Tidligere Statoil-sjef Helge Lund, som nå er styreleder i BP, gjorde torsdag en intervjurunde i NRK og Dagens Næringsliv i etterkant av avsløringene om at 200 milliarder av fellesskapets kroner er tapt. Lund sier at han burde vært «hardere i klypa» overfor sløsingen i USA, men ellers beklager han ingenting knyttet til USA-satsingen. Alle andre oljedirektører trodde også på varige skyhøye oljepriser og vedvarende etterspørselsvekst, så hvorfor skulle ikke han? Lund sier riktignok at satsingen på tjæresand i Canada var et feilgrep. Dette forsvarte han i sin tid med stor intensitet – Statoil var så mye flinkere enn andre til å produsere «ren» olje fra tjæresand.

Hva er det som egentlig kommer til syne i intervjuene Lund nå gir?

Det demonstreres at Statoil og andre oljeselskaper i perioden fra 2005-10 ga blaffen i klimavitenskapens budskap og fortsatte investeringer basert på forventninger om oljekonsum og -priser som ville blåse klimamålene i fillebiter.

Kunne selskapene ha opptrådt annerledes?

Ja, selvsagt kunne de det. Med den teknologiske, økonomiske og politiske muskelkraften selskapene hadde, så kunne de valgt å skalere investeringene i fornybar energi og karbonfangst på et stadium der det ville gjort stor forskjell. Men det unnlot Statoil og de andre oljeselskapene å gjøre. Denne gjennomgangen fra IEA viser at «big oil» har investert knapper og glansbilder i alternativer til olje og gass. Under 1 prosent av selskapenes investeringer har gått til fornybar energi og andre klimaløsninger.

Ble de ikke advart?

Jo, det manglet ikke på advarsler. Miljøbevegelsen var naturligvis tydelig. Opposisjonspolitikere advarte. Men også andre. Denne saken fra Zero-konferansen i 2009 der Sveriges tidligere statsminister Göran Persson tok et oppgjør med Helge Lund, er et eksempel. Men norske politikere ville ikke gripe inn overfor Statoil. Investorenes skepsis overfor oljeselskapers manglende handling på klimafeltet – veddemålene mot klimapolitikken – kom til uttrykk for alvor litt senere, slik denne rapporten fra HSBC fra 2013 er et eksempel på.

Visste ikke oljetoppene nok om klimatrusselen?

Jovisst gjorde de det. Klimavitenskapens hovedbudskap har vært vel kjent i minst tre tiår. I perioden fra 2005-10 var det ingen tvil. Rapportene fra FNs klimapanel var klare i sitt budskap, men København-toppmøtet i 2009 endte dessverre uten de nødvendige resultater. Det var også helt klart at fornybar energi ville måtte vokse kraftig for å kutte klimagassutslippene. Dette intervjuet med Helge Lund i Stavanger Aftenblad under ONS i Stavanger i 2010 er tidstypisk for holdningene oljetoppene hadde.

«Mange vil at Statoil skal investere i alle mulige former for ny fornybar energi, ofte uavhengig av realistiske muligheter for lønnsomhet innen rimelig tid. Det er et enkelt standpunkt å ta for alle som ikke er pålagt å drive lønnsomt. Men jeg vet hvem som får skylden dersom Statoil satser fem milliarder kroner på noe som er pop i dag, men en fiasko om fem år», sa Lund i intervjuet.

Det store feilgrepet Lund og de andre oljetoppene gjorde, var å investere milliarder i skifergass og oljesand. Det er der tapene har oppstått. Hadde de valgt å styre etter scenarioer som samsvarer med togradersmålet, som IEAs 450 ppm scenario som det het den gangen, så ville risikoen for feilinvesteringer vært lavere. Men under Lund styrte Statoil etter en forventning om langt høyere oljeetterspørsel.

Men hva nå, oljeselskapene endrer jo strategi?

Nå kommer de på banen. Planer om utslippskutt og nye investeringsstrategier presenteres på løpende bånd, men det gjenstår å se hvor raskt de dreier investeringene. Hvordan oljeselskapene faktisk plasserer pengene sine, og ikke hva oljedirektørene sier, gir den mest sannferdige fortellingen om hva de faktisk tror på.

Både Equinor, BP – der Helge Lund nå er styreleder – og de fleste andre store oljeselskapene opptrer nå annerledes enn for ti-femten år siden. Nå skriver BP ned verdier på oljereserver som ikke tåler vellykket klimapolitikk, og prisforventningene nedjusteres.

Hadde BP, Equinor og andre selskaper lagt forutsetninger om at klimapolitikken ville lykkes til grunn for sine strategier for ti-femten år siden, ville store penger ha gått i andre retninger enn til utvikling av nye petroleumsressurser. Verden ville ligget bedre an i klimakampen – og kanskje ville Equinor og andre store selskaper også stått bedre rustet. De som er opptatt av aksjekurser kan se hen til danske Ørsted – som var et lite «filleselskap», men nå er nesten like mye verdt som Equinor.

Hva kan vi lære av denne historien?

Norske politikere bør ha med seg fortellingen om Equinors utenlandssatsing når de vurderer fremtidig oljevirksomhet – også her i landet. Å drive langsiktige veddemål mot klimapolitikken er uklokt og uansvarlig. Fredagens leder i BT gir gode råd knyttet til 25. konsesjonsrunde. Å satse på oljeprosjekter som er ulønnsomme med vellykket klimapolitikk, er en dårlig strategi.

Og oljedirektørene? De kan faktisk havne på tiltalebenken. Statsadvokaten i D.C saksøkte torsdag Shell, Exxon, Chevron og BP for å ha villedet befolkningen i delstaten om klimatrusselens alvor.