Vinterværet i Europa de neste månedene kan få mye å si for fremtiden for norsk gasseksport. Kombinasjonen av en hard vinter og bortfall av russiske gassleveranser kan gi store problemer med energiforsyningen og kalde leiligheter i mange EU-land. Allerede etter tre måneder med stans i leveringen ville det bli knapphet i Finland, Polen og Bulgaria, ifølge en rapport fra instituttet for energiøkonomi (pdf) ved universitetet i Köln (EWI). Etter seks måneder ville Tyskland og en rekke østeuropeiske land få til dels betydelige problemer.

Russland dekker i dag over 30 prosent av Europas gassbehov. Hvis Moskva bremser leveransene, kan det få EU-landene til virkelig å sette fart på en omstilling som reduserer avhengigheten av russisk gass. En rekke alternative strategier er tilgjengelig, og alle kan bli brukt samtidig i varierende grad i de ulike land: Energieffektivisering, fornybar energi, kullkraft, atomkraft, og på noe lengre sikt, egenprodusert skifergass. Resultatet blir uansett at naturgass vil tape markedsandeler.

– Dersom vi får et krisescenario i vinter, for eksempel ved at russerne kutter gass til Europa, kan det få svært negative konsekvenser for langsiktig gassetterspørsel i Europa, sier oljeanalytiker Torbjørn Kjus i DNB.

Europas vei vekk fra gass

Europa forbereder seg på gassmangel. Lagrene er fylt godt opp rundt omkring på kontinentet. Samtidig forsøkes med ulike metoder å sikre at ukrainerne ikke skal gå tomme for gass. Polen har sendt russisk gass videre til Ukraina, noe som allerede har fått Russland til å redusere eksporten til Polen.

På kort sikt kan konflikten med Russland imidlertid være godt nytt for norsk gass. I en spørreundersøkelse Norsk Klimastiftelse har gjort blant 26 norske eksperter, sier 68 prosent seg helt eller delvis enig i at markedsutsiktene for norsk gass vil påvirkes positivt som følge av Ukraina-krisen (se detaljer om undersøkelsen nederst i artikkelen).

– Det første som skjer hvis det er altfor lite gass, er at prisen går opp. Men det er begrenset hva Norge kan bidra med – Norge sender for full guffe uansett. Så kan det komme LNG (flytende gass) fra Norge og andre land. Og så vil de begynne å rasjonere, sier partner Karen Sund i konsulentselskapet Sund Energy.

I det nærmeste tiåret vil etterspørselen etter norsk gass øke noe, tror et flertall i ekspertpanelet. Men på lang sikt ventes det at den vil falle.

Mye av et eventuelt bortfall av russisk gass kan dekkes av LNG-import. Litauen har nylig tatt i bruk en LNG-terminal, og Polen skal ha en ny terminal ferdig i 2015. Det er mange LNG-anlegg i Europa som kjører på lav kapasitet, påpeker Karen Sund. Men import av LNG er også et prisspørsmål, og gass må konkurrere med alternativene.

– Det EU har gjort i 20 år, er å svitsje vekk fra gass. Jeg har prøvd å si dette offentlig, til forargelse for enkelte. Det er en jevn overgang til fornybar, litt for å få opp en egen energiproduksjon. Og kull har fått en renessanse, sier Sund. Kull produseres lokalt i mange europeiske land, og er dessuten billig på verdensmarkedet, legger hun til.

Turbo på Energiewende

Konfrontasjonen med Russland har fått mange aktører til å rappe seg ut på banen med forslag til hvordan Europa kan venne seg av med russisk gass. Tyskland kan bli helt uavhengig av russisk gass innen 2030 dersom man setter turbo på Energiewende, mener forskere ved Fraunhofer-instituttet. En forsert energiomstilling, særlig i varmesektoren, er både mulig og lønnsom, skriver de i en rapport (pdf). Denne strategien forutsetter satsing på energieffektivisering, substituering av naturgass med andre kilder (varmepumper, el-basert fjernvarme m.m.) og en generell europeisk satsing på et grønt skifte.

Den britiske tankesmien IPPR anbefaler energieffektivisering som viktigste kur mot gass-avhengighet. Et bindende EU-mål om 35 prosent mer effektiv energibruk innen 2030 ville kutte gassimport med en tredjedel, ifølge en rapport utgitt i september.

EU-kommisjonen har også meldt seg. I sommer gikk den inn for 30 prosent som mål for energieffektivisering i 2030.

– Det langsiktige svaret ligger i redusert forbruk generelt av naturgass i Europa. Der har du det man kanskje ikke liker å høre i Norge: Redusert forbruk av naturgass vil også få utslag i redusert import fra Norge, sier Paal Frisvold, styreleder for rådgivningsfirmaet Brusselkontoret.

EUs forhold til Russland vil i framtiden forhåpentlig normaliseres. Man ønsker et sunt forretningsmessig forhold, men lærepengen er at man ikke skal gjøre seg avhengig av en så strategisk vare som gass, konstaterer Frisvold.

– Alle landene som er mest avhengig av russisk gass er fulle medlemmer av EU og Nato, og det er fordi de ikke vil være politisk og økonomisk avhengig. Den siste avhengighetsbiten til det gamle Sovjet er naturgass. Jeg tror ikke ligger i deres politiske ambisjoner å fortsette den avhengigheten, sier han.

– Norge vil følge EU-sanksjonene

12. september utvidet EU sanksjonene mot Russland til også å gjelde bl.a. tjenester knyttet til oljeleting og utvinning på dypt vann og i Arktis. Store deler av norsk leverandørindustri og olje- og gass-sektoren er veldig nervøse for konsekvensene, sier direktør Leiv Lunde ved Fridtjof Nansens Institutt.

– Når det gjelder Arktis, er Norge det nordiske landet som er mest sårbart knyttet til denne konflikten. Det ser ut som EU blinker seg ut Arktis som et sentralt område for sanksjoner, men jeg tror ikke vi har noe valg: Jeg tror Norge kommer til å legge seg på EUs linje nesten uansett, sier Lunde.

En langvarig konfrontasjon mellom EU og Russland vil ramme det langsiktige arbeidet for tillitsbygging mellom Norge og russerne i nordområdene, tror Lunde, som var energi- og klimarådgiver for daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2010-11.

– Jo lenger denne konflikten pågår, jo mer negativt blir det – jo mer vil du rive ned det som er bygget opp, sier han.

Norge har lagt stor vekt på å ha med Russland i Arktisk råd, fordi Russland er så sentralt i regionen. Fortsatt er det ikke for sent å redde samarbeidet, og en bør holde kanalene til Russland åpne så lenge som mulig, mener Lunde.

– Men hvis det går mot mer og mer sanksjoner og konflikt, så vil ikke de to verdenene være mulig å kombinere.

Oljeanalytiker Torbjørn Kjus tror først og fremst Russland vil rammes av sanksjonene.

– Russland er totalt avhengig av å tiltrekke seg kompetanse og kapital fra vestlige selskaper for å nå sine langsiktige produksjonsmål for olje og gass. Norsk oljenæring vil neppe rammes i særlig grad, sier Kjus.

Enorme russiske kostnader

Tysk næringsliv har et stort engasjement i Russland og har tidligere motarbeidet økonomiske sanksjoner. I første halvår falt tysk eksport til Russland med 2,8 milliarder euro sammenlignet med 2013. Men etter nedskytingen av MH-17 over Ukraina kom det nye signaler. Næringslivet presser fortsatt på for en diplomatisk løsning, men stiller seg nå klart bak regjeringens sanksjonslinje.

Europeere har forståelse for EU-støtte til Ukraina, ifølge undersøkelsen Transatlantic Trends. 58 prosent av de spurte i ti EU-land mener støtten bør fortsette selv om det skulle øke risikoen for konflikt med Russland. Særlig polakker og svensker vil støtte ukrainerne, men det er også stort flertall i Tyskland.

Russland utvikler nye markeder for sin petroleumseksport, særlig Kina, men det vil ta tid å erstatte et eventuelt bortfall av europeiske markeder. Kostnadene for Russland ved en konfrontasjonslinje vil bli enorme. Ved en full embargo av gasseksport til Europa vil Gazprom tape 4,5-5 milliarder euro hver eneste måned, anslår EWI.

– Jeg tror ikke de kommer til å stoppe gassforsyningen til Europa. Men Putin begynner å tippe over i det irrasjonelle, og da kan hva som helst skje, sier Karen Sund.

Om Norsk Klimastiftelses ekspertpanel

Disse 26 deltok i Klimastiftelsens spørreundersøkelse om energi- og klimapolitikk. Undersøkelsen ble gjennomført i andre halvdel av august. Last ned alle resultatene fra undersøkelsen (pdf).

Andreas Aasheim, rådgiver, Norwea
Arvid Nøttvedt, adm. direktør, Christian Michelsen Research
Erik Skjelbred, direktør, Statnett
Berit Tennbakk, partner, Thema Consulting Group
Catherine Banet, førsteamanuensis, Universitetet i Oslo
Edgar Hertwich, professor, NTNU
Erik Martiniussen, journalist
Geir Vollsæter, spesialrådgiver, Industri Energi
Gunnar Eskeland, professor, NHH
Hans Petter Kildal, direktør, Bergen Energi
Jens Ulltveit-Moe, konsernsjef, Umoe
Patrick Narbel, seniorrådgiver, Sund Energy
Kjetil Lund, klimapolitisk rådgiver for Jens Stoltenberg
Leiv Lunde, direktør, Fridtjof Nansens Institutt
Nils Røkke, klimadirektør, Sintef
Nina Jensen, generalsekretær, WWF-Norge
Oluf Ulseth, adm. direktør, Energi Norge
Peter Haugan, professor, Universitetet i Bergen
Paal Frisvold, styreleder, Brusselkontoret
Steinar Bysveen, konserndirektør, Statkraft
Terje Lien Aasland, energipolitisk talsperson, Arbeiderpartiet
Terje Osmundsen, viseadm. direktør, Scatec Solar
Thina M. Saltvedt, oljeanalytiker, Nordea
Torbjørn Kjus, oljeanalytiker, DNB
Tore Olaf Rimmereid, adm. direktør, E-CO Energi
Wenche Teigland, konserndirektør, BKK