Å så mest mulig tvil om vindkraft i Norge gir klimakutt er en av strategiene noen kabel- og vindkraftmotstandere bruker i sine kampanjer. Feilaktige påstander presenteres, og brukes i debatten på sosiale medier og ellers. En gjenganger i dette gamet er professor Anders Skonhoft ved NTNU. I DN 23. mai hevder han at norsk vindkraft ikke gir klimagassreduksjon i Europa, fordi kraftproduksjon inngår i EUs kvotesystem. Han skrev det samme i Klassekampen i februar, og ble irettesatt av Refinitivs (ex Point Carbon) Anders Noreng, men det hjelper tydeligvis ikke.

NVE: 10 TWh kutter 5 millioner tonn CO₂

Hvordan EUs kvotesystem virker er komplekst og det er selvsagt umulig å slå fast eksakt på grammet hvor mye CO₂ en vindmølle i Norge vil kutte en gang i fremtiden. Men det betyr ikke at det er «uviss klimaeffekt av norsk vindkraft», slik Skonhoft hevder. NVE mener eksport av 10 TWH vil kutte omkring 5 millioner tonn CO₂, altså tilsvarende omkring 10 prosent av Norges samlede utslipp.

Kvotesystemet er ikke noe mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå lavere klimagassutslipp. Regimet som skal gjelde frem til 2030 og videre ble fastsatt høsten 2017. Antallet kvoter reduseres hvert år. Regelverket kan selvsagt endres – strammes ytterligere inn – underveis.

Økonomisk teori – og møtet med virkeligheten

I hvilken grad det gir noen mening å gjennomføre klimapolitiske tiltak innenfor kvotesystemet utover det CO₂-prisen i seg selv utløser, har gjennom årene har vært gjenstand for mye diskusjon i fagmiljøene. Økonomisk teori tilsier at det ikke gir noe mening å gjøre tiltak innenfor kvotesektoren fordi et utslipp som kuttes i en del av systemet vil gi rom for nye utslipp et annet sted. I en analyse fra tyske Agora Energiewende og Öko-Institut i Berlin kalles dette for vannseng-effekten. Legger man seg på den ene siden av vannsengen så buler det ut i den andre enden, men volumet vann forblir det samme. Et kvotesystem vil i prinsippet virke på samme måten.

Det er dette som er Anders Skonhofts poeng når han argumenterer for at vindkraft ikke gir klimagassreduksjon: EUs kvotesystem har et tak. Taket er gitt gjennom politiske vedtak. Når det kuttes utslipp et sted innen kvotesystemet, så oppstår det nye utslipp et annet sted.

Gjennom mange år ble det bygd opp et stort kvoteoverskudd i EUs kvotesystem, hvilket betyr at utslippene reelt sett var mye lavere enn taket som ble satt. Samtidig var det svært lave kvotepriser – naturlig nok når tilbudet er større enn etterspørselen. Det er mange årsaker til dette kvoteoverskuddet, blant annet at det er bygget ut store mengder fornybar energi.

Vindkraftverk trenger ikke kvoter

Når det er mye fornybar energi tilgjengelig, så faller behovet for fossil kraftproduksjon og dermed behovet for kvoter. Lave gasspriser virker på samme måten. Et kullkraftverk trenger dobbelt så mange kvoter som et gasskraftverk for å produsere samme mengde strøm. Et vindkraftverk trenger ikke kvoter i det hele tatt.

Fordi utslippene har vært vesentlig lavere enn taket, er det opplagt at klimagassreduksjoner også innenfor kvotesystemet har hatt virkning utover den årlige reduksjonen i kvotetaket. Hvis det var kvotetaket som bestemte utslippene, ville ikke systemet hatt et kvoteoverskudd på rundt to milliarder kvoter. Men foreløpig er overskuddskvotene kun satt på «lager», og i prinsippet derfor mulig å hente frem igjen ved behov.

Med reformen av kvotesystemet som ble vedtatt høsten 2017 er dette annerledes. EU-landene er nå enige om et system som innebærer at overskuddskvoter skal tas ut av systemet og plasseres i en reserve. Og enda viktigere, de fleste av kvotene i denne reserven vil bli slettet permanent. Denne såkalte MSR-reformen betyr at linken mellom utbygging av ny fornybar energi og direkte utslippsreduksjoner er mye sterkere enn tidligere.

Vannsengen er forandret til et badekar med overløp, ifølge terminologien som Agora Energiewende bruker. Legger man seg i badekaret, så renner det over hvis det blir for fullt. På samme måte vil kvoteoverskudd nå forsvinne, ved at de tiloversblevne kvotene «suges opp» i MSR, markedsstabilitetsreserven. Tilbudet av kvoter utover på tyvetallet blir mindre enn det ellers ville vært.

Markedet har fanget opp det Anders Skonhoft bevisst eller ubevisst overser. Som mange vil ha observert, har kvoteprisene steget betydelig gjennom 2018 og inn i 2019.

Sol, vind og vann støter ut fossilenergi

Et ytterligere forhold er den fornybare energiens rolle i kraftsystemet. Uavhengig av diskusjonen om kvotesystemet ligger det fast at utrulling av et fornybart kraftsystem er en forutsetning for å få ned klimgassutslippene. Å bli kvitt kull, olje og gass er avgjørende for å nå klimamålene. Når CO₂-utslipp skal kuttes, må strømproduksjonen gradvis bli utslippsfri. I de fleste land betyr det at rask og massiv utbygging av fornybar energi er en forutsetning for avkarboniseringen. Hvor mye nytt som må bygges, avhenger selvsagt av hvor man står i dag. Så må den fornybare elektrisiteten tas i bruk i andre sektorer, som transport og oppvarming. Ren strøm erstatter diesel når elbilen overtar for fossilbilen og varmepumpe for oljefyring.

Som hovedgrep i klimapolitikken er ikke dette omstridt. Det er faktum.

For Europas del betyr dette at store volum kull- og gasskraft må stenges ned og erstattes med fornybar energi, eller i noen grad kjernekraft der det er politisk akseptabelt.

På kort sikt har mer vind- og solenergi den effekten at fossil kraftproduksjon støtes ut av markedet. Fordi vann, vind- og solenergi ikke har marginalkostnad, så skyves den fossile kraftproduksjonen ut. Dette skjer gjennom den såkalte «merit order»-effekten. Hvis det er mye «gratis» fornybar energi tilgjengelig, så trengs det mindre kull- eller gasskraft. Om det er kull- eller gasskraft som skyves ut, avhenger av kostnadsbildet. Med billig kull og lav CO₂-pris, så ryker gasskraften først. Dette har i stor grad vært tilfellet i Tyskland. Med høy CO₂-pris og billig gass, så er det kullet som skyves ut. Når utslippene fra EUs kraftsektor falt i 2018, er årsaken en kombinasjon av mer fornybar energi og bytte fra kull til gass.

Denne markedsmekanismen betyr at norsk krafteksport til Danmark, Tyskland eller Storbritannia erstatter fossil kraftproduksjon og bidrar til at strømmen i stikkontakten blir renere.

Slik reduseres klimagassutslippene i et kraftsystem som er koblet sammen gjennom kabler og ledninger. Hver nye vindmølle eller solcelle innebærer – gitt at forbruket er det samme – at behovet for fossil energi faller.

Fornybar energi kutter klimagassutslipp. Og to pluss to er fortsatt fire.