Siv Jensen skapte debatt da hun inntok talerstolen på Litteraturhuset 10. august og slo fast at Norge må pumpe opp all vår olje og gass.

Daglig leder i Klimastiftelsen, Lars Henrik Paarup Michelsen, har tidligere skrevet om hvordan bildet nok ikke er fullt så enkelt. Lønnsomheten svikter i norsk petroleumssektor. I morges kunne vi også høre oljeanalytiker Thina Saltvedt utdype dette på NRK nyhetsmorgen.

Likevel var reaksjonene på Jensens tale sterke. Overraskende sterke, med tanke på at det hun sa egentlig er konsensus i norsk oljepolitikk. Verken Arbeiderpartiet eller Høyre vil gå inn for en politikk som er annerledes enn den Jensen tar til orde for. Arbeiderpartiet vil profilere seg på grønne saker i valget, og snakker varmt om det grønne skiftet. Likevel, de vil ikke avvise at de ønsker å åpne Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeboring. Tvert imot, de framhever stadig at de ønsker en såkalt konsekvensutredning av oljevirksomhet i disse sårbare områdene. Eneste problem er at en konsekvensutredning fører konsekvent til åpning for mer oljevirksomhet.

Og verken Arbeiderpartiet eller Høyre har noensinne gått inn for petroleumsfrie områder, som miljøbevegelsen og miljøpartiene ønsker. Områder som, av hensyn til naturrikdom og andre næringer som fiskeri, aldri bør åpnes for petroleumsvirksomhet.

Skal vi løse klimaproblemet, må tre fjerdedeler av verdens fossile ressurser bli liggende i bakken. Det gjelder også norsk olje og gass, av flere grunner:

• Lønnsomhet. Etter hvert som vi lykkes med klimapolitikken, vil etterspørselen og oljeprisen falle. Gjenværende oljeressurser på norsk sokkel er dyre ressurser.
• Moralsk ansvar for klimaendringene. Norge har tjent seg rik på å hente opp olje og gass. Derfor hviler det et særlig tungt ansvar på oss.
• Andre land. Innenfor et togradersscenario er det plass til å hente opp litt mer olje og gass. Men er det Norge som skal få bruke opp dette budsjettet? Eller er det andre land, som Angola, som ikke ennå har fått nyte godt av oljevelferden

Men det finnes også en fjerde grunn – omstilling.

Et skifte har skjedd i norsk oljedebatt. Det hersker mer eller mindre konsensus om at norsk økonomi må omstilles. Vi har en statsminister som snakker ustanselig om omstilling. Og det er bra! Den rødgrønne regjeringen burde ha gjort mer for å bremse oljetempoet og ta Norge inn i det grønne skiftet. Men heller ikke dagens regjering ser ut til å ville bremse oljetempoet.

I vår behandlet Stortinget utbyggingen av elefantfeltet Johan Sverdrup. SV og MDG var de eneste partiene som stemte mot utbyggingen. I alle år har SV advart mot det høye investeringstempoet i oljesektoren. Det høye tempoet vil gjøre omstillingen vanskeligere. Samtidig vet vi i dag at klimaløsningen avhenger av at vi unngår nye store investeringer i fossil infrastruktur. Det vil binde opp utslippsnivået på et for høyt nivå for lenge. Det vil også binde opp kapital vi trenger for å realisere det grønne skiftet.

Ingen bør hevde at en omstilling av norsk økonomi vil være lett. Og ingen bør late som de sitter på hele løsningen for hvordan Norge vil se ut etter oljen. Derfor trenger vi en debatt om omstilling, hvor også de store olje-partiene må delta. Men da må de også ta inn over seg at en omstilling ikke bare handler om å bygge opp, men også ned. Noen vil tape på det grønne skiftet.

Vi skal ta på alvor den situasjonen norsk økonomi er inne i nå. Over 22000 oljerelaterte arbeidsplasser er borte. Til tross for at det er store regionale forskjeller i arbeidsledigheten, må vi iverksette umiddelbare tiltak for å øke sysselsettingen i dag. Særlig for å bekjempe ungdomsledigheten. Spørsmålet er hvilke tiltak vi igangsetter. Vil det være tiltak som bygger opp under en omstilling av norsk økonomi eller tiltak som sementerer Norges oljeavhengighet?

SV foreslår disse tiltakene på kort sikt for å få fart på omstillingen:

1. SVs ungdomsgaranti: Det har blitt 31000 flere arbeidsledige det siste året. Halvparten av dem er ungdom. Gi ungdom under 25 år som ikke er i utdanning eller arbeid rett til utdanning, jobb eller kompetansegivende aktivitet innen tre måneder. Det koster, men det koster mer at ungdom faller utenfor.
2. Transferit: SV vil ta initiativ til et bredt grønt omstillingsprogram for norsk økonomi for å ivareta arbeidstakere og bruke kompetansen fra oljealderen til å utvikle eksisterende og framtidige næringer. 75 prosent av sivilingeniørene innen olje og gass mener at deres kompetanse er spesielt godt egnet for overføring til fornybar- og miljøteknologi. Her har vi et åpent mål!
3. Styrk offentlige ordninger: Offentlige støtteordninger bidrar til nyskaping og omstilling, og vi må styrke budsjettene. I Rogaland melder Innovasjon Norge om at mange ingeniører fra oljebransjen kommer til dem med ideer for å overføre teknologi fra oljebransjen til fornybar energi. Men de må si nei til 90 prosent av søknadene på grunn av pengemangel. I tillegg må vi reversere de store kuttene regjeringen har gjort i regionale utviklingsmidler, og det må opprettes nye investeringsfond.

SV har allerede fremmet forslag om satsing på nullutslippsteknologi i sjøfarten, demonstrasjonsanlegg for havvind og en storinnsats for å bygge ut jernbanen i årene som kommer. Vi foreslår en massiv utbygging av solceller på tak. Solceller på hustak er stor business i mange land. SV vil gi økonomisk støtte til folk som gjør klimatiltak i egen bolig og bygger solceller på taket. Og vi foreslår å benytte ledig riggkapasitet til å pålegge oljeselskapene å ferdigstille all plugging av oljebrønner.

For å lykkes med den langsiktige omstillingen av norsk økonomi vil noen tape. Derfor spår jeg at vi de kommende månedene vil se et stadig økende press for å innføre tiltak for å styrke oljebransjen. Det er avgjørende at stortingsflertallet står imot disse kravene. Og i stedet fremmer og vedtar forslag som møter arbeidsledigheten og fremmer omstillingen.

I de nordnorske fylkene faller arbeidsledigheten og det er vekst. Resten av Norge bør la seg inspirere av en landsdel som aldri ble så oljeavhengig og som har bygd opp andre vekstnæringer. Kanskje starter omstillingen her?