Klimatoppmøtet i Madrid føyer seg inn i rekken av 25 forhandlingsmøter der verdens utslipp av klimagasser fortsetter å øke. Under selve klimamøtet ble det rapportert at ny utslippsrekord også vil bli satt i 2019. Ifølge siste rapport fra FNs miljøprogram som kom før møtet, må landenes ambisjoner femdobles for å stanse oppvarmingen på 1,5 °C og tredobles for å stoppe på 2°C.

Samtidig sier Det internasjonale energibyrået (IEA) at globale utslipp vil fortsette på dagens nivå en rekke år framover. Sjefen for Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) sier i en kommentar til deres siste klimarapport at vi med dagens trend vil kunne oppleve en oppvarming på inntil fem grader innen 2100. Vi er på vei fra klimakrise til klimakatastrofe.

Forbrenning av kull, olje og gass er årsaken til denne fatale utviklingen. Uten en rask reduksjon av fossil energi vil vi kunne få en klode ubeboelig for store deler av jordens befolkning. Dette er elefanten i rommet det ikke snakkes direkte om i klimaforhandlingene. Men elefanten er til stede når landene lager sine posisjoner, og en bakenforliggende årsak til at vedtaket i Madrid om økte ambisjoner når landene skal legge fram nye utslippsmål foran COP26 i Glasgow neste år, langt fra er tilstrekkelig. Lykkes vi ikke med et tilstrekkelig ambisjonsnivå da heller, vil neste mulighet for opptrapping etter Paris-avtalen være først i 2025. Da vil mesteparten av karbonbudsjettet for å nå avtalens mål være brukt opp om vi fortsetter med dagens utslippsnivå.

Problemet er at uten at selve hovedårsaken til økende global oppvarming diskuteres direkte, vil mulighetene til å snu utviklingen tilstrekkelig raskt være små. Elefanten må på bordet.

En effektiv start kan være forbud mot subsidiering av utvinning og brenning av kull, olje og gass. Ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) var slik subsidiering på svimlende 5,2 billioner dollar i 2017. Til sammenligning er dette beløpet 20 ganger større enn klimafinansieringen til fattige land i Paris-avtalen – som ennå ikke er på plass. Hoveddelen av subsidiene, som øker etterspørselen etter mer fossile brensler, kommer fra de største utslippslandene, og Kina topper lista. Ved å spare disse utgiftene kan landene øke inntektene sine med 3,8 prosent av BNP, noe som skulle gjøre fjerning attraktivt i seg selv. Ifølge IMF ville effektiv prising av fossile brennstoffer i 2015 ha redusert globale karbonutslipp med 28 prosent. Fjerning av subsidier vil selvfølgelig møte sterk motstand fra en kjempesterk fossillobby. Men kampen må tas, også i klimaforhandlingene. For om fossilindustrien får bestemme, vil utslippene fortsette på dagens nivå eller øke.

For Norge preger også elefanten posisjonene i klimaforhandlingene, uten at den nevnes. I åpningstalen i Madrid snakket statsminister Erna Solberg om å øke ambisjoner, handling og gjennomføring, og om å øke satsing på skog og klimafinansiering. Men hun nevnte ikke med et eneste ord at Norge planlegger å utvinne all olje og gass som er oppdaget og økonomisk drivverdig, og at vi betaler oljeselskapene for å lete etter mer. Dette ligger nok også bak når hun på spørsmål fra NRK tonet ned klimakriseforståelsen. Norges posisjon er å følge EU, men vi ligger langt etter å nå klimamålene for 2020, noe EU har klart. Og nå garderer vi oss gjennom kvotekjøp på forhånd, om vi skulle mislykkes i å oppfylle målene også i 2030.

Om alle nekter å snakke om elefanten, vil kursen mot klimakatastrofe fortsette. Og ingen burde være bedre rustet enn Norge til å ta fatt i denne utfordringen. Mens den nåværende regjeringen tilsynelatende ikke er villig til å gjøre dette, går det mot regjeringsskifte i 2021. Alt tyder på at økt klimabevissthet blant velgerne vil gjøre klima til en vinnersak. Derfor bør opposisjonen på Stortinget ta tak i elefanten i god tid før neste valg; Gå inn for stans i all ny leting etter olje og gass og bli enige om en strategi for utfasing av olje- og gassproduksjon i tråd med hva målene i Paris-avtalen vil trenge. De må tørre å være tydelige overfor velgerne slik opposisjonen i Danmark var om en ny klimapolitikk før valget i Danmark i juni. Slik kan Norge bli et foregangsland og eksempel å følge for andre land, også olje- og gassproduserende, i de globale klimaforhandlingene.

Slik kan politikerne best forberede oss på en fossilfri framtid og legge til rette for nye grønne arbeidsplasser. Ikke for at vi skal redde verden alene, men for at vi skal bidra konstruktivt til å sikre våre egne barnebarn en bærekraftig framtid i Norge.