Klimatoppmøtet i Madrid føyer seg inn
i rekken av 25 forhandlingsmøter
der verdens utslipp av klimagasser
fortsetter å øke. Under selve klimamøtet
ble det rapportert at ny utslippsrekord
også vil bli satt i 2019. Ifølge siste rapport
fra FNs miljøprogram som kom før møtet, må landenes ambisjoner
femdobles for å stanse oppvarmingen på 1,5
°C
og tredobles for å stoppe på 2°C.

Samtidig
sier
Det
internasjonale energibyrået (IEA)
at globale utslipp vil fortsette på dagens nivå en rekke år
framover. Sjefen for Verdens meteorologiske organisasjon (WMO)
sier i en kommentar til deres
sisteklimarapport
at vi med dagens trend vil kunne oppleve en oppvarming på inntil fem
grader innen 2100. Vi er på vei fra klimakrise til klimakatastrofe.

Forbrenning
av kull, olje og gass er årsaken til denne fatale utviklingen. Uten
en rask reduksjon av fossil energi vil vi kunne få en klode
ubeboelig for store deler av jordens befolkning. Dette
er elefanten i rommet det ikke snakkes direkte om i
klimaforhandlingene. Men elefanten er til stede når landene lager
sine posisjoner, og en bakenforliggende årsak til at
vedtaket i Madrid om økte ambisjoner når landene skal legge fram
nye utslippsmål foran COP26 i Glasgow neste år, langt fra er
tilstrekkelig. Lykkes vi ikke med et tilstrekkelig ambisjonsnivå da
heller, vil neste mulighet for opptrapping etter Paris-avtalen være
først i 2025. Da vil mesteparten av karbonbudsjettet for å nå
avtalens mål være brukt opp om vi fortsetter med dagens
utslippsnivå.

Problemet
er at uten at selve hovedårsaken til økende global oppvarming
diskuteres direkte, vil mulighetene
til å snu utviklingen tilstrekkelig raskt være små. Elefanten må
på bordet.

En
effektiv start kan være forbud mot subsidiering av utvinning og
brenning av kull, olje og gass. Ifølge Det
internasjonale pengefondet (IMF)
var slik subsidiering på svimlende 5,2 billioner dollar i 2017.
Til sammenligning er dette beløpet 20 ganger større enn
klimafinansieringen til fattige land i Paris-avtalen
–
som ennå ikke er på plass. Hoveddelen av subsidiene, som øker
etterspørselen etter mer fossile brensler, kommer fra de største
utslippslandene, og Kina topper lista. Ved å spare disse utgiftene
kan landene øke inntektene sine med 3,8 prosent av BNP, noe som
skulle gjøre fjerning attraktivt i seg selv. Ifølge IMF ville
effektiv prising av fossile brennstoffer i 2015 ha redusert globale
karbonutslipp med 28 prosent. Fjerning av subsidier vil selvfølgelig
møte sterk motstand fra en kjempesterk fossillobby. Men kampen må
tas, også i klimaforhandlingene. For om fossilindustrien får
bestemme, vil utslippene fortsette på dagens nivå eller øke.

For
Norge preger også elefanten posisjonene i klimaforhandlingene, uten
at den nevnes. I åpningstalen i Madrid snakket statsminister Erna
Solberg om å øke ambisjoner, handling og
gjennomføring, og om å øke satsing på skog og klimafinansiering.
Men hun nevnte ikke med et eneste ord at
Norge planlegger å utvinne all olje og gass som er oppdaget og
økonomisk drivverdig, og at vi betaler oljeselskapene for å lete
etter mer. Dette ligger nok også bak når hun på spørsmål fra NRK
tonet ned klimakriseforståelsen. Norges posisjon er å følge EU,
men vi ligger langt etter å nå klimamålene for 2020, noe
EU har klart. Og nå garderer vi oss gjennom kvotekjøp på forhånd,
om vi skulle mislykkes i å oppfylle målene også i 2030.

Om
alle nekter å snakke om elefanten, vil kursen mot klimakatastrofe
fortsette. Og ingen burde være bedre rustet enn Norge til å ta fatt
i denne utfordringen. Mens den nåværende regjeringen tilsynelatende
ikke er villig til å gjøre dette, går det mot regjeringsskifte i
2021. Alt tyder på at økt klimabevissthet blant velgerne vil gjøre
klima til en vinnersak. Derfor bør opposisjonen på Stortinget ta
tak i elefanten i god tid før neste valg; Gå inn for stans i all ny
leting etter olje og gass og bli enige om en strategi for utfasing av
olje- og gassproduksjon i tråd med hva målene i Paris-avtalen vil
trenge. De må tørre å være tydelige overfor velgerne slik
opposisjonen i Danmark var om en ny klimapolitikk før valget i
Danmark i juni. Slik kan Norge bli et foregangsland og eksempel å
følge for andre land, også olje- og gassproduserende, i de globale
klimaforhandlingene.

Slik
kan politikerne best forberede oss på en fossilfri framtid og legge
til rette for nye grønne arbeidsplasser. Ikke for at vi skal redde
verden alene, men for at vi skal bidra konstruktivt til å sikre våre
egne barnebarn en bærekraftig framtid i Norge.