Skipsfart er den mest bærekraftige formen for transport. Likevel står skipsfarten for ca. 3 prosent av verdens klimagassutslipp. Her til lands er sjøfart og fiske opphav til 7,5 prosent av de totale utslippene.

Havnene får en helt sentral rolle i klimakampen Norge står foran. Ikke bare for å fremme grønn transport, men også for å redusere utslipp fra industri i og nær havneområdene. Derfor er det økende fokus på havnene som nullutslipps energiknutepunkter, og hvilken rolle de kan spille som «mellomromsaktører».

Statsbudsjettet for neste år innebærer økt satsing på grønne havner og maritim transport. Stadig flere norske havner tilbyr allerede land- og ladestrøm til skip. Mens noen har planer om å tilby hydrogen og ammoniakk, har andre tenkt at dette ligger langt fram og er lite aktuelt (se rapport: På vei mot nullutslippshavner?).

Raske endringer i rammebetingelsene

Nå er imidlertid hele energisystemet i endring. Klimakrisen blir stadig tydeligere, og Ukraina-krigen har gjort det nødvendig å akselerere EUs omstillingspolitikk. Dette vil blant annet øke etterspørselen etter biodrivstoff og grønt hydrogen.

Fra 1. januar 2023 gjelder en serie nye reguleringer fra Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) som skal stimulere til økt bruk av alternative drivstoff i internasjonal skipsfart.

Det ligger an til at maritim transport vil bli innlemmet i det europeiske kvotesystemet, der skruen strammes gradvis til. «FuelEU Maritime»-initiativet vil samtidig gi stadig strengere krav til energibruk i skip, med mål om 75 prosent utslippsreduksjon mot 2050.

EU vil også innføre minimum energiskatter for visse drivstoff og fartøy. I tillegg kommer en ny forordning om infrastruktur for alternative drivstoff, som blant annet vil innebære mer vidtrekkende og spesifikke krav om tilgang til landstrøm for containerskip og passasjerbåter.

Hvordan håndtere økt kompleksitet?

Samtidig er det økende fokus på avkarbonisering og grønn næringsvirksomhet på land. Dette kan få store følger for energietterspørselen i havnene. Tilgangen på ren kraft varierer, og begrenses mange steder av eksisterende infrastruktur. For å utnytte høy andel fornybar kraft fra sol og vind, blir fleksibel sluttbruk og lagring av energi nødvendig.

Samspill mellom ulike energibærere, som strøm, hydrogen og varme, vil gi stabilitet og bidra til å avlaste kraftnettet. Vi får også større prisvariasjoner på strøm, slik at fleksibilitet blir mer avgjørende for å oppnå bærekraftig drift.

Å håndtere denne kompleksiteten krever ny kunnskap og langsiktig, helhetlig styring. Den europeiske havneorganisasjonen ESPO understreker at havnene vil forandres mye fremover. Endringene vil gjelde både infrastruktur og tjenester for skip, men også havnenes rolle som aktør og tilrettelegger i nye verdikjeder basert på fornybar energi.

Norge: Trenger helhetlig blikk og langsiktige planer

Men er norske havner rigget for dette? Forskningen vår viser at noen har kommet langt i å tenke nytt, både når det gjelder teknologi og samarbeid. Hos andre skorter det både på oversikt over dagens utslipp og planlegging for å dekke fremtidige energibehov. Disse områdene dekkes ikke automatisk under havnenes opprinnelige kompetanse- og ansvarsfelt.

Det er behov for nye verktøy, men også for et felles løft, slik at innsatsen koordineres og får kraft. Nasjonalt har vi Nasjonal transportplan, pluss flere program for uttesting av nye løsninger. Men disse er i stor grad sektorbasert. Hvem ser på helheten?

SINTEF jobber med fremoverlente havner i prosjekter som blant annet handler om integrerte energisystemer og etablering av en nasjonal omstillingsarena for havnene. Vi deltar også i et nordisk samarbeid, der målet er å identifisere en felles strategi, med utviklingsområder, løsninger og tiltak som vil være viktige for bærekraftig omstilling i maritim sektor i Norden.

Men vi mener det trengs enda større innsats fra bransjen. Ifølge ESPO kan alle havner treffe tiltak som begrenser utslipp og energibruk allerede nå. For å dekke endret etterspørsel fra kundene bør de også tilrettelegge for og stimulere nye verdikjeder.

Samtidig bør havnene utvikle langsiktige planer, der integrering av nye løsninger, forretningsmuligheter og pilotprosjekter vurderes ut fra forutsetningene i den enkelte havn.

Norske havner er gode på enkelttiltak. Men langsiktig planlegging i et helhetlig perspektiv er kanskje det viktigste. Her ser vi at det er mer å hente.