Svaret på skuffende klimapolitikk er ikke å gi beslutningstakere en ny unnskyldning for manglende omstilling i dag ved å gjøre oss avhengige av usikre fremtidige klimakutt fra risikable teknologier.

Karbonfangst og -lagring (carbon capture and storage, CCS) og karbonfjerning (carbon direct removal, CDR), som hovedsakelig brukes heretter i betydningen teknologiske, ikke naturbaserte løsninger, blir stadig hyllet som nødvendige klimatiltak.

Norges planer om å ta imot fanget karbon fra EU for lagring til sjøs, krever store investeringer og utbredt infrastrukturutbygging.

Det er allerede enighet mellom politikere og industrien om CCS/CDR. Det trengs flere kritiske stemmer rundt teknologiene. Derfor hadde jeg håpet på mer fra Klimastiftelsens nye notat om temaet.

Notatet gir en grundig innføring i teknologiene, men inneholder lite argumentasjon. Derfor er det overraskende at Klimastiftelsen fra begynnelsen av notatet konkluderer kontant at det «rett og slett ikke er sannsynlig» at vi når klimamålene uten CCS/CDR – uten å ta tak i spørsmålene som må besvares før man kommer dit:

1. Virkning: Med dagens utgangspunkt og rimelige forventninger om fremtidig utvikling, kan CCS/CDR faktisk fylle rollen den tillegges i fremtidige klimascenarier (inkludert de som omtales av Klimapanelet)?
2. Risikoer: Hvor alvorlige er risikoene ved CCS/CDR?,
3. Misbruk: Kan rollen CCS/CDR tillegges, misbrukes til å undergrave klimamålene eller ha andre hensikter enn klimaomstillingen?
4. Alternativer: Er det andre tiltak som kan nå samme (og eventuelt andre) mål på en mer effektiv, mindre risikofylt måte?

Uten tilstrekkelige svar på spørsmålene mangler notatet sentrale kritiske innvendinger. Resultatet er at Klimastiftelsens notat overdriver modenheten og underspiller risikoene ved CCS/CDR.

Dette innlegget besvarer spørsmålene og viser hvorfor, med viktig kontekst, det er gode grunner til ikke å sette vår lit til CCS/CDR.

CCS/CDR kan ikke forventes å spille rollen det tillegges i flere klimascenarier

Klimastiftelsens notat skylder på CCSs/CDRs «startvansker» for at «vi er på etterskudd i investeringer og etablering av infrastruktur». Men særlig CCS er neppe noe som nylig begynte – eller som mangler investeringer. 83 milliarder dollar har blitt investert i CCS globalt siden 1990, med over 30 milliarder dollar i statsstøtte. Resultatene er:

• Nesten 80 prosent av store CCS-pilotprosjekter de siste 30 årene måtte utsettes eller avlyses. Utfallet på Mongstad er normalen over hele verden.
• De få fungerende CCS-prosjektene har aldri fanget mer enn 78 prosent av utslippene (og oftest mye mindre) på anleggene teknologien knyttes til. Likevel legger mange scenarier 90-95 prosent fangstgrad til grunn, noe som gir CCS en ufortjent stor rolle i scenariene. Dette nevnes ikke i Klimastiftelsens notat, og gjør at flere påstander, blant annet at blått hydrogen blir «nært karbonnøytralt», blir misvisende.
• Den globale CCS-kapasiteten på 50 megatonn (Mt) CO₂ årlig, tilsvarer kun 0,1 prosent av verdens årlige utslipp – men faktisk fangst/lagring er trolig enda mindre (opptil 30 prosent mindre ifølge en forskningsartikkel). Equinor har måttet beklage for stor overrapportering av fangsten i Norge over flere år. Uansett om fangsten var lik kapasiteten, utgjør Norges nåværende CCS-kapasitet på 1,7 Mt CO₂ årlig under 4 prosent av årlige nasjonale utslipp. De to norske CCS-prosjektene (Sleipner og Snøhvit) fjerner kun karbon fra gass i produksjon (ikke når den forbrennes). Her muliggjør CCS mer fossil utvinning, som øker globale utslipp. Dette er altså resultatet av at Norge har gitt større CCS-subsidier enn alle andre land bortsett fra USA.

Det er også mye som tilsier at påstanden i Klimastiftelsens notat om at CCS kan «oppskaleres relativt enkelt» til andre sektorer ikke stemmer. I 2009 spådde Det internasjonale energibyrået (IEA) at lagringskapasiteten ville utgjøre 300 Mt CO₂ årlig i 2020; tallet 11 år senere var 40 Mt. I samme periode har fornybar energi overprestert i forhold til IEAs spådommer. I fjor nedgraderte IEA sine CCS-forventninger med 40 prosent i scenarioet for netto nullutslipp.

Som Klimastiftelsens notat selv viser, innebærer IEAs scenarier fremdeles urealistisk vekst i CCS. Etter en økning på kun 1,1 ganger siden 2010, må dagens CCS-kapasitet øke 20 ganger på seks år og 120 ganger på 26 år for å følge IEAs veikart.

Det er spesielt oppsiktsvekkende at Klimastiftelsens notat hevder at «teknologiske CDR-løsninger viser lovende resultater og tiltrekker seg mye interesse fra investorer». Hvor disse «lovende resultatene» oppnås, oppgis ikke. Det nevnes heller ikke at interessen i stor grad kommer fra petroleumsnæringen. CDR-teknologier blir enda dyrere per utslippsenhet enn CCS, og vil ha enorme energibehov som vil enten nulle ut eventuelle utslipp fjernet (hvis energien kommer fra fossile kilder) eller ta fornybar energi bort fra andre bruksområder.

Klimapanelet og CCS/CDR

Klimastiftelsen gir heller ikke noe kritisk analyse av påstanden fra CCS-tilhengere om at Klimapanelets scenarier viser at CCS/CDR er nødvendig for å nå klimamålene.

Det nevnes ikke at Klimapanelet rangerer CCUS som det minst effektive og dyreste klimatiltaket for å nå 2030-klimamål. Selv om planlagt CCS bygges ut, ville CCS utgjort i snitt kun 2,4 prosent av utslippsreduksjonene som trengs innen 2030. Klimapanelet har advart mot «teknologiske, økonomiske, institusjonelle, økologiske-miljømessige og sosiale-kulturelle barrierer» til CCS/CDR.

Men det enda mer grunnleggende poenget er at Klimapanelets scenarier er nettopp det – scenarier, ikke forslag, med fordeler og ulemper som må vurderes helhetlig. For eksempel: Selv om Klimapanelet fastslår at å overskride 1,5 graders global oppvarming kan ta oss forbi vippepunkter som utløser katastrofale klimaendringer som ikke kan reverseres, selv med senere CCS/CDR, innebærer mange av scenarioene som Klimapanelet oppsummerer, nettopp en slik farlig overskridelse.

Som Center for International Environmental Law (CIEL) viser, anerkjenner Klimapanelet selv at de aller fleste modellene scenarioene deres bygges på, ikke tar med skadene (og dermed kostnadene) fra fremtidige klimaendringer i sine beregninger («vast majority of IAM pathways do not consider climate impacts»), som selvsagt påvirker hvor farlig overskridelse av 1,5-gradersmålet fremstår i modellene og følgelig hvor omfattende klimaomstillingen (og behov for CCS/CDR) blir i konklusjonene som trekkes.

Mange scenarioer legger også den hittil ikke-oppnådde 90-95 prosent fangstgraden til grunn, noe som gir CCS/CDR en ufortjent sentral rolle. I tillegg avhenger mange scenarier av oppsiktsvekkende skalaer. En av Klimapanelets gruppe med scenarier innebærer at bioenergi med CCS (BECCS) må bygges ut på 56–482 millioner hektar (ha) innen 2100. Til sammenligning utgjør Norge 36 millioner ha. Verden har ikke plass til dette, uten storskala nedbygging av natur og matjord (som Klimastiftelsens notat til dels anerkjenner).

Notatet går heller ikke inn på at Klimapanelet også viser til flere scenarier med lite eller ingen CCS/CDR. Det er altså fullt mulig å nå klimamålene uten CCS/CDR – og misvisende å hevde at teknologiene er helt nødvendig.

Det er kort oppsummert mye bevis (som burde kommet tydeligere frem i notatet) som støtter det motsatte av Klimastiftelsens konklusjon – nemlig at det ikke er særlig realistisk å legge opp til at klimamålene nås gjennom helt usannsynlig vekst i en meget dyr, lite pålitelig teknologi. Dette er før vi kommer til risikoene ved CCS/CDR.

CCS/CDR innebærer betydelige, langvarige risikoer

Klimastiftelsens notat underspiller (eller i flere tilfeller nevner ikke) risikoer ved CCS/CDR.

Selv med lite CCS-infrastruktur i verden har lekkasjer fra CO₂-rør ført til forgiftningsulykker i Mississippi og Iowa. Slike hendelser bør være en vekker når EUs foreslåtte CCS/CDR-strategi innebærer 19 000 kilometer med CO₂-rør. Fremtidige CCUS-planer kan til og med føre til en fordobling i verdens vannforbruk.

Klimastiftelsen nevner riktignok de gigantiske land- og energibehovene ved CDR, men det er også enorme trusler mot marine økosystemer fra CO₂-lagring til sjøs, inkludert havforsuring fra lekkasjer og seismikk til monitorering. Erfaringer med CCS-prosjektene i Norge viser hvor vanskelig (og kostbart) det kan være å sikre lagringskapasitet til sjøs, selv med relativt enkle prosjekter i mindre skalaer enn de store CCS-«hubene» som nå foreslås. Disse risikoene tas ikke høyde for i notatet.

Bare i januar i år har bystyret i Oslo vedtatt sprengning, mudring og peling i den allerede pressede Oslofjorden for å muliggjøre CCS på Klemetsrud, i strid med Plan- og bygningsetatens råd. Det er altså ingen gratis lunsj i energiomstillingen, heller ikke fra CCS.

For å sikre permanent geologisk lagring, må CO₂-lagre i praksis monitoreres evig for å forhindre lekkasjer. Utover seismikken og andre inngrep, overføres risikoene dermed til fremtidige generasjoner og fellesskapet, som må dekke kostnadene for monitorering og eventuell opprydning.

Når det gjelder økonomisk klimarisiko, mens fornybar energi og batterier blir stadig billigere, forblir CCS-kostnadene skyhøye, blant annet fordi CCS mangler modularitet og krever skreddersydd infrastruktur som ikke enkelt kan overføres mellom bruksområder. Forskning fra Universitetet i Oxford viser at fremtidige scenarioer med høye mengder CCS ville koste 30 billioner dollar mer enn mindre CCS-avhengige veikart.

Klimastiftelsen vil «få opp storskala prosjekter» for å redusere kostnadene. Men det er mye mindre klimarisikabelt å være føre var, og heller undersøke andre, mer effektive alternativer, fremfor å øke skalaen for prisens skyld når det er svært usikkert om teknologien, infrastrukturen og markedet kommer på plass, og faren for «stranded assets» er stor.

CCS/CDR misbrukes til å støtte fortsatt fossil energiutvinning

Klimastiftelsen underdriver når det sies at CCS bare «først og fremst» brukes i petroleumssektoren. Det er nesten utelukkende til gassprosessering (som kun fjerner utslipp fra produksjon, ikke forbrenning) eller økt oljeutvinning at CCS brukes i dag – ikke de «hard-to-abate»-sektorene der Klimastiftelsen vil at teknologien skal anvendes.

Til og med de fleste prosjektene som planlegges i verden, har fossil energi (inkludert fossilbasert hydrogenproduksjon) som mål (ifølge Global CCS Institute, GCCSI). Klimastiftelsens påstand om at det er «allmenn enighet om at utslippskutt alltid skal prioriteres, og karbonfangst og -fjerning er en løsning i siste instans», deles tydeligvis ikke av mange beslutningstakere og industriaktører.

Dette synliggjøres i notatet. CCS/CDR er ifølge én ekspert nødvendig fordi «vi har seks år igjen til 2030, og vi har mål om å begrense utslipp både innen da og 2050», og derfor «må komme i gang nå». Her fremstilles CCS/CDR ikke som «en løsning i siste instans», men noe som trengs i dag og for å nå 2030-klimamålene (i tillegg til 2050), fordi det antas at det blir for vanskelig å kutte utslipp på andre måter.

Dette gir ikke mening når selv GCCSI sier at det tar minst seks år fra planlegging til drift for CCS-prosjekter. Men poenget er også illustrerende for den retoriske rollen CCS/CDR spiller i klimapolitikken. For det er en grunn til at oljeselskaper driver omfattende lobbyvirksomhet for CCS/CDR, særlig i Brussel, og satser stort på CDR. Til hvorfor norske aktører har drevet internasjonalt lobbyarbeid for å få andre land og til og med Klimapanelet til å bli positive til CCS/CDR. Og til hvorfor, mens alt annet går i sneglefart i klimapolitikken, det haster med CCS/CDR.

Fordi CCS/CDR er en veldig nyttig unnskyldning til å fortsette med «business-as-usual».

Lovnadene om fremtidig fangst/fjerning av dagens/fortidens utslipp, tillater beslutningstakere å fremstå som klimabevisste og sette ambisiøse mål, mange år inn i fremtiden (når beslutningstakerne ikke lenger har ansvar), slik at de ikke trenger å ta tak i vanskelige temaer knyttet til omstillingen av fossile næringer som haster i dag. Og jo mer klimahandling forsinkes, desto større blir behovet for CCS/CDR.

Uansett om dette skyldes teknologioptimisme eller at politikere påvirkes av lobbyvirksomhet, tjener fossilnæringen på en forsinket klimaomstilling. Det blir fellesskapet som taper hvis stor CCS/CDR-infrastruktur bygges ut av overivrige stater, uten at investeringer lykkes i å opprette markeder i «hard-to-abate»-sektorer eller fungerende prosjekter. Og det er ingenting som forhindrer bruk av ledig transport og -lagringsinfrastruktur til EOR eller annen virksomhet (inkludert blått hydrogen) som lar fossil utvinning fortsette i fremtiden.

Vi ser nå at CCS foreslås som et alternativ til elektrifisering av Melkøya, men det vil også forlenge fossil utvinning og koste enormt mye (hvis det i det hele tatt er mulig å realisere innen de kommende årene).

Det blir ingen konsekvenser for politikere som lover gull og grønne skoger med CCS/CDR om mange tiår – med mindre de stilles til ansvar nå. Derfor var Klimastiftelsens notat så skuffende.

Gitt kostnadene og risikoene ved CCS/CDR-avhengighet, virker det mye bedre å planlegge slik at vi har størst mulig sjanse for å nå 1,5 gradersmålet – heller enn å gjøre oss avhengige av fremtidig CCS/CDR i en skala som er helt urealistisk med nåtidens utgangspunkt.

Dessverre har oljelobbyen fått gehør for sitt perspektiv – at det på en eller annen måte er mer realistisk å satse på usikker fremtidig CCS/CDR (som de helt tilfeldigvis vil tjene penger på), enn å være føre-var og bruke de allerede eksisterende, tryggeste karbonlagringsmetodene – å la fossile energikilder ligge og slutte å bygge ned naturlige karbonlagre.

Alternativer til CCS/CDR kan nå klima- og andre mål på en mer effektiv, mindre risikabel måte

Klimastiftelsens notat går ikke inn på alternativene til CCS/CDR som finnes, selv i «hard-to-abate»-sektorer.

For det første er sektorene som faktisk er «hard-to-abate», i stadig endring; for eksempel har bedre løsninger enn CCS utviklet seg i det siste innen stålproduksjon.

For det andre er det ingen naturlov å avhenge like mye av dagens «hard-to-abate»-sektorer (særlig avfallsforbrenning og sement) fremover. Tvert imot er det flere grunner til at vi bør lage mye mindre avfall og sement. Avfallsforbrenning er svært helse- og miljøfarlig og vi har sett den siste uka hvilke ulemper Klemetsrud-CCS innebærer.

CCS alene kan heller ikke redusere alle utslipp fra sementproduksjon (CCS-prosjektet på Brevik kutter kun halvparten av utslippene), og som nevnt ovenfor, har CCS aldri fanget i nærheten av 100 prosent av utslippene fra et anlegg teknologien knyttes til. Derfor må det gamle hierarkiet – redusere (eller erstatte med mer bærekraftige materialer), gjenbruke, resirkulere – uansett tas i bruk for å redusere utslippene fra «hard-to-abate»-sektorer ned til så nært null som mulig.

Det sier litt om påvirkningen fra fossillobbyen at slike tiltak for sirkulærøkonomi og endringer i produksjons- og forbruksmåter, som uansett må til for å nå flere mål (særlig naturmålene) og som har mange positive ringvirkninger, fremstilles som mindre «realistiske» enn teknologier som nesten aldri funker som de skal, koster bokstavelig talt billioner mer enn alternativene og krever evig, inngripende infrastruktur. At slike systemendringer er vanskelige og dyre, er nok en grunn til ikke å gi ytterligere subsidier til CCS/CDR (særlig når økte karbonpriser fremmer både alternativene til CCS/CDR og eventuelt meget begrenset CCS/CDR der absolutt ingen alternativer finnes). Pengene trengs til vår viktigste oppgave: Omstillingen bort fra fossile energikilder.

Selvsagt er disse systemiske endringene det motsatte av det fossilindustrien, som fremmer CCS/CDR, ønsker seg. Det er allerede nok lobbyister og støttespillere som jobber for olje- og gassnæringens yndlingsløsninger. Jeg håper derfor at Klimastiftelsen bidrar til å sette mer kritisk søkelys på CCS/CDR fremover.