Om en uke starter FNs klimatoppmøte i Durban i Sør-Afrika. Det er det vanskelig å få øye på i norske aviser. Forventningene til møtet er veldig lave og nesten ingen norske journalister skal dit. Det syns jeg er synd. For flere store spørsmål er nå i spill i forhandlingene. Årsaken er det jeg vil kalle den nye realismen som synes å ha sunket inn over partene etter fiaskoen i København.

Den nye realismen uttrykker seg på to måter. For det første er det ingen som lenger tror de kan kapre et FN-møte gjennom å utarbeide hemmelige avtaler, og presse dem igjennom ved hjelp av kjente statsledere. Den strategien havarerte i København (Og godt var kanskje det. For avtalen som lå på bordet der var knapt verd papiret den var skrevet på). I stedet er mitt inntrykk at man arbeider dypere, bredere og mer konsentrert om å finne løsninger på flere områder enn man har gjort før. Det kan love godt for framtiden. For selv om en slik forhandlingsprosess ikke vekker like mye oppmerksomhet, ser den ut til å gi små, men viktige resultater. Man har fått på plass et viktig regime for bevaring av regnskog, man er i ferd med å få på plass et internasjonalt fond for å avhjelpe klimasituasjonen i fattige land, og det forhandles om videreføring av Kyoto og mulige forpliktelser for enkelte land i Sør.

For det andre kan det virke som om mange av verdens ledere endelig har innsett det man lenge har lukket øynene for, at USA fortsatt ikke er modent for noen omfattende klimaavtale. Resultatet er at EU har orientert seg mer mot Kina, India og Brasil enn hva de har gjort før, og at USA spiller en mindre dominerende rolle. Mange vil kanskje mene at det er negativt. For USA er fortsatt verdens mektigste land og det landet i verden som slipper ut mest klimagasser per innbygger. Derfor er det selvfølgelig avgjørende å få med seg USA på et langsiktig klimaregime. Det betyr likevel ikke at det nødvendigvis er avgjørende å få USA med på en internasjonal avtale med det aller første. For det tror jeg egentlig ikke er mulig. Forsøkene på å lage en klimaavtale etter USAs ønsker, et uforpliktende dokument med lave ambisjoner, kullseilte i København. Og så lenge USA ikke klarer å spille noen konstruktiv rolle i forhandlingene, tror jeg det er både viktig og riktig av EU å orientere seg mot andre land og regioner.

Realismen i Durban vil ikke få den samme medieoppmerksomheten som et altomfattende vedtak i København ville gjort. Likevel tror jeg denne realismen gir mer grunn til optimisme enn hva mediene gir uttrykk for.

Regnskog, klimafond og Kyoto er selvfølgelig ikke nok til å redde miljøet, men klarer man å bli enige om alle disse tre tingene har man tatt viktige skritt på veien dit. En skal heller ikke glemme at det er et samspill mellom hva som skjer i det enkelte land og hva som skjer internasjonalt. For uavhengig av hva slags avtale man blir enige eller ikke enige om i Durban, er det de daglige vedtak som gjøres i Norge, Tyskland, Kina, Australia, Canada og alle de andre landene som er avgjørende for hvordan politikk og teknologi utvikler seg framover. Her vil nok enkeltstater i USA spille en langt viktigere rolle enn USAs president. Det er nettopp derfor at det er interessant at Californias tidligere guvernør Arnold Schwarzenegger kommer på ZERO-konferansen i Oslo mandag. Jeg skal dit for å høre ham, og jeg antar det blir langt mindre ensomt i presselosjen der enn i Durban om en uke.