Hva vil vi med Statoil?

Det er ikke lett å være oljeselskap i klimatrusselens tid. Hvor lenge kan strategien være et veddemål mot vellykket klimapolitikk?

2 kommentarer

Statoil er en gigant i norsk målestokk. Selskapet har 23000 ansatte og virksomhet i 36 land, en børsverdi på 417 milliarder (pr. 9. januar 2015) og en historie som Norges viktigste redskap i utvinningen av petroleumsressursene på kontinentalsokkelen.

Statoil er også en svært viktig aktør i kraft av sin rolle som kunde. Selskapet handlet for svimlende 127 milliarder kroner fra norske leverandører i 2013. Hvordan selskapet utvikler seg har stor betydning for fremtiden til et stort antall norske leverandørbedrifter og dermed for mange tusen arbeidsplasser også utenfor selskapets egen virksomhet. Statoil er derfor en industriell motor med stor betydning for Norge.


HvaVilViMedStatoil_320
Artikkelen er hentet fra rapporten «Hva vil vi med Statoil?», utgitt av Norsk Klimastiftelse. Last ned rapporten i pdf-format med flere analyser og kommentarer om Statoil. Se også video fra Klimastiftelsens frokostmøte om temaet 20. januar.

Statoil angår oss alle. Fordi Statoil er et stort selskap, og fordi staten eier 67 prosent av aksjene, har alle norske borgere rett til å ha en mening om selskapets atferd og strategi. Det er bred enighet om at politikerne ikke skal detaljstyre selskapet. Men betyr det at regjering og storting – som representant for eierne – skal holde seg unna også når det kommer til viktige strategiske veivalg som for eksempel om selskapet skal investere i fornybar energi?

Det finnes ikke opplagte svar på dette spørsmålet, men det er i høyeste grad legitimt å føre en debatt om dette og liknende spørsmål i det offentlige rommet.

I skrivende stund er Statoil uten konsernsjef, mens oljeprisen har falt dramatisk de siste månedene. Dette gir noen kortsiktige utfordringer av betydelig omfang.

Men hvor står selskapet i lys av klimapolitikken og endringer i energibildet som vil ha innvirkning på lengre sikt? Det er problemstillinger i et slikt langsiktig perspektiv som drøftes i dette notatet.

Hva betyr klimapolitikken og hvor går energimarkedene?

Statoil har i likhet med alle de store oljeselskapene lagt til grunn at etterspørselen etter olje og gass vil øke i tiårene fremover. Essensen i denne fortellingen er at økende befolkning og økonomisk utvikling i fremvoksende markeder og utviklingsland vil gi etterspørselsvekst, selv om OECD-landenes oljeforbruk stagnerer.

Som de andre oljeselskapene har Statoil laget prognoser som peker mot en etterspørsel som langt overstiger oljeforbruket i IEAs tograder-scenario. Oljeselskapene tror ikke at klimapolitikken lykkes.

Denne grafen fra IEAs World Energy Outlook (2014) viser hvordan oljeforbruket (og prisen) vil kunne utvikle seg i tre ulike klimascenarier. 450-scenariet er tograders-scenariet. New policy-scenariet ligger omkring der oljeselskapene tror utviklingen vil være.
Denne grafen fra IEAs World Energy Outlook (2014) viser hvordan oljeforbruket (og prisen) vil kunne utvikle seg i tre ulike klimascenarier. 450-scenariet er tograders-scenariet. New policy-scenariet ligger omkring der oljeselskapene tror utviklingen vil være.

Amerikanske Exxon Mobil er tydeligere i sin språkbruk enn Statoil. Exxon Mobil mener det er «highly unlikely» at togradersmålet nås. I et svar til investorer som stilte spørsmål om Exxons håndtering av karbonrisiko frem mot 2050, heter det følgende:

«ExxonMobil believes that although there is always the possibility that government action may impact the company, the scenario where governments restrict hydrocarbon production in a way to reduce GHG emissions 80 percent during the Outlook period is highly unlikely.»

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Derfor er det heller ingen grunn for investorer å frykte at Exxons reserver blir verdiløse.

«In assessing the economic viability of proved reserves, we do not believe a scenario consistent with reducing GHG emissions by 80 percent by 2050, as suggested by the «low carbon scenario,» lies within the «reasonably likely to occur» range of planning assumptions, since we consider the scenario highly unlikely.» «We are confident that none of our hydrocarbon reserves are now or will become «stranded.» We believe producing these assets is essential to meeting growing energy demand worldwide, and in preventing consumers – especially those in the least developed and most vulnerable economies – from themselves becoming stranded in the global pursuit of higher living standards and greater economic opportunity.»

Dette er rene ord for pengene. En etterspørsel etter olje og gass i tråd med togradersmålet, altså en vellykket klimapolitikk, er usannsynlig, ifølge Exxon.

Statoil svarte høsten 2013 på en henvendelse fra den amerikanske tenketanken Ceres. Statoils «egenmelding» når det gjelder karbonrisiko er ganske lik den Exxon nå har levert, men legger større vekt på alvoret i klimatrusselen.

Statoil understreker at selskapet er for klimapolitikk:

«The 450 Scenario of the IEA is based on an assumption of climate policies being implemented globally within the next few years and that global GHG emissions from energy starts to decline before 2020. It is Statoil’s view that such a development would be desirable and important. It is unfortunately not a realistic outcome. We see very few policy signs that would indicate the establishment of a strict, transparent and verifiable global climate agreement before 2020.»

Og videre:

«There is a need to underline the difference between Statoil’s normative approach to climate change, where we support a fast development towards efficient policies and reduced emissions, and our estimation of what is the most likely development. Like any other commercial actor Statoil must base its decisions on our best available knowledge and analysis of current trends; – and these are reflected in our «Energy Perspectives.»

Det er altså forskjell på Statoils normative tilnærming og selskapets vurdering av hva som er den mest sannsynlige utviklingen. Det mest sannsynlige, og det selskapet bygger sine vurderinger på, fremkommer i analysen Energy Perspectives, heter det.

Liknende formuleringer er brukt i Statoil-styrets respons på forslag til generalforsamlingen i 2014 om å avvikle oljesand-prosjektene i Canada og å droppe satsingen i Arktis.

I generelle vendinger sies det at «Statoil etterlever alle bestemmelser og reguleringer knyttet til klimautslipp i Norge og i alle andre land der selskapet opererer. Statoil støtter samtidig en strammere, mer åpen og kostnadseffektiv klimapolitikk; – i Europa og i andre regioner i verden.»

Men når styret kommenterer forslagene om at selskapet skal gå ut av canadisk oljesand og avvikle virksomheten i Arktis, så har ikke klimapolitikken lenger relevans:

«Styret står fast ved at verdens økende folketall og økt levestandard i utviklingslandene vil drive fram fortsatt økende energietterspørsel. Man anslår at områdene nord for Polarsirkelen inneholder en femtedel av verdens uoppdagede, teknisk utvinnbare olje- og gassressurser. De kan dermed bli en betydelig bidragsyter til energiforsyningen i flere tiår fremover. Tilgang til nye letearealer, deriblant områder i Arktis, er avgjørende for selskapets ambisjoner ut over 2020.»

Både brevet til tenketanken Ceres og svaret til de kritiske aksjonærer er skrevet mens Helge Lund var konsernsjef. I Lunds tid kom det ingen tegn til overflaten som tilsier at Statoil kunne være i ferd med å revurdere sin strategi i lys av klimapolitikken. I et intervju i forbindelse med Lunds avgang, sendte imidlertid styreleder Svein Rennemo ut noen signaler som det er verd å merke seg. Overfor Aftenbladet pekte Rennemo på tre utfordringer den nye sjefen må ta på seg:

  • En styrking av industrien og norsk sokkels konkurransekraft
  • Statoils ansvar til å bidra til fornybarsamfunnet
  • En langsiktig verdiskapning for aksjonærene

Statoil er ikke alene blant oljeselskapene om å måtte tenke nytt i lys av klimapolitikken. BPs tidligere toppsjef Lord Browne plasserte nok et visst ubehag hos mange toppledere og styremedlemmer i petroleumsbransjen da han senhøstes 2014 sa at mange energi- og gruveselskaper ignorerer den «eksistensielle trusselen» fra klimaendringer og klimapolitikk og må endre måten de opererer på.

Budskapet fra Lord Browne er at mange kull- og oljeselskaper ikke tar innover seg at skjerpet klimapolitikk og forsert energiomstilling vil endre rammene for virksomheten de driver.

Financial Times siterer fra et innlegg Browne holdt på en konferanse i London i november 2014, der han sa at vitenskapens bevis på klimaendringer må anerkjennes. Men mange i oljesektoren vegrer seg mot det. Årsaken er ifølge Browne at «this conclusion is not accepted by many in our industry, because they do not want to acknowledge an existential threat to their business».

At Lord Browne ble lest med interesse blant mektige oljefolk, er det ingen tvil om. Statoils strategidirektør John Knight skrev på Twitter:

«Statoil unequivocally accepts the IPCC view regarding climate change. We are not among those Lord Browne criticises».

Statoil er mange hakk bedre enn de fleste andre oljeselskaper når det kommer til å akseptere klimavitenskapen. Men når det gjelder neste steg, å akseptere konsekvensen av klimapolitikkens virkninger for forretningsvirksomheten, er Statoil i likhet med resten av oljebransjen fortsatt bakpå. Det er interessant å se at en innflytelsesrik aktør fra bransjens egne rekker – som Lord Browne er – nå deler denne grunnleggende analysen.

Ifølge FT brukte han avtalen mellom USAs president Obama og Kinas Xi som eksempel. Det de er enige om, vil ikke kunne oppnås uten skjerpet politikk. Til sammen kan skjerpet politikk i USA og Kina ifølge Lord Browne redusere de to landenes samlede oljeforbruk med mer enn 17 milliarder fat de neste 15 årene. Så sa han: «But many operators remain largely insensitive to the potential consequences of such policies».

Lord Browne ville ifølge FT ikke være konkret om hva oljeselskapene bør gjøre, annet enn at de må akseptere klimavitenskapen og se «the opportunities presented by a low carbon energy system».

Er Statoils strategi bærekraftig på lang sikt?

Statoil står som selskap overfor grunnleggende utfordringer. Spareprogrammer, salg av andeler og kutt i investeringsbudsjetter er symptomer. Stikkordene er klimapolitikk og energiomstilling som trussel mot selskapets langsiktige verdiskaping og vekst.

Etikken: Statoils talspersoner ytrer i skrift og tale stor bekymring over klimatrusselen, men selskapet legger likevel til grunn at klimapolitikken mislykkes. Statoils strategiske føringer og investeringsprofil bygger på en fremtidig energietterspørsel som langt overstiger det klimaet tåler.

Personene som er bemyndiget til å representere Statoil i klima- og energispørsmål i offentligheten, for eksempel sjeføkonom Eirik Wærness og klimadirektør Hege Norheim, gir inntrykk av at Statoil legger FNs omforente togradersmål til grunn for sin virksomhet. Men Statoil tror ikke på togradersmålet. Statoil tror energiforbruket i verden vil utvikle seg i en bane som langt overstiger det vitenskapen sier at klimaet tåler. Dette kommuniseres i analysen Energy Perspectives og i redegjørelser til generalforsamlingen, slik dette notatets første del viser. Begrunnelsen for å satse både på oljesand i Canada og på operasjoner i Arktis, er nettopp en fortsatt vekst i oljeetterspørselen langt inn i fremtiden. Statoil er ikke alene. Shell og Exxon er enig. Men hvor er etikken i en slik holdning?

Det er ingen grunn til å tvile på at Statoils ledere er opptatt av klima. Men selskapet kan ikke i evigheter drive dobbeltkommunikasjon der verbale bekymringer går i en retning, mens strategiske føringer og pengestrømmer peker motsatt vei. Det er ikke samsvar mellom liv og lære.

Politikken: Statoils svar på alle spørsmål om klimapolitikk har tradisjonelt vært at det trengs en global pris på CO2-utslipp. Det er løsningen som skal fikse alt. Tilsynelatende viser dette at selskapet tar klimaproblemet på alvor, men det er også et svar som løfter ansvar vekk fra selskapets egne vurderinger og over på politikernes skuldre.

En global, og tilstrekkelig høy, CO2-pris ville vært en fordel. Men det er ingenting som tyder på at man får et globalt klimaregime av en slik type som Statoil ønsker seg – og derav en lik CO2-pris. En global CO2-pris forutsetter en bindende avtale med et forpliktende utslippstak.

Hvis noe er sikkert foran klimatoppmøtet i Paris til høsten, er det at vi ikke får en avtale i tråd med en slik modell. Det blir ikke noe globalt utslippstak og dermed en global karbonpris.

Den klimapolitiske virkeligheten Statoil og andre energiselskaper må forholde seg til er et lappeteppe av politiske virkemidler og regimer med ganske lav oversiktlighet og forutsigbarhet. Samtidig skjer det omfattende teknologiske endringer som hver eneste dag forbedrer den fornybare energiens konkurransekraft mot kull, olje og gass.

Både ut fra etiske og politiske betraktninger må Statoils styre og ledelse stille spørsmål om hvordan det er ansvarlig og riktig å opptre i en verden der klimapolitikken lykkes – men uten en avtale som gir en global pris på CO2.

Strategien: Det er en tiltakende bekymring i finanskretser over oljeselskapenes neglisjering av risiko knyttet til fremtidig energietterspørsel i lys av skjerpet klimapolitikk og forsert energiomstilling. Hvilke prosjekter vil bli ulønnsomme i en verden der oljeforbruket flater ut og faller? For Statoil er det særlig satsingen i Arktis som er utsatt. Dette er fortellingen om karbonboblen.

Oljeprisfallet har gjort denne usikkerheten betydelig større og vil helt sikkert føre til at en rekke kostbare petroleumsprosjekter utsettes eller skrinlegges. Rystad Energy har beregnet at investeringer for svimlende 150 milliarder dollar vil bli lagt til side i 2015 i forhold til tidligere bekjentgjorte planer. Fra klimaståsted er dette positivt. Karbonboblerisikoen dempes og investeringer går til sektorer der de vil gjøre mer gagn.

Et oljeselskap som Statoil trenger en mye høyere oljepris enn dagens 60 dollar fatet for å kunne forsvare både utbyttebetalinger og dagens investeringsnivå.

Ingen kan vite om oljeprisen kommer opp på gamle høyder. Fallet det siste halvåret er først og fremst tilbudsdrevet – den amerikanske skiferoljen kan utvinnes i store volum og svekker derfor behovet for dyrere olje. Samtidig er det sterke trender i retning av dempet etterspørselsvekst.

Det kan selvsagt hende at dagens lave priser fører til så sterke investeringsreduksjoner at en ny prisboom vil følge om noen få år. Men her vil klimapolitikk og energiomstilling spille en viktig rolle. For eksempel er det en svært positiv trend gjennom høstmånedene 2014 at en rekke land, for eksempel India, Indonesia og Kuwait, har kuttet subsidier i tråd med oljeprisfallet. Det er nesten bare i USA at de lavere oljeprisene slår rett inn i markedsprisene. Ellers i verden er olje stort sett subsidiert eller beskattet. Utslagene på bensinpumpen blir ikke så stor.

Helge Lund ville hverken snakke om Statoil eller sin nye jobb i BG Group da han ble intervjuet under NHOs årskonferanse i begynnelsen av januar. Men han tror oljeprisen skal opp igjen, og han mener man må se til de «fundamentale faktorer over tid. Man må se på den langsiktige marginalkostnaden for å få frem ny produksjon. Det er det som over tid vil avgjøre prisbildet,» sa Lund.

Lykkes klimapolitikken, vil oljeetterspørselen være langt lavere et par tiår frem i tid enn om klimapolitikken mislykkes. Dette vil påvirke prisen. Ifølge IEA vil oljeetterspørselen i et togradersscenario i 2040 være omkring 30 millioner fat om dagen lavere enn i new policy scenariet – et scenario som er omtrent i tråd med Statoils eget fremtidssyn.

Denne grafen, hentet fra Climate Policy Initiative, viser hvordan oljeselskapene taper «dobbelt» hvis etterspørselen faller.
Denne grafen, hentet fra Climate Policy Initiative, viser hvordan oljeselskapene taper «dobbelt» hvis etterspørselen faller.

Redusert oljeforbruk gjør at produsentene taper på to måter. De dyreste prosjektene trengs ikke og blir derfor ikke bygget ut. Men viktigere er verditapet på resten av produksjonen, fordi lavere priser gir langt lavere marginer på de billigste prosjektene.

Noen krevende spørsmål reises:

  • Hvordan kan Statoil oppnå lønnsom vekst i et lavutslippssamfunn der markedet for hovedproduktene olje og gass stagnerer og etter hvert faller?
  • Er selskapets strategi og forretningsmodell bærekraftig i det lange løp?

La det følgende resonnementet få en sjanse: Egentlig etterspør ikke samfunnet produktene Statoil leverer, altså olje og gass. Det samfunnet egentlig etterspør er energitjenester: Biler som går, varme hus, lys og lykter.

Kull, olje og gass har i et par hundre år vært den viktigste råvaren i produksjonen av energitjenester. Det er de fossile energikildene som har gitt verden lys og varme, og som har gjort det mulig å transportere folk og varer i biler, båter og fly.

Men hva skjer når energitjenester kan produseres og leveres billigere og mer effektivt – og med færre skadevirkninger på miljø, liv og helse – på andre måter enn ved å brenne kull, olje og gass. Klimapolitikk og en rivende teknologisk utvikling, paret med kostnadsveksten i utvinningen av fossil energi, gjør at dette går bare en vei.

Hvor fort er usikkert, men retningen er det ingen som helst tvil om.

Det er selvsagt riktig at det også i tiårene fremover vil være stort behov for olje og gass, men spørsmålet er hvor mye som vil trenges. Vil markedet etterspørre den dyreste oljen og gassen – som fra Arktis – eller klarer vi oss uten den?

Det er helt klart nødvendig at Statoil kutter kostnader. Men hvordan skal selskapet få til ny vekst på den andre siden av kostnadskuttene?

  • Ved ytterligere satsing i utilgjengelige petroleumsprovinser, noe som i realiteten er et langsiktig veddemål mot klimapolitikken?
  • Eller ved å omdefinere seg til et selskap som også leverer energitjenester, der oppstrøms olje- og gassutvinning – inntil videre – er en del av forretningen?

Å være et selskap som utelukkende driver oppstrøm olje og gass er i lys av klima- og energiomstilling neppe en bærekraftig forretningsmodell i det lange løp. Statoils aktivitet er knyttet til store enkeltprosjekter med lange levetider. Dermed er selskapet sårbart både når det gjelder kontantstrøm og risiko knyttet til markedsendringer. Endringer i omgivelsene, som billig solenergi og forsterket klimapolitikk, utgjør en stor trussel. Dette er forhold selskapet i liten grad kan påvirke.

Denne virkelighetsbeskrivelsen bør egentlig ikke være veldig kontroversiell. Men ulike «stakeholdere» vil ha ulike interesser når det gjelder selskapets strategiske veivalg.

Statoils private aksjonærer har større grunn til å være opptatt av aksjekursen enn staten. Tiltak som styrker aksjekursen på kort sikt – som innsparingsprogrammer og investeringskutt – vil derfor bli applaudert av aksjemarkedet. Staten har et tilnærmet evighetsperspektiv på sitt eierskap, og kortsiktige svingninger i aksjemarkedet har derfor ikke så stor betydning. Ikke en gang den blå-blå regjeringen ser ut til å være interessert i å selge seg ned.

Professor Klaus Mohn skrev i sin spalte på Sysla i fjor sommer at staten bør forlate Statoil i takt med at Statoil forlater staten. Oppbyggingen av den internasjonale aktiviteten gir gradvis den norske delen av Statoil mindre tyngde, og dette er ifølge Mohn et argument for statlig nedsalg.

Det er lett å følge Klaus Mohn her. Det gir selvsagt ingen mening at den norske staten eier to-tredeler av et selskap som satser tungt på å ekspandere i høyrisiko-enden av den globale petroleumsindustrien.

Statoil har rendyrket rollen som et «teknologisk oppstrømselskap» – det betyr leting etter olje i alle krevende kriker og kroker på kloden; Nicaragua, Russland, Colombia. Sammenholdt med satsingen i Arktis, en sånn passe vellykket operasjon i USA, og den canadiske oljesanden som klump om foten, skal det graves grundig for å finne argumenter mot et statlig nedsalg.

Fra de ansatte og fagbevegelsens side vil det viktigste argumentet være knyttet til hvordan Statoil best sikrer arbeidsplassene både internt i selskapet og i alle virksomhetene som på en eller annen måte har Statoil som kunde. Den sterke internasjonale satsingen har helt sikkert gitt positive følgevirkninger for norsk leverandørindustri, men styrke i den globale petroleumsindustrien er bare en «hedge» i den grad nedtur i norsk oljesektor ikke følges av en tilsvarende nedgang internasjonalt. En nedgang i norsk oljesektor som skyldes at ressursene er hentet opp, er noe annet enn en generell nedtur i den globale oljeindustrien der kostbare prosjekter skrinlegges fra pol til pol. Det er det siste vi nå ser utfolde seg.

Sett fra statens ståsted kan rene finansielle argumenter tale i retning av høsting, altså at selskapet tømmer norsk sokkel for olje under høyt skattetrykk, mens det tas høye utbytter og reinvesteres minst mulig. Slik vil Statoil kunne levere godt med penger til staten, men ikke være et selskap som vokser.

Fra de ansattes – og selskapets ledelse – er dette ingen attraktiv strategi. Det er ikke så morsomt å være gitt en sakte dødsdom, med nye kostnadsreduksjoner og nedbemanning år etter år.

Det er morsommere å vokse, og det er aller morsomst når veksten er lønnsom – da er både ansatte og aksjonærer fornøyde.

Så blir spørsmålet: Kan Statoil vokse lønnsomt uten å gå inn i andre ting enn utvinning av olje og gass?

I et scenario der etterspørselen etter selskapets produkter gradvis svekkes og prisene blir liggende på lave nivåer er svaret trolig nei. Skal svaret være ja, må i så fall Statoil være vesentlig flinkere og mer kostnadseffektive enn alle andre konkurrenter og vinne betydelige andeler i et fallende marked.

I et scenario der etterspørselen etter olje og gass fortsetter å øke og prisene gradvis følger med oppover, er bildet selvsagt annerledes. Men da snakker vi om en verden der klimapolitikken feiler på bred front.

Statoil i fornybar energi – en politisk «plikt»

Statoil fikk i 2009 endret formålsparagrafen slik at ikke bare olje og gass, men også «andre energiformer» skulle være en del av selskapets virksomhet. Dette var i Terje Riis-Johansens tid som olje- og energiminister, og han ønsket at Statoil skulle synliggjøre satsingen på fornybar energi.

Dette var omtrent samtidig med at Statoil var i ferd med å sette opp den flytende Hywind-vindmøllen utenfor Karmøy. Selskapet hadde også noen landbaserte vindprosjekter som senere ble solgt. Statoil pekte ut offshore vindkraft som den delen av fornybar energi-sektoren hvor man hadde komparative fortrinn, og har sammen med Statkraft bygd ut et par offshore vindparker i Storbritannia. Men ingen ting i Statoils kommunikasjon med omverdenen har tilsagt at man har sett på satsingen i offshore vindkraft som strategisk viktig. Inntrykket som ble skapt i Helge Lunds tid er at dette var noe man ikke gjorde av glede eller lyst, men av politisk «plikt».

I et intervju i Stavanger Aftenblad i 2010 het det at «konsernsjef Helge Lund skal teste ut grønnmalingen i tre-fire år til, før han bestemmer seg for om oljeselskapet fortsetter med havvind og andre former for ny fornybar energi.»

– 99,5 prosent av Statoils virksomhet er knyttet til olje og gass. Dersom fossile brensler også de neste tiårene vil dominere det globale energibildet, må vi innen tre-fire år vurdere om det er riktig å satse på både olje og gass og ny fornybar energi, slik vi gjør i dag, sier konsernsjefen i Statoil Helge Lund.

Han mener en av de viktigste oppgavene framover blir å få ned kostnadene på fornybar energi.

– Spørsmålet er om vi er de rette til å ta disse utfordringene eller om vi skal rendyrke rollen som olje- og gasselskap og med full satsing på renest mulig produksjon, og rensing av CO2, sier Lund.

Aftenbladet beskriver Lund som straight og ordentlig, sjarmerende og dyktig, speiderlederen som har blitt voksen.

«Men det hender temperaturen stiger. Blant annet når han kritiseres for å være lite opptatt av fornybar energi», skriver Aftenbladet. Så er Helge Lund sitert slik:

– Mange vil at Statoil skal investere i alle mulige former for ny fornybar energi, ofte uavhengig av realistiske muligheter for lønnsomhet innen rimelig tid. Det er et enkelt standpunkt for alle som ikke er pålagt å drive lønnsomt. Men jeg vet hvem som får skylden dersom Statoil satser fem milliarder kroner på noe som er pop i dag, men en fiasko om fem år, sier Lund bestemt.

Snart fem år etter at dette intervjuet sto på trykk, er det grunn til å spørre om Helge Lund så fornybar energi som en slags døgnflue. Men problemstillingen han trekker opp er reell. Er det riktig av Statoil å fortsette en ganske halvhjertet satsing på fornybar energi? Bør selskapet trekke seg ut, eller gire opp kraftig?

Det kanskje viktigste skiftet i energisektoren gjennom de snart fem årene som har gått siden Helge Lund ga dette intervjuet, er prisfallet i solenergi. Olje- og gassfolk vil nok hevde at det er skiferoljen, men solenergiens fremvekst representerer trolig et mer fundamentalt skifte.

Statoil overså i likhet med resten av den fossile energisektoren hvordan solenergien var i ferd med å vokse frem som et reelt alternativ. McKinsey presenterte for eksempel i 2012 analyser som konkluderte med at prisfallet man har sett de siste årene etter alt og dømme vil fortsette. Det er ikke snakk om hokuspokus-løsninger, men om gradvise forbedringer som delvis handler om forskningsbaserte fremskritt, og delvis om markedsmodning. Det dreier seg om kontinuerlig forbedring, kostnadsreduksjoner i alle ledd.

Istedenfor å lytte til McKinsey, lente Statoil seg til IEAs presentasjoner av makrobildet i energifeltet som tilsier at det <emikke at det er i ferd med å skje en grunnleggende forandring i energisektoren. I sine «executive summaries» gir IEA en overfladisk innsikt, på grensen til det fordummende. Man må bak, lenger ned – til ganske nerdete detaljer for å se hva som er i ferd med å skje. IEA har undervurdert veksttakten i vind og solenergi fundamentalt og institusjonens «new policies scenario» som hver høst presenteres i Norge i regi av Statoil, viser at sol og vind også i fremtiden bare vil være ganske marginale energikilder.

Hvor langt ute på jordet IEA har vært i sine vurderinger av solenergien, er blant annet dokumentert av Terje Osmundsen i rapporten «IEA and solar PV: two worlds apart».

Fremtiden er fornybar. Men den er også desentral. Det grønne skiftet kjennetegnes ved at energiløsninger utvikles i mindre skala. Ny teknologi og kombinasjon av teknologier – for eksempel sol og batterier – endrer energimarkedene. Hver enkeltinvestering er ikke så stor, og prosjekter kan realiseres hurtig. Derfor kan store forandringer inntreffe svært raskt – når mange aktører gjør det samme samtidig.

Fallende priser på solenergi har på noen få år gjort solcellestrøm konkurransedyktig i en lang rekke markeder. Men vi har bare sett begynnelsen. Når solcelle-strømmen kan konkurrere med prisen folk betaler for strømmen fra nettet, ligger det til rette for raske endringer.

Solenergien er revolusjonerende fordi den dreper gamle halv- og helmonopoler. Alle kan lage sin egen strøm. Solenergien forstyrrer prisdannelsen i kraftmarkedene. De tyske energikjempenes skjebne skyldes i stor grad solenergiens gjennombrudd. Den desentraliserte kraftproduksjonen har endret rammene for energisystemets virkemåte, akkurat som internett har snudd opp ned på det aller meste i medie- og underholdningsindustrien de siste to tiårene.

E-Ons beslutning høsten 2014 om å splitte selskapet, grovt sagt i en fornybar og en fossil del, er et kraftfullt uttrykk for denne utviklingen.

Kraftsektoren går fra en slags «sovjet-modell» der store og sentraliserte enheter med enveis distribusjon suppleres og kanskje overtas av et system som likner med på internett – en rekke små enheter som både produserer og konsumerer – og som er knyttet sammen. I likhet med den tradisjonelle kraftsektoren er petroleumsbransjen svært langsiktig og bygget opp rundt store, sentraliserte enheter. Unntaket i oljesektoren er skiferoljen der ledetidene er mye kortere og et mylder av aktører deltar.

En ny forretningsmodell

Statoil opererer i en del av energisektoren som er meget langsiktig. Strategien er finpusset i retning av satsing på oppstrøms olje og gass, gjerne i krevende og ugjestmilde områder, enten det er i Arktis eller i politisk vanskelige regioner. Fellestrekket er at det tar meget lang tid fra et prosjekt besluttes igangsatt til inntektene kommer. Ledetidene er lange.

I den grad Statoil har tatt en posisjon i fornybar energi, er det i offshore vindkraft. Offshore vindkraft har det samme kjennetegnet som selskapets øvrige virksomhet når det kommer til ledetider og enkeltprosjektenes størrelse. Det er store enkeltinvesteringer med lange planleggingshorisonter.

Selskapet har ingen posisjon i det fornybare og desentrale og blir derfor sårbart i det grønne skiftet.

Statoil kan kompensere for denne risikoen ved å vokse i den fornybare delen av energisektoren, men det forutsetter at det omdefinerer seg til et selskap som leverer energitjenester. Man må tørre å bite seg selv i halen, spise seg selv, heller enn å bli spist av andre – slik Schibsteds konsernsjef Kjell Aamot formulerte det da selskapet lot digitale satsinger erodere papiravisenes inntektsgrunnlag.

Statoils styre og ledelse bør spørre seg om selskapet er riktig strategisk posisjonert, eller om det bør satse på å utvikle forretningsområder som både er lavkarbon/fornybare og desentrale.

Forretningsideen til et omstilt Statoil vil ikke lenger være å pumpe olje og gass, men å levere samfunnet energitjenester det trenger og etterspør. Statoil kan bli en stor aktør i fornybar energi. Utvikling og utbygging av hybridkraftverk på sol, vind og gass – eller sol, vind og diesel i utviklingsland – er et godt eksempel. Med hybride kraftverk kan man levere samme volum strøm med vesentlig lavere forbruk av gass eller diesel. Jo større fornybar komponent, jo mindre CO2. Billigere kraft blir det også.

Dette vil være en langsiktig bærekraftig forretningsmodell som også gir rom for olje- og gassproduksjon, men der dette ikke er selve målet med virksomheten. Målet er å levere energitjenester folk har bruk for, som bringer verden fremover, og som er forenlig med et togradersmål.

Finansielt vil oppsiden være at veien er langt kortere fra investering til kontantstrøm enn i oppstrøm olje og gass. Store solkraftverk kan planlegges og bygges på noen måneder. Supplerende gasskraftverk har også ganske kort byggetid. Dette er markeder i vekst. Det kommer uansett.

Oppsummering

Det er ikke lett å være oljeselskap i klimatrusselens tid. Det vil trenges mye olje og gass lenge, også i en verden som håndterer klimautfordringen. Men det vil kreves langt mindre fossil energi i en verden som lykkes enn i en verden som mislykkes. Et oljeselskap som skal ha fremtiden for seg må derfor spørre: Bidrar vår nåværende forretningsmodell til at verden blir et bedre sted? Hvordan kan vi bidra til at klimapolitikken lykkes – og samtidig tjene penger på omstillingen?

Abonner på Fem på fredag

2 kommentarer

  1. Trine Folkman

    Takk for en enorm interessant artikkel, skrevet veldig forståelig for oss som et opptatt av enegipolitikk.
    Dette er komplekst, men spørsmål som MÅ stilles. Klimafrokost, på tirsdag,neste stopp!

    Svar
    • Anders Bjartnes

      Anders Bjartnes

      Takk skal du ha, Trine. Vi publiserer snart en rapport som inneholder mange gode artikler om Statoil og selskapets utfordringer.

      Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima