Klimautfordringen krever at vi faser ut all bruk av fossil kraft med utslipp av CO₂ så raskt som mulig og erstatter den med fornybar kraft – vann-, sol- og vindkraft – eller kjernekraft.

Når fossilkraften med utslipp er faset ut, vil kraftprisene igjen falle, men all den nye uregulerbare kraften vil også i fremtiden trenge en støttespiller når det er lite vann og ikke blåser. Det kan være store batterier eller produksjon av kraft med grønt eller blått hydrogen eller gasskraft med karbonfangst og -lagring (CCS).

Kalde perioder med stort kraftbehov opptrer ofte samtidig med lite vind. Kraftmarkedet vil derfor alltid trenge et dyrt supplement med en liten andel i korte og lange perioder. Det ville være galt om slik produksjon skulle bestemme prisen for all annen kraftproduksjon de timene den trengs. Med dagens metode vil vi derfor i all fremtid få en uakseptabel høy kraftpris i korte eller lange perioder og skape et jo-jo kraftmarked. Er det da riktig at vi fortsetter å beregne kraftprisen slik vi gjør i dag?

Andre modeller bør drøftes – her er et forslag

Det er mulig å tenke seg andre modeller, og dette bør nå drøftes. Et alternativ kunne være som følger: Avklar først på kraftbørsen i det nordiske kraftmarkedet prisen og volumet for kjøp av fornybar kraft og kjernekraft. Da vil disse produsentene konkurrere med hverandre om å levere. Hvis volumet som avklares ikke er stort nok til å dekke behovet en gitt time, må børsen avklare kjøp av fossil kraft med eller uten utslipp for å dekke opp kraftbehovet den timen.

Den ekstra kostnaden for kjøp av fossil kraft blir deretter fordelt på alle kWh-ene den timen som kraftkjøperne kjøper. Det vil senke kraftprisen betraktelig til glede for alle i samfunnet. Vi kan ikke fortsette å belaste samfunnet med så høy kraftpris som i dag. Det vil også skade oppslutningen om veien til et nullutslippssamfunn med også en økende høy pris på alt forbruk av karbon.

Alle produsentene får med en slik alternativ metode det de skal ha, og prisen de får, gir de rette signalene til produsentene for nye investeringer. Produsentene av fornybar kraft trenger ikke prissignaler på over 50–60 øre for å investere.

Politisk er det også bestemt at vi skal omstille samfunnet til et netto nullutslippssamfunn i 2050. Allerede innen 2030 skal vi ha kuttet utslippene med 55 prosent. Da trengs det mye mer fornybar kraft. Alle mulige prosjekter for slik kraft bør derfor startes opp raskest mulig.

Produsentene av fossil kraft med utslipp trenger ikke prissignaler i det hele tatt. Det er politisk bestemt at all fossil kraft med utslipp skal ut av markedet så raskt som samfunnet klarer å omstille seg, men produsenter av regulerbar kraft uten utslipp får et prissignal for å være støttespillere.

Nabolandene må også legge om systemet

Med denne alternative beregningsmetoden for kraftpris vil Norden alltid ha en lavere kraftpris enn landene vi har utenlandsforbindelser med.

Når avtalen er at kraftflyten i kablene skal gå til dyreste prisområde, vil alle kablene ut fra Norden alltid bli netto eksportkabler. Det er helt uakseptabelt. En forutsetning for en slik alternativ metode må derfor være at nabolandene i Europa også legger om systemet.

Forbrukerne der vil like mye som oss trenge en omlegging av systemet og burde vurdere en slik beregningsmetode. De skal på kort tid gå fra i hovedsak fossil energi til fornybar og utslippsfri kraft. Det vil kreve store investeringer i ny fornybar kraftproduksjon og nett.

Denne omleggingen kan bli politisk umulig å gjennomføre dersom forbrukerne også belastes med en helt urimelig og unødvendig høy kraftpris på all den nye fornybare kraften. Dagens markedssystem vil ikke klare en slik omlegging smertefritt uten endringer av systemet.

Norge og hele EU skal gjennom en meget stor omlegging av vårt energisystem. Da er det viktig at myndigheter, uavhengige eksperter og energiaktører nå drøfter hvilke prissettingsmodeller som kan sikre legitimitet og dermed gjennomføring av en slik omlegging.