Ønsket om energisparing i husholdningene er konsekvenser av Parisavtalen og klimaloven. Ønsket er formulert i målet om å spare 10 TWh strøm innen 2030 i regjeringens Handlingsplan for energieffektivisering, og det er omtalt av Miljødirektoratet som en av løsningene for å nå klimamålene (Klimatiltak i Norge (2024).

I 2024 har det kommet flere rapporter og artikler som peker på veien videre for energieffektivisering av boliger. Disse tekstene er en god blanding av forskning og tallknusing. Lest i sammenheng går de fra å omtale energieffektivisering som en teoretisk tankeøvelse til å se på hvordan ulike norske husholdningstyper faktisk kan gjennomføre energieffektivisering. Funnene er fra ulike forskningsdisipliner – det viser at det kreves et tverrfaglig blikk for å finne løsningene på hvordan vi kan energieffektivisere.

Her er Huseiernes oppsummering av det vi mener er viktigste funnene:

• Det er 17 prosent grønne boliger i Norge, og langt frem til grønne boliger for veldig mange husholdninger.
• En grønn bolig er en energieffektiv og miljøvennlig bolig, og omtales blant annet av EUs regler til målet for energieffektivisering i boligmassen. EUs taksonomi beskriver en «grønn bolig» som en som enten bruker minimum 10 prosent mindre energi enn en nær-nullenergibygning (NNEB), har energimerke A, er blant de 15 prosent mest energieffektive boligene, eller har redusert energiforbruk med minimum 30 prosent etter rehabilitering.
• Oppgradering til en grønn bolig vil koste i snitt 450 000 kroner for en enebolig.
• 250 000 boligeiere har ikke finansering i det hele tatt til å gjøre nødvendig energieffektivisering. God energieffektivisering gir fortsatt lite utslag på boligprisen.
• Skal egentlig boligeiere betale for samfunnets økte krav og behov?

Funn 1: Det er 17 prosent grønne boliger i Norge

I rapporten Grønne boliger og EU-taksonomien har boligdatafirmaet Eiendomsverdi beregnet hvor mange grønne boliger vi har i Norge. Dette har de gjort med grunnlag i data fra Simien – et firma som driver med energiberegning av boliger og næringsbygg.

Svaret er 17 prosent på landsbasis, med 26 prosent i Akershus som topp, og 10 prosent i Finnmark på bunn.

Eiendomsverdi har sett på hele den norske boligmassen, og gjort en beregning av energimerket for alle norske boliger. I dag finnes det tall fra Enova om energimerking, men disse tallene er ikke dekkende for hele boligmassen. I tillegg er det store feilkilder fordi energimerkene først og fremst har blitt laget for salg, og det frem til for noen få år siden ble lagt liten vekt på å merke riktig.

Funn 2: 250 000 boligeiere har ikke råd til å energieffektivisere

Norges Bank presenterte i november et notat med den urovekkende tittelen Energiomstilling av bolig kan bli en netto kostnad for gjennomsnitthusholdningen.

Forfatterne Haakon Solheim og Bjørn Helge Vatne har gjort regnestykker på økonomien til husholdningene, basert på tallene fra Eiendomsverdi som vi nevnte over. Disse tallene er så paret med tall fra Kartverket om eierskap og Skatteetaten om inntekt, gjeld og bankinnskudd. Dermed er beregningene gjort på husholdningenes faktiske økonomi, ikke modeller.

I notatet beregnes gjennomsnittskostnadene for å flytte en bolig opp til grønn bolig til 450 000 kroner for en enebolig og 160 000 kroner for en leilighet. Men som forfatterne peker på: Gjennomsnittskostnadene de anslår, er nok på den lave siden.

Det viktigste tallet er at 12 prosent av husholdningene hverken har oppsparte midler eller lånekapasitet til å ta kostnadene for å energieffektivisere boligen sin til en «grønn bolig». 12 prosent kan høres lite ut, men det er faktisk 250 000 husstander!

Forfatterne skriver at det som kjennetegner disse 250.000 husstandene, er at de har mye gjeld og middels inntekt.

Funn 3: 35 prosent mener de ikke har økonomi til å gjennomføre energieffektivisering

På årskonferansen til NTRANS (Norwegian Centre for Energy Transition Strategies) presenterte Pernille Seljom fra IFE resultater fra forskningsprosjektet BEHAVIOUR. I en større spørreundersøkelse har nordmenn blitt spurt om barrierer for å gjennomføre energieffektivisering.

Tallene er også presentert i innlegget «Glem energieffektivisering med dagens ordninger» i Teknisk Ukeblad.

35 prosent svarer at de ikke har økonomiske midler til å gjennomføre etterisolering, samtidig som 51 prosent svarer at «det ikke er riktig tidspunkt». Noe som antakelig også innebærer en økonomisk begrensning.

Tallene underbygger Norges Banks tall og forteller om husholdningenes opplevde barrierer. For selv om man teoretisk sett har opplåningsmulighet, er det ikke sikkert at man ønsker å bruke denne muligheten til å energieffektivisere. Pengene kan være spart opp til andre formål, som pensjon, eller man ønsker ikke å ta opp gjeld hvis man ikke er sikret å få pengene tilbake.

Funn 4: Energieffektivisering gir liten påvirkning på prisen

En utfordring når man ser på husholdningenes økonomi, er at energieffektive boliger per i dag ikke gir selgerne høyere pris for boligen enn en bolig som ikke er energieffektiv.

Det viser artikkelen European Energy Crisis: Did electricity Prices Shock Real Estate Markets? Her har Arne Johan Pollestad ved NTNU sammen med Becka Brolinson, William Doerner og Michael Seiler analysert norske boligtransaksjoner mellom 2020 og 2022. De finner at de høye strømprisene i Sør-Norge i 2021 og 2022 førte til at boliger i Sør-Norge hadde en lavere prisvekst enn sammenlignbare boliger i Midt- og Nord-Norge. Dette etter at det var korrigert for en rekke faktorer som region, sesong, boligtype, størrelse og energieffektivitet. Prisfallet ble i liten grad opphevet av strømstøtten, skriver forfatterne.

Videre har forfatterne sjekket boligprisene for energieffektivitet på boligene. Og her finner de bare en «relatively muted response» for energieffektivisering. Forfatterne mener at energieffektive boliger i liten grad fikk bedre priser enn ikke-energieffektive boliger. Selv under en energikrise. Men forfatterne finner at energieffektive eneboliger utenfor de store byene fikk en liten positiv effekt.

Energieffektivisering har høy kostnad, og de som gjør dette, forventer å få pengene tilbake, både som besparelse på strømregningen og som økt pris på boligen når den selges. Men det er fortsatt få tegn til at energieffektive boliger gir en bedre boligpris enn ikke-energieffektive boliger.

Dette gjør at investeringene man gjør, først og fremst må tilbakebetales gjennom lavere energikostnader, eller de må subsidieres av de som virkelig har behov for energiomstillingen.

Funn 5: Samfunnet har problemet, da bør samfunnet betale

I artikkelen Muligheter og utfordringer for en bærekraftig boligmasse frem mot 2050 sett i lys av arealknapphet poengterer Anne Sofie Handal Bjelland og Anders-Johan Almås ved Høgskulen på Vestlandet at utfordringene med energieffektivisering ikke bare er boligeierens utfordring.

De viser i artikkelen til at strømforbruket i boligmassen har vært forholdsvis jevnt de siste årene, og kommer til å være forholdsvis jevnt i årene som kommer selv om det ikke gjøres energieffektivisering.

Forfatterne peker videre på at boligmassen i dag bare står for 1,4 prosent av Norges totale klimagassutslipp. Slik at boligmassen ikke har et utslippsproblem for å nå målene i Parisavtalen og klimaloven.

Og da stiller Bjelland og Almås spørsmålet: «Er det det privatpersoners ansvar å utbedre boligen for å imøtekomme samfunnets endrede krav og behov?». Før de i neste avsnitt besvarer spørsmålet: «I boligeierskap ligger et ansvar for vedlikehold og oppgradering av bolig, men behovene som her identifiseres, strekker seg kanskje ut over det som kan ansees som boligeiers ansvar.» (Vår utheving)

Konklusjon: Boliger er en del av løsningen, ikke problemet

Artiklene viser altså at potensialet for energiomstilling i boligmassen er der. Men boliger er en del av løsningen for energiomstilling, ikke en del av problemet. Og da kan man ikke forvente at eierne av boligene skal betale for hele gildet.

Den kostbare energiomstillingen skal boligeiere dekke parallelt med økte kostnader til vann og avløp, klimatilpasninger som overvann, økende vedlikeholds- og forsikringsutgifter og tilpasninger den enkelte må gjøre til alderdommen.

Uten gode støtteordninger viser tallene over at faren er at boligmarkedet får større ulikhet og at energifattigdom er noe vi kommer til å snakke om til vanlig i Norge.

Dette må myndighetene ta inn over seg. Vi kan ikke vedta energiomstilling for boliger uten at samfunnet er med på å ta regningen. Ønsket om energieffektivisering i boligmassen må følges opp med gode støtteordninger og hjelp til gjennomføring.