Å melke oljekrukken er blitt så vanlig at ingen lenger løfter øyebrynet, men når to av våre ytterst sjeldne grønne kapitalister – Jens Ulltveit-Moe og Alf Bjørseth – ytrer seg i debatten så opplever de å bli mistenkeliggjort fra høyeste politiske hold.

«Det er vel samme industrimagnat som har satt mesteparten av pengene sine i fornybare energiprosjekt og som vil ha en betydelig egeninteresse i at den norske regjeringen gjør den type disposisjoner», presterte olje- og energiminister Ola Borten Moe å si til Dagens Næringsliv fredag 30 . august. Uttalelsen falt da han ble bedt om å kommentere en debattartikkel med forslag om 7 klimatiltak fra Jens Ulltveit-Moe, grunnleggeren av industrikonsernet Umoe (debattinnlegget er også publisert i Energi og Klima). Uttalelsen er et slag under beltestedet, og avslører at det rundt de rødgrønnes regjeringsbord sitter statsråder som er blitt så petrobedøvet at de ikke klarer å skille kunnskapsbasert klimadebatt fra det de oppfatter som angrep på norske interesser. (Det hører for øvrig med til bildet at Jens Ulltveit-Moe i den nevnte artikkelen kun snakket om vind- og vannenergi, og unnlot å nevne solcelle- og bioenergi som artikkelforfatteren også har investert i.)

Det andre eksemplet er den kjente industribyggeren og serie-gründeren, Dr Alf Bjørseth, som har stått frem med eksempel på formuesskattens skadevirkninger for langsiktig eierskap. (Info: Bjørseth er for øvrig styreleder i Scatec Solar, artikkelforfatterens arbeidsgiver).

Bjørseth er mest kjent som grunnleggeren av REC, et selskap som har vært – og fortsatt er – en global foregangsbedrift når det gjelder energi- og karboneffektiv produksjon av silisium for solcelleindustrien. Inntektene han fikk da REC ble børsnotert, har han ikke investert i eiendom eller oljeaksjer. Isteden har han gjennom selskapet Scatec pløyet dem inn i virksomheter som enten er knyttet til utvikling av grønn energi eller teknologi for lavere energiforbruk, næringer Norge sårt trenger å utvikle om vi skal ha noe annet enn den forurensende og sårbare oljen å leve av.

De rødgrønne har gått seg bort i all skjønnmalingen av det oljesmurte Norge

Dersom det var lett å tjene penger på så risikofylte investeringer i nye næringer, så ville ikke formuesskatten vært noe problem. Men det som er hårreisende og som skremmer de fleste med kapital fra å gjøre som Bjørseth, er at når eieren må ta et tap fordi virksomheten legges ned eller nedskrives i verdi, så kommer dette tapet i tillegg til de millionene som gjennom årene er betalt i formuesskatt. I tilfellet Norsun, der arbeidsplassene nå er reddet som følge av en refinansiering, har Bjørseth tapt investert kapital, stilt opp med friske penger og alene betalt 25 millioner kroner i formuesskatt.

Da statsminister Jens Stoltenberg ble spurt om saken under NRK-debatten torsdag 29.august, valgte han riktignok ikke å gjenta næringsminister Trond Giskes utidige sammenblanding av Bjørseths personlige formuesskatt og den offentlige støtten til Årdalsbedriften Norsun. Stoltenberg uttrykte høflig respekt for Bjørseths innsats med å bygge opp REC. Deretter tillot han seg å minne om for dette hadde Bjørseth tjent 500 millioner kroner, før han gikk over til å snakke om kampen mot økte forskjeller og nullskatteytere. Han valgte med andre ord ikke å forholde seg til problemet Bjørseth søkte å sette på dagsorden: det urimelige i å betale formuesskatt på risikofylte industri-investeringer som det er stor fare for vil ende i tap.

Klimapolitikken klarer ikke lenger å engasjere eller motivere næringslivet og folk flest

Mistenkeliggjøringen av to sjeldne grønne kapitalister som advarer mot oljeavhengigheten viser at de rødgrønne har gått seg bort i all skjønnmalingen av det oljesmurte Norge. For de som sitter på toppen, er det lett å overse hvor utrolig vanskelig det overhodet er å starte grønne vekstbedrifter med basis i Norge. Til tross for at vi for full fart nærmer oss “risikogrensen” for karbon i atmosfæren, så er det til oljesektoren og ikke bærekraftige næringer vi sender kapitalen, ingeniørene og den tunge politiske backingen.

Jens Stoltenberg skal ha honnør for å ha satt klimasaken på dagsorden, men det virker som man er gått tom for ideer. Klimapolitikken klarer ikke lenger å engasjere eller motivere næringslivet og folk flest, det er blitt for mye ekspertdiskusjoner om klimakvoter, klimaforlik, regnskogfond og «månelanding». Som påpekt av Ulltveit-Moe er det flere ting Norge kan gjøre. I et debattnotat for Civita har jeg trekket frem fire nærliggende reformer for en regjering som vil sette fart på det grønne skiftet.

Det landet trenger, er en politisk ledelse som våger å slippe markedene og menneskenes private utfoldelseskraft løs på det som Christine Lagarde, tidligere konservativ finansminister og nå sjef for Det internasjonale pengefondet, kaller «by far the greatest economic challenge of the 21st century». Til det trenger vi tusener av grønne innovatører og kapitalister, og langt færre oljerentenister. Og minst av alt mistenkeliggjøring av de som har mot og tålmodighet til å gå foran.