Ubrennbar olje og gass - brennbare penger - Energi og Klima

Ubrennbar olje og gass – brennbare penger

Hva blir følgene for den norske olje- og gassformuen og Oljefondet hvis den globale klimapolitikken lykkes?

Hvor mye olje, kull og gass kan vi fortsatt bruke og fremdeles ha en rimelig sjanse for ikke å øke den globale temperaturen mer enn 2 grader? Denne problemstillingen er nå blitt mer aktuell, særlig etter at man har gjort nye vurderinger av hva det betyr for vår måte å beregne verdier og økonomi på. Og betyr det at vi må skynde oss å få solgt våre hydrokarbonreserver?

Noe av dette er kjent fra før. I 2009 tok klimaforskeren Malte Meinshausen og medforfattere temaet for seg i en artikkel i tidsskriftet Nature. Studien og konklusjonene baserte seg på ulike utslippsscenarier for fremtiden – fra ekstrempunktet hvor alle fossile brenselreserver blir brukt til scenarier med ulike CO2-budsjetter. Med «budsjett» menes her hvor mye man kan slippe ut og fremdeles kunne nå det omforente målet om 2 grader global oppvarming med en viss sannsynlighet.

Her avhenger det av hvor risikovillige vi er. Om vi tar en 25 prosents risiko for å gå over 2 grader, så er budsjettet vårt 1000 gigatonn CO2 i perioden 2000-2050. Om vi er mer forsiktige og godtar en 20 prosents risiko for å gå over 2 grader, er budsjettet vårt 886 gigatonn CO2. Og i mellomtiden – siden år 2000 – har vi sluppet ut ca 390 gigatonn CO2. Det betyr at om vi legger oss på det minst risikable scenariet på 20 prosent, så har vi igjen et budsjett på om lag 500 gigatonn CO2. Dette er hva vi kan slippe ut i de neste 37 årene. Men med dagens rate på ca 35 gigatonn/år og økning på ca 1 gigatonn pr år vil vi ha brukt opp budsjettet innen år 2024. Og det er ikke spesielt lenge til.

La oss si at vi tok dette på alvor. Hva betyr det så for våre verdier – bankboka vi har på sokkelen for eksempel, og Statens pensjonsfond utland, bedre kjent som Oljefondet? Summen av reserver av kull, olje og gass beløper seg til et potensielt utslipp av 2800 gigatonn CO2. Og det er sannsynligvis et konservativt anslag – reservene har vist seg å øke fra år til år, særlig av olje og gass. Hvis vi bare kan bruke om lag 500 gigatonn av disse, så betyr det at 80 prosent av reservene må forbli i jorda. Eller for å si det på en annen måte, de kan ikke bli brukt uten at man kan kontrollere utslippene av klimagasser.

Mange vil si at 20 prosent er en høy risiko, men faktisk er det slik at vi i dag styrer mot 100 prosents sannsynlighet for at vi ikke vil klare togradersmålet. Og selv om vi aksepterte en risiko på 50 prosent, så ville om lag to tredeler av de fossile brenslene måtte forbli urørt, eller man må kunne kontrollere utslippene fra dem gjennom feks CO2-håndtering (karbonfangst og -lagring, CCS). Dette er sammenfallende med IEAs analyser og blir ofte kalt 450-scenariet (dette refererer til en atmosfærisk maksimal konsentrasjon av CO2 på 450 ppm (parts per million) fra en førindustriell konsentrasjon på omlag 280 ppm). I det scenariet aksepterer vi 50 prosents sjanse for å gå over 2 grader oppvarming. Men CCS er uansett bare anvendelig for naturgass og kull i større anlegg – oljen er det vanskelig å gjøre noe med fordi den hovedsakelig går til transportformål.

Statsminister Jens Stoltenberg taler ved åpningen av anlegget for CO<sub><noscript><img src= Statsminister Jens Stoltenberg taler ved åpningen av anlegget for CO2-fangst på Mongstad i mai 2012 (foto: Helge Hansen/Technology Centre Mongstad)

Nå er det slik at verdien på kull-, olje- og gasselskaper vurderes i stor grad i forhold til de reservene de disponerer og verdien av disse. I en økonomi hvor ulempene er eksternalisert – samfunnet tar kostnadene – blir det slik. Hvis vi tok en helt flat fordeling av ubrennbare reserver, ville altså 60-80 prosent av verdien som er knyttet til reservene av fossile brensler måtte settes til 0. Det vil være dramatisk for verdensøkonomien, og særlig for oljeøkonomier slik som Norge. En nylig utgitt rapport fra HSBC peker på at Statoil er det mest utsatte oljeselskapet dersom dette blir en global policy. Dette fordi en stor andel av Statoils reserver ikke blir lønnsomme å utvikle fordi oljeprisen vil synke i en verden som tar klimaendringer på alvor. Men det at prisen på olje også blir redusert (HSBC bruker 50 US$ per fat) har også store konsekvenser for selskapenes verdier totalt sett. I HSBC-rapporten estimerer man den kombinerte effekten av lavere priser og ulønnsomme reserver for både olje og gass til ca 50 prosent.

Og hva så med Oljefondet? Her har vi investert hundretalls milliarder i selskap som har en verdi relatert til en beholdning av reserver i en internasjonal økonomi. Dette kan bli svært utsatte poster ved en endring av tenkningen rundt klima. Tanken om å måtte unngå å bruke fossile brensler har modnet, og det som er oppsiktsvekkende er at finanssektoren ser på effekten av slike policyendringer. Det virker ikke trolig at verdens ledere vil kunne fortsette å styre mot 100 prosents sannsynlighet for at global oppvarming blir høyere enn to grader. Og det vil få konsekvenser.

For Norge vil dette bli meget ubehagelig, og på mange måter kan man skjønne at det lønner seg for oss å smi mens jernet er varmt, det vil si selge petroleum for det vi makter. For ikke nok med at verdiene vil skrumpe, prisen på varene vil også måtte synke kraftig. I en studie fra Mercer for Oljefondet (pdf) peker man på at det er kun i et business as usual-scenario, det vil si 100 prosents sjanse for å overskride togradersmålet, at investeringer i fornybar energi, jordbruk og CCS er en risikofaktor. Dagens porteføljer ligger utsatt til i to scenarier, nemlig i et scenario med skippertak på klimatiltak etter 2020, drevet av et akutt behov for å gjøre noe i global skala. Eller i det scenariet hvor man fortsetter som fram til nå (business as usual), men der store klimaendringer gjør at verdien av disse aksjene reduseres (man kan tenke seg som følge av ekstremvær, effekter på infrastruktur mm).

Med dette bakteppet er det underlig at vi stiller spørsmål ved satsingen vi har på fornybar energi, CCS og energieffektivisering. Dette er næringer med stor vekst og stort potensial, og de er robuste. Tilveksten av elektrisitet i verden i fjor var nesten like stor for fornybar energi som for fossil energi. Og CO2-håndtering må også sees i denne sammenhengen. Problemet med fossile brensler er klimautslippene de forårsaker. Dersom vi kan ta hånd om utslippene, så er fossile brensler utmerket. Kostnadene vil selvsagt gå opp, men dette er i stor grad nettopp en diskusjon om hvem som skal ta kostnadene. Per i dag er det samfunnet som tar alle kostnadene ved miljø- og klimaendringer forårsaket av fossile brensler, og det er ikke gitt at det vil være slik i fremtiden.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.