nå er helt annerledes enn den var med Trump.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

G7-landene står fast på målet om netto null i 2050 og halvering av utslippene til 2030. Dette er svært viktige signaler om retningen, og Richard Attenborough (95) var innkalt for å understreke alvoret.

Likevel: Når det kommer til penger og klare løfter, så er det fortsatt mange runder å gå. Allerede i 2009 ble det lovet fra G7 at man innen 2020 skulle komme opp med 100 milliarder dollar i året for å støtte klimatiltak i fattige land. Begrunnelsen handler om de rike landenes historiske ansvar for utslippene. En solid overføring av penger fra nord til sør er oppfattet som helt nødvendig både for å sikre at utviklingsland støtter en ambisiøs global klimaavtale, og for faktisk å gjennomføre klimariktige investeringer.

Målet om 100 milliarder dollar i årlig klimafinansiering ble ikke nådd i 2020. Det ble gjentatt nå som en målsetting, men kontoen fylles likevel ikke opp. Riktignok lover Tyskland og Canada å øke sine bidrag.

G7-landene ble imidlertid enige om å stoppe finansiering av nye kullkraftverk rundt i verden. Håpet er at Kina følger etter på dette punktet. Det meste av kullkraften som bygges rundt om i verden, er finansiert og konstruert fra Kina.

G7-landene ønsker også å komme opp med et vestlig alternativ til kinesernes store belt-and-road program, med mål om å finansiere for eksempel fornybar energi og samferdselsinfrastruktur i utviklingsland. Akkurat hvordan dette skal komme i stand er fortsatt uklart. Amerikanerne snakker om B3W – Build Back Better World – et stort initiativ for å fremme investeringer i utviklingsland.

Hvordan alt dette skal konkretiseres er fortsatt uklart, og som en kommentar på CNN konstaterte: G7 leaders share a bold vision for a net zero future. But the devil is in the lack of detail.

På samme måte var kommentarene fra mange miljøorganisasjoner negative i etterkant av G7-møtet, for eksempel fra Laurence Tubiana, som leder The European Climate Foundation. Tubiana, fransk eks-diplomat og en av arkitektene bak Paris-avtalen, er sitert slik I FT: “In the face of a perfect storm of planetary crises, the world’s richest democracies have responded with a plan to make a plan.“

For de som vil gå dypere i G7-møtets konklusjoner, er denne kommentaren i FT verdt å lese. Her er selve kommunikeet.

EUROPAS GRØNNE GIV

Karbontoll kan skape trøbbel i relasjonen mellom EU og USA. Utformingen av et karbontoll-regime i EU vil være svært viktig for norske virksomheter.

Tilsynelatende er det nå bare fryd og gammen mellom USA og EU i klimapolitikken. President Joe Biden og EU-toppene Ursula von der Leyen og Charles Michel møttes i Brussel 15. juni og i erklæringen fra møtet vektlegges samarbeid og felles innsats på en bred klima- og miljøagenda.

Men like under overflaten er det også store forskjeller og uenigheter, for eksempel når det gjelder karbonprising og dermed om karbontoll.

Politico har latt sine fremste klimareportere på hver side av Atlanteren drøfte forskjellene mellom EUs og USAs tilnærming.

I EU er karbonprising gjennom kvotesystemet selve kjernen i klimapolitikken. All europeisk industri må betale for utslippene sine gjennom kvotemarkedet – en ekstrakostnad som begynner å bli betydelig når CO₂-prisen nå er rundt 50 euro tonnet.

Og mens Joe Biden forsøker å skjerpe klimapolitikken på mange områder i USA, vil CO₂-prising og kvotemarked etter europeisk modell ikke være på tale. Det anses som «gift» i Amerika.

Samtidig jobbes det på høytrykk i EU med å utforme forslag til karbontoll som skal beskytte europeisk industri mot urimelig konkurranse fra land som ikke har karbonprising. Ifølge et lekket utkast skal karbontoll (CBAM) innføres i EU og i perioden 2023-26 dekke sektorene stål, jern, sement, gjødsel, aluminium og elektrisitet.

Innføres denne ordningen i EU, vil den overta for andre mekanismer som i dag beskytter industrien mot karbonlekkasje.

Ifølge Bloomberg vil importører i sektorene måtte kjøpe utslippskvoter til priser som tilsvarer de som gjelder i EUs kvotemarked – altså utslippskostnaden EUs egne produsenter har. Hensikten er å få importørene til å betale for utslippene som er oppstått i produksjonen i opprinnelseslandet. Hvis produksjonslandet har et system for prising av utslipp, må importøren kjøpe tilsvarende færre EU-kvoter.

Dette kan ramme amerikansk industri som eksporterer varer til EU – fordi det ikke er et nasjonalt system med CO₂-prising i USA. Samtidig vil amerikanske selskaper kunne ha en fordel i konkurranse med europeiske utenfor EU, fordi de produserer uten CO₂-kostnad.

Ursula von der Leyen og Joe Biden ble enige om å snakke videre om karbontoll. Det kan ganske sikkert bli nødvendig. Her er det store penger og svært viktige handelsinteresser inne i bildet.

Siden Norge er med i kvotesystemet, vil norske virksomheter være på «innsiden» av EUs regime. Men dette er likevel langt fra uproblematisk.

Norsk industri er sterkt kritisk. I et innlegg i Energi og Klima skriver Hydros Jostein Røynesdal og Rønnaug Sægrov Mysterud at en CBAM stikk i strid med hensikten kan føre til økt karbonlekkasje, tap av grønne høykompetansejobber i Europa og Norge – og høyere globale CO₂-utslipp.

Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask er nå på plass i spaltene. Les om hvordan forslaget om karbontoll kan bli kostbart for norsk industri – og mye annet om EUs #fitfor55-pakke.

NORGE I OMSTILLING

Energimelding fra Tina Bru, ny strategi fra Equinor – og svært mange muskuløse selskaper vil bygge havvind i norsk del av Nordsjøen.

Det går bare i en retning. Tina Brus energimelding er et godt eksempel. Det er andre ordvalg i oljebyråkratenes prosa nå enn det var for noen år siden. Paris-avtalen, signalene fra næringsliv og finans, IEA-rapporten om netto null, klimadiplomatiet foran Glasgow-møtet til høsten.

Spørsmålet er ikke om vi står i et skifte, men hvor fort det vil gå og hvordan det vil arte seg.

Riktignok overlater Bru det vanskeligste spørsmålet i norsk klima- og energipolitikk – hva vi skal gjøre med oljesektoren – til neste regjering. Målingene tyder på at det blir en regjering ledet av Jonas Gahr Støre som må «klimatilpasse» den norske oljepolitikken.

Equinors nye strategi innvarsler også betydelige steg i grønn retning. Investeringsvolumene skal i stor grad flyttes i retning fornybar energi. Aksjemarkedet liker ikke dette, men for staten som hovedeier passer antakelig Anders Opedals linje ganske godt. Å splitte Equinor i en grønn og en svart del kan løfte aksjonærverdiene, men for staten er ikke den kortsiktige aksjekursen så viktig. Equinors rolle som industrilokomotiv er viktigere.

De kommende årene vil Equinor investere omkring 40 milliarder kroner årlig i fornybar energi. Statkraft har nå rom til å investere omkring 20 milliarder kroner årlig. I foregående femårsperiode investerte de to selskapene ca 10 milliarder i året hver i fornybar energi. Det er altså en ganske kraftig vekst vi nå vil se, fra 20 til 60 milliarder i året samlet for Equinor og Statkraft. Begge selskapene ser etter partnere som kan være med å løfte store prosjekter. Oljefondets første investering i fornybar energi er et partnerskap med danske Ørsted. Utenfor Norges grenser, der mesteparten av disse investeringene kommer, kan det ikke være noe i veien for at Oljefondet «teamer opp» med de norske selskapene.

I Norge må Oljefondet ligge unna, men også her i landet kan havvind representere store muligheter. Det er svært mange sterke partnerskap som nå har meldt interesse for å bygge havvind i sørlige Nordsjø.

Dette har tatt sin tid, men bedre sent enn aldri. Norge og norske selskaper kan nå nyte godt av at tyskere, dansker og briter har tatt utviklingskostnadene ved havvind over sine statsbudsjetter. Strøm fra bunnfast havvind begynner å få en veldig konkurransedyktig pris. En svært interessant side ved havvind-satsingen er at det er denne energiproduksjonen som over tid vil sikre nok og billig strøm til norsk industri. Havvind-installasjonene må være koblet til kontinentet eller Storbritannia for å være lønnsomme – i tillegg til at det går en ledning til land i Norge.

I ukens podkast fra Energi og Klima er Marianne J. Olsnes fra Shell gjest hos Kirsten Øystese. Olsnes forteller hvorfor Shell nå vil bygge havvind i Norge.

Dette konseptet bryter med forestillingen om at det er en ulempe for norsk industri å være fysisk og politisk koblet til våre naboland. Mens Rødt og Sp fortsatt kommer til å bråke om Acer, er det gjennom kraftproduksjon i Nordsjøen, i kombinasjon med vannkraften, at smelteverk og batterifabrikker sikres en varig konkurransefordel.

Hva det betyr å være koblet direkte til Tyskland og Storbritannia får vi nå en smakebit på, om kort tid åpner også kraftkabelen mellom Norge og Storbritannia for ordinær drift. Financial Times skriver om saken. Det kommer også flere kraftkabler mellom kontinentet og Storbritannia, så tross brexit kobles kraftsystemene over Nordsjøen stadig tettere sammen.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast der vi hver uke har nye sendinger med gjester i studio. Hvis du vil lese kommentarer om norsk klimapolitikk, les #Klimavalg21.